EVAKUERTE STADION: Manchester Uniteds kamp mot Bournemouth ble aldri spilt. Reuters / Andrew YatesLivepic
EVAKUERTE STADION: Manchester Uniteds kamp mot Bournemouth ble aldri spilt. Reuters / Andrew YatesLivepic Foto: Andrew Yates

Intet mindre enn en skandale

Les Kasper Wikestads øyenvitneskildring fra Old Trafford.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det var varmt. Sola skinte. Stemningen i Manchester by, som jeg hadde gått gjennom et par timer tidligere, var akkurat som man forventer i en by våknet fra vinterdvale. Old Trafford, en av verdens mest berømte idrettsarenaer, badet i sol mens den forberedte seg for sesongens siste kamp.

Det var den perfekte maidag for fotball. Det skulle kjempes om topp fire og en plass i neste sesongs Champions League, da den fæle påminnelsen om at man aldri kan senke skuldrene helt kom.

Meldingen som får pulsen til å øke litt mens man prøver å få oversikt over hva det faktisk er som foregår.

«Operation Code Red».

Den første indikasjonen på at alt ikke var som det skulle, var da spillerne på Old Trafford plutselig forsvant fra gressmatta 20 minutter før det som skulle være avspark klokken 15.00 (16.00 norsk tid). Selv var jeg for opptatt med å gjøre de siste forberedelsene før kamp - se over notatene en siste gang før avspark - til å legge merke til det.

Men det var en følelse av at ikke alt var som det skulle før beskjeden kom. Old Trafford fylte seg ikke som den vanligvis gjør. Det nærmet seg kamp, men Stretford End var glissent. Så kom beskjeden «Operation Code Red» over høyttaleranlegget, og jeg la merke til at folk ikke strømmet inn på den berømte kortsiden.

De forlot den.

Her satt vi klare til å overføre og kommentere sesongens siste kamp fra verdens beste liga, men i stedet for at programleder Jan Henrik Børslid ønsket meg god kamp, så var det kun et spørsmål i den andre enden.

«Hva skjer?»

Ja, hva i all verden er det egentlig som skjer, var min første tanke.

Jeg så de rådville ansiktene til andre kommentatorer og reportere rundt meg og prøvde å formidle det som foregikk. Det var surrealistisk. Ryktene om en uidentifisert pakke kom raskt. To tribunedeler var helt tømt, men svingen kalt North Stand, og langsiden der vi er plassert fremdeles ikke ble evakuert. I 20 minutter kom beskjedene fra høyttaleranlegget om at vi skulle forholde oss rolig i setene. Det var ubehagelig.

Bournemouth-fansen sang først «We have more fans than you» og «The stadium is too big for you». For meg kjentes den type humør avvæpnende. Den gjorde at situasjonen opplevdes litt mindre ubehagelig, og det kjentes godt.

Da vi kom på utsiden var det en rolig, men nervøs stemning, som spesielt kom til syne hos politiet. Men som alle andre denne ettermiddagen, løste de også det de skulle på en god måte.

Publikum beholdt en imponerende ro. De evakuerte effektivt. Det var ingen uroligheter. Det fortjener de ros for. Samtidig er det nesten litt trist også å se hvordan engelskmenn er vant til terror. De har levd med den trusselen fra ulike hold i mange tiår.

Men IRA slo aldri til mot fotballkamper. Det er en ny, og forferdelig, dimensjon.

Det ble sagt at sikkerheten i forkant av denne kampen var skjerpet. Jeg tror ikke det. Etter terroren i Paris har det vært vanlig at vesker/bager har blitt sett gjennom at sikkerhetspersonell både ved broen før Mega Store og ved presseinngangen. Slik som det ble i går. Og det har også vært vanlig med kroppsvisitering ved presseinngangen som i går. Så når Greame Souness hevder var skjerpet sikkerhet, handler nok det heller kanskje om at det var en stund siden han var på Old Trafford sist.

Det politiet og bombepatruljen lenge trodde var en bombe, og der de måtte foreta en kontrollert sprengning av objektet, var i stedet en slags treningsbombe gjenglemt av et vaktselskap som hadde hatt en øvelse med blant annet bombehunder.

Det er intet mindre enn en skandale.

Samtidig er det uendelig mye bedre enn alternativet.

For i Paris i fjor høst sørget terroristene for at vi heller ikke på fotballkamper kan føle oss trygge. Der folk samles for å ha sine beste stunder, der vil de gjøre oss utrygge. Jeg var selv til stede på Wembley noen dager etter terroranslaget da England tok i mot Frankrike. Det var spesielt. Det må ha være uendelig mye mer spesielt for en spiller som for eksempel Anthony Martial. Mon tro hva han følte da de ble holdt igjen i garderoben i går?

Jeg snakket en stund med Bournemouth-spiss Benik Afobe. Han fortalte om en nervøs stemning blant spillerne. De ante heller ikke hva som utspilte seg.

EM starter om under en måned. Det er i Frankrike. Det skal være uker med fest. Men gårsdagen viste oss at det henger mørke skyer over himmelen.

Likevel kan man ikke la seg skremme vekk fra det beste man vet. Man må fortsette å gå på fotballkamper. Oppleve. Nyte. Stige til himmels eller synke til bunns med eget lag.

Måten denne situasjonen ble taklet på av politi, klubb og publikum opplevdes som meget bra. Og sikkerheten må komme først.

Og man er nødt til å tro at sikkerheten også blir ivaretatt på fremtidige fotballkamper. Den skal de ikke få ta fra oss.