kreftleger slår alarm:

– Det er klasseskille blant kreftpasienter i Norge

Legene på Radiumhospitalet må daglig forklare pasientene sine hvorfor ikke de kan få behandlingen legen selv mener vil være best for pasienten.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er travle dager på privatsykehuset Aleris på Frogner i Oslo. Siden oktober i fjor har de tilbudt immunterapi til kreftpasienter.

– Sånn som i dag så er det elleve pasienter som får behandling, så er det seks til i morgen, forteller Marius Normann.

Normann er kreftlege og tar i mot pasienter som ønsker det nyeste som kan tilbys innen kreftbehandling i Norge, og som kan betale for det.

–Det er fantastisk å kunne tilby noe som virker for denne pasientgruppen, som fra før har prøvd alt det offentlige kan gi, sier kreftlegen som tidligere jobbet på Radiumhospitalet i Oslo.

Virker bedre enn cellegift

Den revolusjonerende kreftbehandlingen immunterapi, som virker på flere, virker bedre og med langt færre bivirkninger enn cellegift på flere kreftformer, gis kun til pasienter med føflekkreft på offentlige sykehus. Men behandlingen er også godkjent for lunge- og nyrekreftpasienter i hele Europa, dermed også i Norge.

På privatsykehuset i Oslo kan pasienter som betaler selv, eller får behandlingen dekket av forsikringen, få immunterapi.

I dag er det 55 pasienter som mottar kreftbehandling på Aleris. 43 av disse blir behandlet med immunterapi.

Forsikring ble Jan Langviks redning

For nyrekreftsyke Jan Langvik fra Øyer kan tilbudet hos Aleris bli skillet mellom liv og død.

Aleris-pasientene

Av de 43 pasientene som har fått immunterapi hos Aleris, har 43 prosent (19 pasienter) hatt positiv effekt av behandlingen. 27 prosent (12 pasienter) har ikke hatt effekt, og for 30 prosent (12 pasienter) er det for tidlig å fastslå om immunterapien har virket. (Kilde: Aleris)

Da behandlingen han fikk i det offentlige førte til nyresvikt, bestemte Langvik seg for å gi immunterapi en sjanse. Men det kostet. Da han startet behandlingen var den fremdeles ikke godkjent for nyrekreftpasienter i Norge. Allerede etter den sjette kuren begynte kroppens eget immunforsvar å knekke kreften.

– Jeg hadde CT etter seks behandlinger, og da var det veldig tilbakegang på det meste. Du blir litt ydmyk da, når kroppen tar imot behandlingen, sier ingeniøren fra Øyer stille.

– Jeg hadde håpet, men det var jo bare et håp.

40.000 kr pr. behandling

Da Langvik var ferdig med seks behandlinger, som hver kostet 40.000 kroner, ble imunterapi mot lungekreft godkjent i Europa og dermed også i Norge.

– Og da snudde Storebrand, så da fikk jeg dekket alt sammen. Det betydde ganske mye. Jeg hadde brukt ganske mange hundre tusen kroner, forteller han.

FORSIKRET: Jan Langvik hadde forsikring, så han fikk dekket alt. Foto: TV 2
FORSIKRET: Jan Langvik hadde forsikring, så han fikk dekket alt. Foto: TV 2

– Hadde du kunnet forsette behandlingen på egen hånd?

– En stund til, men ikke lenge. Jeg har ikke turt å regne på det, sier Jan Langvik, som nå håper at han skal bli helt frisk.

– Lungene mine er helt rene. Jeg hadde en stor svulst på venstre nyre, og den minket med femti prosent etter seks behandlinger.

At ikke alle nyrekreftpasienter får muligheten han får, synes han er vondt å tenke på.

– Det er veldig urettferdig. Det er et klassesamfunn. Det er ikke mening i noen ting. I Danmark og Sverige er det i bruk, mens vi her i Norge har ikke råd til det. Vi har råd til dette her hvis vi vil. Det er viljen det står på, mener Langvik.

Privatsykehuset må oppbemanne

– Det har vært en formidabel økning, særlig siden januar, sier Grethe Aasved, administrerende direktør ved Aleris.

– Antall pasienter som tar kontakt øker stadig, så vi må nå oppbemanne. Vi kommer til å få inn enda en kreftlege og mer støttepersonell.

– Hva tenker du om den store økningen?

– Det viser jo bare at det er et stort behov og et inderlig ønske om å gjøre noe som kan virke. Vi har et beslutningssystem i Norge som er tregere enn i andre land, slik at pasienten søker denne behandlingen her. Mange av dem ville ellers reist til utlandet.

– Har dere inntekter på disse medisinene?

– Nei, vi betaler akkurat den samme prisen som de offentlige sykehusene.

– Så dere har ingen spesialavtale med legemiddelprodusenten?

– Nei, vi har en avtale akkurat som det offentlige med hensyn til prisen på medisinen, men vi tar betalt for tiden helsepersonellet bruker på selve behandlingen, sier Aasved til TV 2.

Kreftlegene fortviler

Fire kilometer nord for Aleris ligger Radiumhospitalet, landets største kreftsykehus.

Legene her må daglig forklare pasienter hvorfor ikke de kan behandle sine pasienter med immunterapi.

– Dette er spørsmål vi får på poliklinikken hver dag, sier forsker og lungekreftlege ved Radiumhospitalet - Oslo universitetssykehus, Åslaug Helland.

– Jeg treffer hele tiden pasienter som ønsker å bruke dette medikamentet, men som ikke har råd til det. De har fått det med seg på TV, og de vil ha den beste behandlingen, sier lungekreftlegen.

Krever en løsning

FORTVILER: Lungekreftlegene Åslaug Helland og Steinar Aamdal ved Radiumhospitalet - Oslo universitetssykehus må forklare pasientene hvorfor de ikke kan behandle pasientene sine med immunterapi. Foto: TV 2
FORTVILER: Lungekreftlegene Åslaug Helland og Steinar Aamdal ved Radiumhospitalet - Oslo universitetssykehus må forklare pasientene hvorfor de ikke kan behandle pasientene sine med immunterapi. Foto: TV 2

Kollega og seksjonsleder Steinar Aamdal mener det nå må komme en løsning slik at lunge- og nyrekreftpasientene kan få den beste behandlingen i det offentlig helsevesenet, mens myndighetene forhandler pris på immunterapien for nye pasientgrupper med legemiddelindustrien.

– Når man bruker så langt tid som dette, så må man faktisk få lov til å bruke medikamentet i mellomperioden. Det er jo ikke vanskelig å forstå at de må forhandle om prisen, men dette er ikke noe man kan vente med til neste år. Disse pasientene trenger en effektiv behandling nå, sier Aamdal.

– De som har penger eller har tegnet forskning, kan få en terapi som andre ikke får. Det synes jeg det er vanskelig å leve med, at vi har et sånt skille. Det var jo ikke derfor vi ble leger. Vi er alle for et offentlig helsevesen som skal gi behandling til alle, men nå går det gal vei.

– Løper dere legemiddelindustriens ærend ved å kreve denne medisinen?

– Nei, det vil jeg si ikke si. Vi er pasientens advokater. Det er det dette dreier seg om. Vi ser godt prisutfordringene her. Men vi er nødt til å si fra. Vi kan ikke vente at pasienter med så alvorlige sykdommer selv skal stå på barrikadene. Men det lager støy når vi sier ifra, det gjør det, sier kreftlegen.

– Legemiddelindustrien må ta ansvar

Helseminister Bent Høie er ikke glad for utviklingen. På legenes varsku om et klassedelt helsevesen, der lunge- og nyrekreftpasienter får bedre hjelp i det private enn det offentlige helsevesenet, svarer han dette:

– Det er en situasjon som jeg ikke ønsker at vi skal være i. Vi skal ta dette i bruk så raskt som mulig i den offentlige helsetjenesten, og det har vi et arbeid på gang for. Men da må industrien slutte å ta en umoralsk høy fortjeneste på denne typen legemidler. Dette er legemidler som sannsynligvis i framtiden kommer til å bli brukt på mange millioner kreftpasienter over hele verden, mens industrien krever en fortjeneste her som gjør at dette går utover andre pasienter.

– Men vakuumet som oppstår i mellomtiden er det likevel du som har ansvaret for. Plager det deg?

– Ja, jeg skulle gjerne sett at vi ikke hadde kommet i denne situasjonen, men her har ikke industrien vært villige til å komme oss i møte tilstrekkelig. De krever fortsatt for disse pasientene en umoralsk høy fortjeneste. Vi har tatt dette legemiddelet i bruk for føflekk-kreftpasientene der har vi funnet en løsning sammen med industrien, men det har de ikke vært villige til å gjøre på dette området, sier helseministeren.

Dette sier Karita Bekkemellem, administrerende direktør i Legemiddelindustrien:

Våre selskaper forsyner verden med legemidler. Men de har ingen interesse - verken etisk eller økonomisk - av å utvikle legemidler som ingen har råd til å bruke.

Her har vi en situasjon hvor myndighetene har besluttet å vente med å ta i bruk et legemiddel, i påvente av konkurranse fra andre selskaper i håp om lavere pris. Da sier man samtidig nei til pasienter som har et livsviktig behov for en slik behandling. Vi har gitt et forslag om en ordning som sørger for at behandling kan gis også i slike situasjoner, hvor legemiddelselskapene er med på en risikodeling med myndighetene. Dette forslaget er fortsatt ikke behandlet.

Vi går nå inn i en tid hvor det kommer mange nye og banebrytende legemidler. Og vi har en annen situasjon enn tidligere: Nå kan et kreft-legemiddel behandle opp mot 30 ulike indikasjoner. Det er noe helt nytt – og Norge er ikke rigget for dette. Dessverre. Det er viktig at myndighetene og industrien spiller på lag for å finne løsninger på disse utfordringene.

For vi må evne å se et større bilde enn kun kostnadene ved innkjøp. Det handler om verdi for samfunnet. I stedet for død, kan pasientene leve lenger. I noen tilfeller bli friske. Da kommer til tilbake i jobb. Til å ha et vanlig liv. Det blir verdien for samfunnet.

Norge har blant Europas laveste priser på legemidler, og når Høie snakker om umoralsk høy fortjeneste, er vi usikre på hvilke tall han sitter på. Dette vil uansett variere veldig. En stor andel av legemiddelselskapenes omsetning går tilbake til forskning og utvikling.

Men vi er en kommersiell bransje, også aksjonærene skal ha sitt. På lista over oljefondets ti største selskaper finner vi tre legemiddelselskaper. Norge tjener altså mye på de selskapene, som vi samtidig kritiserer for å være kommersielle.

– Hva med dem som ikke har penger eller forsikring?

På Aleris ser lungekreftsyke Liv Torill Evenrud på at de siste dråpene med immunterapi renner inn i veneflonen og inn i armen.

Hun klarer ikke helt ta innover seg at forskjellene i helsenorge er blitt så store.

– Det er sjelden jeg har vanskelig for å sette ord på det, sier Oslo-advokaten.

Selv har hun tatt opp lån for å betale behandlingen.

– Det er egentlig vanskelig å skjønne. Jeg tror mange tenker at det ikke er slik. Jeg tror egentlig ikke at det har gått opp for folk hva som egentlig skjer nå. At vi har ulike behandlinger som virker i det private og i det offentlige, når det gjelder livsviktig behandling. Hva med de som dør mens de venter på at dette skal komme? Hva slags tanker sitter de med, og de etterlatte etter dem? Det jeg klarer ikke å forestille meg det, sier hun.