Det var mer sannsynlig at Elvis skulle vandre lys levende blant oss enn at Leicester skulle vinne Premier League

Dilly Ding Dilly Dong – Foxes never quit!

Man har egentlig hatt ganske lang tid til å venne seg til tanken på Leicester som ligamester. Likevel føles det fremdeles uvirkelig dagen etter at Revene sikret sin første ligatittel.

I dagene før, og i timene etter, har den ene etter den andre prøvd å sette prestasjonen i perspektiv. Noen har funnet en og annen hendelse de mener overgår denne. Jeg er ikke blant dem.

Uansett hvordan jeg vrir og vender på det – dette er tidenes sensasjon. Dette overgår alt annet uansett idrett. Det Leicester gjorde er usannsynlig.

Det skal ikke være mulig. Det var faktisk regnet som umulig. Skru tiden ni måneder tilbake, og det var mer sannsynlig at Elvis skulle vandre lys levende blant oss enn at Leicester skulle vinne Premier League. Vi anerkjenner fremdeles at vi ikke kommer til å møte en Elvis Presley i live.

Men da bildene fra kjøkkenet til Jamie Vardy rullet over TV-skjermene føltes alt rett.

I en verden der det meste er lukket. Der klubber, managere og spillere holder kortene tett inntil brystet. Der standardsvar og standardfraser florerer. Der er det en klubb som skiller seg ut.

Ligamestrene.

Det er ikke altfor ofte jeg blir sittende igjen på stadion etter å ha kommentert en kamp i England. Som oftest venter det ny kamp eller et fly hjem dagen etter, så det er greit å komme seg avgårde. Men Claudio Ranieris prat med pressen etter kamp er verdt å vente på.

Så der satt jeg på presserommet på King Power Stadium tidligere i vår da en mann plutselig prikket meg på skulderen. Han kom fra Hellas, og lurte på om han kunne spørre meg om hva i all verden som hadde skjedd med treneren som tapte mot Færøyene da han var deres mann.

For Ranieri kom til Leicester med et rykte som hadde fått noen skraper. Han kom med tilnavnet «Zero Tituli» - null titler – og hans første oppgave ble å ignorere klubblegende Gary Linekers Twitter-skepsis. Lineker var ikke alene. Det var nok av eksperter, journalister og forståsegpåere som meldte at Ranieri var ferdig før jul.

Leicester-spillerne feiret tittelen med party hos Jamie Vardy

Men Ranieri var ikke ferdig før jul. Han hadde startet tidenes eventyr. Et eventyr han lot alle som ville få ta del i.

Den sjarmerende italieneren kan trollbinde et helt rom med sin sjarme og lune humor. Måten han har brukt sine evner har ufarliggjort enhver situasjon. Ethvert vanskelig spørsmål har blitt parert. Enhver situasjon som kunne blitt vanskelig, har blitt avverget. Og mens journalistene har humret over svarene de har fått, har de glemt de kritiske oppfølgingsspørsmålene som var forberedt. Og sakene som har stått på trykk i etterkant, har bare bygget Leicester opp.

Claudio Ranieri har gjort alt rett. Samtidig har han hatt maks flyt.

Leicester ender på 43 kamper spilt denne sesongen. Så få kamper har ikke en ligamester spilt siden Manchester United på 50-tallet. Jeg var i Leicester den 2. februar da de slo Liverpool. Kampen som for alvor fikk meg til å tenke at dette kunne ende i ligagull.

Da hadde Liverpool siden forrige ligakamp spilt både Liga- og FA-cup. Leicester hadde hatt ti dager fri. Spillerne hadde både fått en liten ferie i tillegg til trening. Det syntes. Ranieri har så langt gjort 27 endringer på laget totalt denne sesongen. Få skader og uthvilte spillere.

Men Leicester er ikke eneste lag som har spilt få kamper og som har vært forskånet for skader. De har gjort det meste rett, og de har gjort ting på sin egen måte. Der andre lag har dyrket det ballbesittende, eller det ekstremt defensive, har Revene spilt aggressivt i gjenvinningene, hurtig fremover og knallhardt i begge bokser.

Det har ingen funnet resepten mot.

Det har vært oppskriften på tidenes fotballeventyr. Tidenes sensasjon. Tidenes prestasjon.

Beklager Ipswich, Burnley og Nottingham Forest. Beklager Buster Douglas. Beklager Angelos Charisteas og «Faxe» Jensen. Beklager Herb Brooks. Beklager Steven Bradbury.

Leicester slår dere alle.

Dilly Ding Dilly Dong – Foxes never quit.