Voldtekten av en fire år gammel barnehagegutt i Bergen skaper frykt og uro blant mange foreldre i byen. Ingen har hatt mistanke til den barnehageansatte mannen før fireåringen betrodde seg til sin far om overgrepet onsdag i forrige uke.

Barn reagerer ulikt

Det er ikke alle barn som ville fortalt om en slik hendelse til foreldrene sine, og barn reagerer svært ulikt på overgrep.

Seksuelt misbruk av barn er, i seg selv, hemmelighetsfullt. Det skjer nesten alltid når et barn er alene med en overgriper. Fordi overgrep ofte innebærer hemmelighetskremmeri, og fordi reaksjonene på misbruk kan være så forkjellige, er overgrep ofte vanskelige å oppdage.

Ta kontakt

Voksne bør være årvåkne ved plutselige forandringer i atferd, og lytte til barna uten å presse barna til å snakke.

Seksjonsleder i Politidirektoratet, Astrid Borge, sier til TV 2 på generelt grunnlag at man er helt avhengig av at andre melder fra ved mistanke om at barn blir utsatt for overgrep.

– Barn og andre sårbare er ikke en gruppe som kommer til politiet selv, hvis de har behov for hjelp. Derfor er vi helt avhengige av at alle aktører som kommer i befatning med barn og andre utsatte, ta den nødvendige kontakt.

– Hvordan går man fram om man har en mistanke?

– For det første finnes det en hjelpetelefon for barn, barn som er utsatt for overgrep kan ringe telefon 116111 og få bistand der.

– Voksne som har en mistanke om at barn kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep eller en mer generell bekymring kan kontakte barnevernet. Har man en konkret mistanke, skal man orientere politiet, sier Borge.

– Bevar roen

Selv om det er naturlig for foreldre å få sterke følelsesmessige reaksjoner ved slik mistanke, eller informasjon, er det viktig å forsøke å bevare roen. Barn er svært sensitive for foreldres stressnivå. Hvis de ser og merker hvor opprørt og sint du er, kan de bli redde og «stenge av».

Det er viktig at man kontakter offentlig hjelpeapparat som Barnevern, Barnehus eller politiet. Man bør ikke konfrontere mulig gjerningsperson selv. Da er faren for bevisforspillelse stor, og det blir vanskeligere å beskytte barnet i det lange løp.

Råd til foreldre som mistenker overgrep:

  • Ikke press barnet til å snakke om mulig overgrep. Samtalen må skje på barnets premisser og på barnets initiativ.
  • Hvis barnet tar initiativ til samtale om temaet på grunn av medieoppslag eller lignende, forsøk å gi så nøktern informasjon som mulig. Hvor detaljert informasjonen skal være er avhengig av barnets alder og modenhetsgrad.
  • Dersom barnet vil snakke, skap en anledning som passer og gi barnets full oppmerksomhet. Ikke prat med flere barn samtidig hvis det ikke faller seg naturlig, men prat med dem hver for seg så langt det lar seg gjøre (der det f.eks. er søsken).
  • Under samtale, still så åpne spørsmål som du kan. En god inngang kan være å stille spørsmål av typen «kan du fortelle mer om dette/dette vil jeg høre mer om»? Man kan samtale om hvilke handlinger som er greit og ugreit mellom barn og voksne.
  • Hvis barnet forteller om noe som gjør at du blir bekymret for hva barnet har opplevd, noter ned raskest mulig hvordan samtalen forløp, både hva du sa og hva barnet sa (i dialogform så langt det er mulig, og i hvert fall alt man klarer å huske). Ta deretter kontakt med politiet.

Til sist er det viktig å beholde strukturer og rammer i hverdagen. Det gjør barna trygge, og det vil bli lettere å komme tilbake til hverdagen.