Forut for sin tid – likevel ble de en fiasko
Topp 5: Her gikk det rett i bøtta.
Å være tidlig ute med noe kan være et tveegget sverd. Det kan gi produktet ditt et ordentlig forsprang på konkurrentene, men samtidig kan det slå tilbake hvis man ikke mestrer teknologien. Da Aston Martin skulle presentere sin Lagonda med trykkfølsomme knapper i 1976, var elektronikken overhodet ikke klar for sånne oppgaver. Det endte med forsinkelser og mer utviklingsarbeid, som alltid bare betyr en ting: Økte kostnader.
Hvis så den nye teknologien viser seg å være full av feil, kan kostnadene bli enorme med tilbakekallinger, reklamasjoner og reparasjoner. Det kan i verste fall bety at et selskap går under.
Men skal bilverdenen gå framover, må jo også noen prøve seg. Her er min topp-5 liste over biler som gapet over for mye, og som dessverre ikke fikk den skjebne de fortjente.
Det er viktig å merke seg at det derfor kun handler om biler som var forut for sin tid, OG mislyktes. Biler som var forut for sin tid, men som ble en suksess, som f.eks Citroën DS (har noen bil vært mer forut for sin tid enn den?) kvalifiserer derfor ikke for listen.
Av biler som ikke kom med nevner jeg Tucker, som jeg føler er litt oppskrytt i så henseende. Ja, Preston Tucker hadde noen gode poenger om sikkerhet, men en hekkmontert helikoptermotor vitner ikke om å være forut for sin tid. Det vitner bare om det Ralph Nader på 60-tallet kalte "Unsafe at any speed"...
Så har man selvsagt elbil-hybriden fra Ferdinand Porsche, som han bygde for Jacob Lohner fra 1898 til 1906. Nærmere to tonn med batterier høres ut som en våt Elon Musk-drøm, men jeg har heller valgt en annen elbil til listen. En bil som faktisk kunne blitt en stor suksess, hvis verdens da største bilprodusent hadde satset på den.
Jeg burde kanskje ikke ha utelatt AMC, som med sin Eagle var før både Subaru og Audi med å tilby firehjulstrekk i en vanlig familiebil. Det hjalp AMC lite, for hvem tok æren for å innføre 4x4 i vanlige biler? Ikke AMC, for å si det sånn...
Så har man Infiniti Q45a, som kunne tilby aktiv fjæring (med ti sensorer) allerede i 1991, et system ganske så likt det Mercedes presenterte som Active Body Control i 1999. Gjett hvem som stakk av med æren der?
Det er derfor mange biler å velge i, og jeg har sikkert glemt noen gode kandidater. Hvis du har forslag til biler som var forut for sin tid, og mislyktes på grunn av det, kan du skrive dine kandidater i kommentarfeltet. Her er min topp-5 liste:
1. Oldsmobile Jetfire
På 70-tallet begynte turbo å bli et begrep, takket være biler som BMW 2002 Turbo, Porsche 911 Turbo, Saab 99 Turbo og Buick Regal Turbo, mens Renault vant det første Formel 1-løpet med en turbobil i 1979. På 80-tallet eksploderte imidlertid alt som hadde med turbo å gjøre. Alle ville ha turbo i sine biler, og på Formel 1-banen herjet turbobilene med vanvittige effekt-tall. Turbo ble samtidig et begrep: «Nå er det på tide vi kobler inn turboen», «Nå setter han på turboen» osv osv. Man fikk turbo-solbriller, og Judas Priest ga ut en LP som het «Turbo», med låten «Turbo Lover».
Denne godbiten får ikke vi kjøpe
Det var altså turbofeber på 80-tallet, en feber som Oldsmobile og Chevrolet burde ha ledet. For de to var suverent tidligst ute med turbo i produksjonsbiler. Allerede i 1962 kunne man kjøpe en turbomatet 215 V8 i Oldsmobile Jetfire (basert på F-85 todørs hardtop) med en liten Garrett T5 turbolader. Men den høye kompresjonen (10,25:1) medførte tenningsbank, og gjorde at motoren fikk et vann-innsprøytningssystem (bestående av vann og metanol, kalt Turbo Rocket-fluid), som sjåføren selv måtte huske å etterfylle. Men mange husket ikke å fylle, og motorene fikk raskt mange problemer.
Chevrolet kom på banen like etter med sin Corvair Monza med turbolader, men selv om man leverte turbo noen år til som en option på Corvair, så bestemte GM seg for å ikke fortsette turbo-eventyret. Det viste seg å være en dårlig beslutning med tanke på hvordan turbofeberen grep om seg på 80-tallet.
2. Jensen FF
Britiske Jensen skapte stor oppsikt da de presenterte sin nye GT-maskin i 1965, som 1966-modell. Bilen som het FF var ikke bare tøff å se på med sitt italienske karosseri, den var også svært rask med sin amerikanske Chrysler V8-motor. Men Jensen hadde mer på lur enn som så. For FF ble den første vanlige bil i verden med firehjulstrekk. Til da var det kun terrengbiler fra firmaer som International, Land Rover og Jeep som hadde 4x4, og det var alt annet enn sportslige biler.
Men ikke nok med det, som man sier i reklametilbud-verdenen: FF ble også den første produksjonsbilen i verden med blokkeringsfrie bremser i form av et mekanisk system kalt Dunlop Maxaret. FF sto for øvrig for Ferguson Formula, og avslørte hvor 4x4-systemet kom fra.
Bilen var utvilsomt den mest avanserte bil av sitt slag, noe som igjen betydde en stiv prislapp. Det gjorde at det var vanskelig å tiltrekke seg kunder, og i 1966 var verken 4x4 eller blokkeringsfrie bremser gode salgsargumenter. I stedet måtte verden vente helt til Audi gjorde firehjulstrekk til en image-greie på 80-tallet, mens Mercedes-Benz gjorde ABS til et begrep fra 1978.
Det hjalp heller ikke på salget at bilen ikke kunne selges med venstreratt på eksportmarkedene, da firehjulstrekksystemet tok såpass mye plass. Alt dette gjorde at bare 320 biler ble produsert fram til 1971. En svært lik bil kalt Interceptor solgte bedre, men den var ingen teknologisk bombe som det FF var.
3. NSU RO80
NSU RO80 var langt forut sin tid på de fleste områder. Fra design til uavhengig hjuloppheng, til skivebremser og en wankelmotor som drev forhjulene via en semiautomatisk girkasse. Den fikk prisen Car of the year i 1968, en av få ganger prisen faktisk har gått til en verdig vinner.
Men NSU måtte betale prisen for å være tidlig ute med ny teknologi. Wankelmotoren som NSU og Mazda hadde samarbeidet om å få ut på markedet (NSU Spider fra 1964 var verdens første produksjonsbil med Wankelmotor), slet fortsatt med barnesykdommer da RO80 gikk i salg. Det medførte at motorene fikk et kort liv. Noen tok kvelden etter bare 25.000 km, og modellen fikk raskt et svært dårlig rykte.
Nå er det helt slutt for denne bilmodellen
Enorme kostnader knyttet til garantier, reparasjoner og tilbakekallinger gjorde fabrikken pengelens, og i 1969 ble merket kjøpt opp av VW. Man hadde da stort sett fått kontroll over motorproblemene, men en ting man aldri klarte å gjøre noe med, var Wankelmotorens bensintørst. Det medførte fallende etterspørsel utover 70-tallet, og i 1977 var det slutt for modellen. Da var det kun Mazda som var interessert i å føre Wankel-stafetten videre, og når vi nå skriver 2016 er det fortsatt kun Mazda som ser ut til å ha noen som helst interesse for den særpregede motortypen.
4. GM EV1
I dag går folk helt amok over en ny Tesla, og bestiller den usett. Elon Musk klarte virkelig å fange tidsånden med sitt elektriske konsept, og i dag står Tesla som kongen av elbiler. Men den tittelen kunne ha tilhørt General Motors. I 1996 rullet de ut sin EV1, den første masseproduserte elbil fra en stor bilfabrikant i moderne tid. De neste tre årene lagde man 1.117 biler som ble leaset til folk i California og Arizona.
Bilen falt i smak, men etter hvert fikk GM kalde føtter. De hadde ingen tro på at elbiler kunne være profitable og begynte derfor et program for å hente inn bilene igjen. Ingen av kundene som hadde leaset bilene fikk lov å beholde dem (selv om mange ville kjøpe dem), og de aller fleste bilene ble knust i pressa hos GM.
Konspirasjonsteoretikere har siden anklaget GM for å ville ødelegge for elbilen med vilje, og at de i samarbeid med oljeselskaper fant det best å avlive den. Sannheten er nok heller at GM ikke så noen økonomisk gevinst i elbiler, og at deres utvikling av batterier ikke fikk det gjennombruddet man prøvde å oppnå. Det er beregnet at GM totalt brukte rundt 8 milliarder kroner på EV1-prosjektet.
Men flere som jobbet i GM har siden uttalt at det var en stor tabbe å avlive EV1-prosjektet, inkludert Rick Wagoner, som var firmaets administrerende direktør da avgjørelsen om å legge ned prosjektet ble tatt.
5. Honda Insight
Toyota Prius debuterte i Japan i 1997, og i USA ble den et symbol på miljøpolitikk da den gikk i salg der i juli 2000. Men da hadde allerede Honda Insight vært i salg på det amerikanske markedet fra desember 1999 (etter først å ha dukket opp på det japanske markedet i november 1999).
Hvis vi snakker om å være miljøvennlig, banket Honda Insight Priusen ned i støvlene. Amerikanske EPA gjør sine egne forbrukstester, og resultatene til Insight sto i en særklasse. Blandet forbruk var 0,34 liter per mil, mens bykjøring var 0,41 liter per mil. Det var det beste resultatet for en bensinbil i historien (også i Europa), og ble først slått med den helt nye 2016 Toyota Prius.
Takket være lav vekt, lav luftmotstand og beskjedne ytre mål, ble Insight en sparebøsse på hjul. Med manuell kasse veide bilen bare 838 kg, og luftmotstanden var på 0,25. Mens bensinmotoren var en 3-sylindret 1-liter på 68 hk. Alt var gjort riktig av Hondas ingeniører for å spare bensin, og alt var gjort riktig med tanke på å være en miljøbil.
Allikevel stakk Toyota Prius av med all æren. Hovedgrunnen til det ligger i Hondaens aerodynamiske karosseri. Det gjorde linjeføringen såpass "spesiell" at folk skygget unna, slik at de istedet valgte Prius (som vel heller aldri er blitt beskyldt for å være noen skjønnhetsdronning).
I 2009 krøp Honda til korset og lanserte andre generasjon Insight, som så ut som en døll Prius-kopi. Nye Insight var mye dårligere på alt som het miljø og forbruk enn sin forgjenger, og var også så forferdelig å kjøre at mange biljournalister rangerer den som en av tidenes verste biler. Men det er mat for en helt annen liste...