OLYMPISK MESTER: Andreas Thorkildsen jubler etter å ha vunnet OL-gull i 2004. Foto: AP Photo/Thomas Kienzle
OLYMPISK MESTER: Andreas Thorkildsen jubler etter å ha vunnet OL-gull i 2004. Foto: AP Photo/Thomas Kienzle Foto: Thomas Kienzle

Thorkildsen burde vært nasjonalhelt på linje med Dæhlie, Northug og Bjørgen

TV 2 Sportens reporter Per Angell Berntsen har fulgt Andreas Thorkildsens karriere tett i mange år. Her er hans hyllest til en idrettsmann helt utenom det vanlige.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Andreas Thorkildsen er uten tvil Norges største friidrettsutøver gjennom tidene. VM-gullet på maraton til Grete Waitz i 1983, OL-gullet til Vebjørn Rodal på 800-meter i 1996, og verdensrekordene til Ingrid Kristiansen er i nærheten som enkeltprestasjoner. Men Thorkildsen to strake OL-gull, spedt på med ett VM-gull, to EM-gull, og tre VM-sølv, taler for seg. Det er en så vanvittig god karriere at ord nesten blir for fattige til å beskrive.

At han i nattens mulm og mørke (amerikansk tid) la ut en melding på sin egen Twitter-konto om at karrieren er over var ingen stor overraskelse. Hofteskaden han har slitt med de siste årene ville ikke vært definert som alvorlig for et normalt menneske. Men alle som stod ham nært visste at skaden var karrieredrepende for en spydkaster.

Da han for alvor fikk kjenning med skaden i 2013, prøvde han i det lengste å bli frisk uten operasjon. Det gikk ikke. Operasjonen i fjor gikk bra, men etter en kastøkt i San Diego tidligere i uka innså han at det ikke var mulig å komme tilbake på det nivået han ønsket.

For Andreas Thorkildsen, og hans trofaste trenermakker Åsmund Martinsen, har det alltid vært alt eller ingenting. Under hans siste VM i Moskva, skjønte jeg for alvor hvordan han tenkte.

Under oppvarmingen fikk jeg kjempehåp om medalje, og kanskje gull, da jeg så at han uanstrengt slengte spydet 82/83 meter med lett jogg i tilløpet. Så langt kaster han nemlig spydet - bare på rått talent og ren kastferdighet. Men skal man ta gull, må kroppen tåle et tilløp med full fart. Hofta må tåle spennet kroppen lager for å få spydet opp og fram. Helst opp mot 90 meter. Under finalen fikk han så vidt spydet over 81 meter en eneste gang og ble nummer syv.

Etterpå var det fristende å spørre om hvorfor han da ikke prøvde med mindre fart i tilløpet, når han helt åpenbart kastet lengre på oppvarmingen, enn i konkurransen?

– Jeg kaster for å vinne. Ikke for å bli nummer fem. Jeg vinner ikke med halvt tilløp uansett, svarte Thorkildsen.

Han så altså ingen grunn til å pynte på resultatlista med et middels resultat.

For slik var han. Han ville være best. Og bare det.

Da han slet som verst med sportslig motgang, spurte jeg han om han hadde vurdert å prate med en idrettspsykolog.

– Den beste mentale treningen er å vinne, svarte han kontant.

For når man er så god som Thorkildsen, så vet man når man er god nok. Det er slik en vinnerskalle fungerer. I dag tok han den endelige beslutningen om at kroppen aldri blir god nok til å vinne igjen. Og da er det ingen vits for han «bare» å delta. For jeg er sikker på at Thorkildsen fortsatt kan slenge spydet over 80 meter. Men så lenge han vet at det ikke kan bli over 90, så er det bare å trekke seg tilbake.

I dag fikk jeg høre en morsom historie om da en purung Thorkildsen tidlig forhandlet fram sin første utstyrsavtale med Adidas, med daværende sjef Åge Skinstad. Han ville ikke ha bonuser i avtalen, bortsett fra én ting. Og det var bonus for OL-gull. Det forteller alt om hvor målbevisst han har vært hele karrieren.

Prestasjonsmessig burde Thorkildsen egentlig ha vært en nasjonalhelt på linje med Bjørn Dæhlie, Therese Johaug, Petter Northug og Marit Bjørgen. Men sørlendingen har aldri vært komfortabel med rampelyset.

Før jeg begynte å følge friidretten på nært hold, hadde jeg inntrykk av at han kunne være kald og arrogant. Men etter å ha blitt litt kjent med ham, så ble det inntrykket raskt drastisk endret. Som person vil jeg si at Andreas Thorkildsen er sjarmerende skarp, vittig, street-smart, reflektert og veltalende. Han orker bare ikke å by på seg selv i den tabloide dagspressen, eller i den mer kulørte delen av media-Norge. Jeg er sikker på at verden går under før jeg ser Andreas Thorkildsen frivillig stille opp i God Kveld Norge. På en annen side vet jeg at han kan være i stand til å stille opp likevel - bare på pur F - for å motbevise min påstand.

Å prate med han i uformelle settinger har alltid vært givende. Men hver gang jeg eller mine kolleger slår på kamera og mikrofon, så kommer «TV-masken» på. Han gjør dette bevisst. Og det har jeg både respekt og forståelse for. Men dessverre har nok dette ført til at folk flest ikke har gitt han den anerkjennelsen han egentlig fortjener. Fordi de ikke kjenner han så godt.

For Thorkildsen har som alle andre myke sider, i hans tilfelle har de i alle fall kommet til uttrykk gjennom bikkja Bobby. Sammen med broren Christian (vår kollega her i TV 2 Sporten) har han utviklet en ny idrett de kaller «Bobbyball», som går ut på å skyte en liten ball i tunnel gjennom de stutte hundebeina på mops'n. Humøret, og den skarpe kommentaren, er nemlig aldri langt unna når Andreas Thorkildsen er i nærheten. Det er bare å spørre kollegene på toppidrettssenteret. Rydder du ikke vektene på plass, tjuvlåner du hekkene hans på løpebanen, eller spiller feil musikk - ja, da får du høre det. Skikkelig. For der kødder nemlig man ikke med «Kongen på haugen».

Det er alltid vemodig når en stor idrettskarriere er over. Det er også det i dag. For det er lenge mellom hver gang Norge fostrer så store atleter og talenter som Andreas Thorkildsen. Derfor er det bare å avslutte med en uforbeholden hyllest til en enestående idrettsutøver, og en super fyr med en helt uvirkelig god karriere.