Zamans far kom til Norge vinteren 1970. Siden da har han jobbet hardt hver dag for at familien skulle få det bra. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Zamans far kom til Norge vinteren 1970. Siden da har han jobbet hardt hver dag for at familien skulle få det bra. Foto: Berit Roald / NTB scanpix Foto: Roald, Berit

Faren min har aldri sagt noe godt om Frp. Plutselig var han full av lovord om Listhaug

Kadafi Zaman spør seg: Hva kan de nye flyktningene lære av de gamle pakistanerne?

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er snart et halvt århundre siden de første pakistanerne kom til Norge. Faren min er en av dem som kom vinteren 1970 med en koffert full av sommerklær.

Jeg kan ikke huske at han noen gang har sagt noe godt om Fremskrittspartiet. Men nå gjorde han det for første gang.

Etter å ha lest et intervju med integreringsminister Sylvi Listhaug i Dagbladet hvor hun gir råd til nyankomne flyktninger:

«Jeg ville stått på dag og natt. Jeg ville ikke gitt meg. Jeg ville lært meg språk og fått meg en jobb slik at jeg kan få familien min hit.»

Faren min er plutselig full av lovord om Frp-statsråden. Han mener hun har helt rett.

– Da vi kom til Norge fikk vi ingenting av staten. Vi ba heller ikke om noe. Vi tok jobbene ingen ville ha og jobbet oss oppover i systemet.

Det er fascinerende å høre hans generasjon fortelle om livet i Norge. Modige historier som vi sjelden hører om. I en tid med mye fokus på flyktninger og migranter er det greit å minne om hvordan det var å være en innvandrer på 70-tallet.

«Kom på en fredag og fant en seng»

Far var 26 år da han kom fra en landsby i Pakistan til hovedstaden i Norge. Han hadde studert statsvitenskap, men fikk ikke jobb. Som så mange andre fristet det å reise til Europa for å tjene penger. For en midlertidig periode. Gjestearbeider og fremmedarbeider het det den gang.

Han kom på en fredag og fant en seng i Alfa hospits i Nordahl Bruns gate i Oslo. Fire unge pakistanske menn delte et lite rom med fire senger. Aziz, Afzal, Tasadaq og Zaman. Leien var 300 kroner i måneden.

Tre dager etter ankomsten til Norge fikk han jobb på Nora-fabrikken i Maridalsveien i Oslo. Lønnen var 800 kroner i måneden.

Slik startet livet i Norge. Med sortering av flasker. Men statsviteren med utdanning fra Gordon College Rawalpindi klaget ikke. Ingen av de som kom på den tiden klaget. De fleste fikk jobb på fabrikk. Andre tok oppvasken i restaurantene og noen fant seg en vaskejobb. Ingen ventet på at staten skulle hjelpe dem. Dette var mange år før Oslo Taxi og Oslo Sporveier ble et levebrød.

«Levde på makrell i tomat»

Etter å ha betalt husleie satt far igjen med 500 kroner i måneden. Han sendte noe til familien i Pakistan. Resten gikk til kost. Det besto stort sett av brød, makrell i tomat og melk. Far kom fra et land med et av verdens mest smakfulle kjøkken til kanskje det tammeste utvalget på kloden. Fiskebiter i saus av tomat var det nærmeste han kom hjemlandets mat.

Dette var altså 46 år siden. Før jeg ble født. I ett år bodde han i det lille rommet med de fire pakistanske kameratene. Så flyttet han til en liten hybel. Alene. I likhet med de fleste andre som kom på denne tiden jobbet han sju dager i uka. Norske ord ble snappet opp på arbeidsplassen. Det var ingen språk-kurs eller introduksjonsprogram som ventet på gjestearbeiderne. Den selvlærte og gebrokne norsken fra den tiden er den han fortsatt kan.

To år senere reiste far til Pakistan og giftet seg. Da kom mor til Norge. Nå trengte de større plass. Hybelen ble byttet ut med en liten leilighet. I kjøkkenkroken hadde de to glass, to tallerkener og en liten kjele.

Noen år senere kjøpte de sin første leilighet, en to-roms. Så ble det tre-roms. Deretter rekkehus. Og til slutt enebolig. Det tok 15 år.

Like lang tid tok det å bytte ut bilene. Det startet med en brukt Volkswagen boble i 1973. Så Mazda, Toyota og Ford. I dag kjører han BMW.

«Jobbet for barna sine»

Far og kameratene hans som kom til dette ukjente landet trodde de skulle bli boende i noen få år. Etter hvert skjønte de at det ikke var noen vei tilbake. Underveis hadde de en drøm. De skulle jobbe for barna sine. De måtte ikke bli arbeidere som dem. De måtte bli leger og advokater. Eller forretningsfolk.

Derfor ga de bånn gass. Faren min jobbet på to arbeidsplasser i ti år. Fra 6 om morgenen til 23 om kvelden. Det gjorde han helt til mor begynte å jobbe en gang på 80-tallet. Han jobbet til han gikk av med pensjon.

Kanskje ikke så rart at mange av hardhausene fra Punjab er enig med Sylvi Listhaug. De vet hva det er å stå på dag og natt.

Ikke bare det. De vet også hva det er å ofre seg. Ikke kjøpte de dyre klær. Ikke gikk de på restauranter og ikke hadde de ferie. Permisjoner og sykemeldinger var også fremmedord. De skulle bare jobbe.

«Den smertefulle klassereisen»

Med tanke på at de de fleste som kom var unge menn fra bygda i Pakistan så vil jeg påstå at majoriteten klarte seg overraskende bra. De fant ut av ting ved å prøve og feile. De gikk ikke på kurs eller seminar for å lære hvordan man skal oppføre seg i Norge.

I dag er barna deres en naturlig del av Norge. De er synlige på alle nivåer i samfunnet. Fra soldater til stortingspolitikere. På denne klassereisen fra en generasjon til den neste har mye vært smertefullt for mange. Og det gjenstår flere oppgjør og kamper før man er helt i mål.

Men det store bildet er utvilsomt positivt. Derfor bør de nyankomne flyktningene hente inspirasjon fra de som engang også kom hit med to tomme hender. De som ga sine beste år til Norge, men som sjelden får ros for det. Mantraet deres var hardt arbeid.

Det slår aldri feil!