STERKE FØLELSER: Etterlatte holder opp et Justice-skjerf og det er lett å se at det var mange som fikk utløp for sterke følelser da dommen kom. Foto: REUTERS/Phil Noble
STERKE FØLELSER: Etterlatte holder opp et Justice-skjerf og det er lett å se at det var mange som fikk utløp for sterke følelser da dommen kom. Foto: REUTERS/Phil Noble Foto: Phil Noble

Rettferdighet på overtid

Randi Gustad skriver om Hillsborough og sårene som aldri helt vil gro.

27 år etter tribunetragedien i Hillsborough er noen endelig holdt ansvarlig for de 96 dødsfallene. Juryen svarte ja på spørsmålet om de avdøde var offer for uaktsomt drap. En seier for de etterlatte, for fotballsupportere uavhengig av klubbtilhørighet og ikke minst for rettssikkerheten.

Jeg tror likevel mange undrer seg over: Hvorfor i alle dager tok det nesten tre årtier å komme frem til denne konklusjonen. Og får de etterlatte nå fred i sinnet?

Den verste sportstragedien i Europas historie har nå også blitt til tidenes lengste rettssak med jury i britisk historie.

En tilsvarende høring med jury som den vi fikk konklusjonen på i dag fant også sted i 1991. Den mente at ulykken var et hendelig uhell og at ingen var å klandre for det dødelige utfallet. Etter dette fulgte det to tiår med etterforskning og kampanjer, før et uavhengig panel i 2012 konkluderte med at 41 av de drepte kunne vært reddet dersom hendelsene hadde vært håndtert annerledes. Det ble bestemt av Høyesterett at avgjørelsen fra 1991 skulle oppheves og at saken skulle gjenopptas.

I 2012 beklaget også statsminister David Cameron den doble urettferdigheten Liverpool-supporterne hadde blitt utsatt for. Det uavhengige granskningspanelet hadde da konkludert med at myndighetene ikke hadde gjort nok for å beskytte tilskuerne før kampen den 15. april 1989, at politiet feilaktig la skylden på fotballtilhengerne og at det ble skapt tvil om de første granskningene som ble foretatt.

Men rettshistorien stopper ikke her. Trolig vil dagens avgjørelse utløse et skred av erstatningssaker fra de etterlatte og muligens tiltaler mot enkeltpersoner. Avgjørelsen i dag konstaterte dødsårsak og plasserer ansvar for ulykken. Den pålegger ingen sanksjoner eller etterspill av strafferettslig art.

Allerede timer etter juryens avgjørelse ble det spekulert i hvorvidt det nå blir tatt ut tiltale mot sikkerhetsansvarlig i 1989, den nå pensjonerte politimannen Mr. David Duckenfield. Hans feilvurderinger og unnlatelser fikk dødelig utfall for mange uskyldige.

Hvorfor har det tatt så lang tid?

I mitt hode er det dekkoperasjonen som er det mest graverende i denne saken. Løgnene, forklaringene og den bevisste feilinformasjonen som gikk helt til topps i England vil bli stående som et svart kapittel i britisk historie. En politietat som er avhengig av borgernes tillit og en nødetat man skal kunne stole på når ulykken er ute og som alltid har som hovedoppgave å redde liv feilet totalt, men ønsket selv å fremstå i et bedre lys. Det er disse løgnene og klandringen av de 96 uskyldige ofrenes eget handlingsmønster som har påført de etterlatte den enorme smerten. I dag ble de trodd. Ingen av supporterne var selv skyld i ulykken, kunne juryen fastslå. Et svært viktig punkt for de etterlatte.

Det er ikke uvanlig i et rettshistorisk perspektiv at profesjoner og yrkesgrupper beskytter hverandre i slike ansvarssaker. Jeg husker spesielt en forelesning fra jusstudiet der en foreleser refererte til en sak hvor en lege forsvarte en annens leges yrkesutførelse. Feilen var fatal. En lege hadde amputert galt bein. Den sakkyndige legeeksperten kunne i retten fortelle under ed at det «ikke var lett for en lege å vite forskjell på venstre og høyre når pasienten ble snudd på operasjonsbordet». Jeg får den samme følelsen i denne saken. Man har beskyttet egne interesser på bekostning av sannferdigheten.

Det er umulig å gradere sorg. De pårørende etter Hillsborough-ulykken er frarøvet den dyrbare tiden med sine nære og vil aldri få tilbake det kjæreste de eide. Å miste noen i en ulykke kan oppleves som dobbel sorg. Som etterlatt sitter man igjen med både et fysisk og psykisk sjokk og en ubeskrivelig trist tomhet som varer og varer. Og tro meg. At tiden leger alle sår er bare en bløff. Det gjør den virkelig ikke, men heldigvis hjelper den til med gradvis å lege såret. I starten fossblør det og såret er dypt. Litt etter litt gror det til en skorpe. Den er skjør og begynner lett å blø igjen, men etter hvert blir den sterkere. Som et skjold. Men smerten forsvinner aldri helt selv om arret kan bli ganske pent.

De pårørende er uansett merket for livet, men etter en lang tids kamp mot overmakten fikk de endelig et juridisk, sterkt plaster på arret sitt.