Det enkle er ofte det verste

KOMMENTAR: Skal Rune Bjerke overleve som DNB-sjef, må han gi statsministeren et godt svar på det enkleste spørsmålet: Hvordan kunne dette skje? Han klarte det ikke på mandag. Nå har han fått én sjanse til.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Sent tirsdag kveld sendte Næringsdepartementet over nye spørsmål til DNB. Det må ha vært nedslående lesning for styreleder Anne Carine Tanum og konsernsjef Rune Bjerke. De klarte ikke å gi svar på det enkleste spørsmålet, nemlig «hvordan» kunne dette skje.

Mandag ettermiddag la de frem redegjørelsen som skulle forklare prosessen og frikjenne dem begge. På forhånd signaliserte DNB at den ville være langt mer omfattende og fyllestgjørende enn vi kunne forvente.

Rune Bjerke hadde åpenbart brukt helgen på å øve, øve, øve på en av sine aller viktigste presentasjoner. Han skulle forklare hvordan DNB - hele Norges bank, med staten som største eier, som ba vanlige kunder bli med på et spleiselag for banken sin – har lagt til rette for at en eksklusiv gruppe velstående kunder kunne unndra store formuer fra beskatning.

Redegjørelsen til DNB-toppene ble et mageplask. En fiasko. I 2014 spurte Næringsdepartementet DNB «om» dette skjedde. De fikk uriktig svar. I forrige uke stilte næringsministeren spørsmålet «hvordan» dette kunne skje.

Hun fikk til svar at enkelte langt nede i systemet brøt interne retningslinjer uten at noen i konsernledelsen visste det. Den forklaringen kjøper ikke Monica Mæland.

Med all oppmerksomheten som har vært rundt skatteparadiser generelt og DNBs aktivitet i Luxembourg spesielt de siste ti årene, finner statsråden det nødvendig å stille det enkle men ikke mindre oppsiktsvekkende oppfølgingsspørsmålet en gang ttil:

«Hvordan forklarer styret at dette kunne skje?»

Spørsmålet er oppsiktsvekkende fordi var akkurat det den 13 sider lange redegjørelsen, pluss fire vedlegg og Rune Bjerkes godt forberedte og innøvde presentasjon, skulle gi svar på.

I tillegg til dette enkle, men åpenbart også svært kompliserte spørsmålet, finner næringsdepartementet det nødvendig å stille hele 16 nye spørsmål til DNBs styreleder Anne Carine Tanum. Du kan lese brevet her.

Næringsministeren viser blant annet til alle «henvendelsene og all oppmerksomheten over tid på DNBs aktiviteter i Luxembourg skatteplanlegging generelt», før hun til slutt spør det som fremstår som et tvers gjennom retorisk spørsmål:

«Burde DNB-styret hatt særskilt oppmerksomhet på DNB Luxembourg og de produktene som ble tilbudt derfra?»

Brevet kan vanskelig leses som annet enn at departementet mener svaret er «ja», men de lar styreleder Tanum få én ny sjanse til å overbevise dem om noe annet.

Departementet mener også at de ikke har fått svar på et helt sentralt spørsmål, når det gjelder å avdekke hvem som har visst hva:

«Hvordan og til hvem rapporterte styret i DNB Luxembourg på sitt arbeid?» Det er ganske utrolig at en redegjørelse på 13 sider, pluss fire vedlegg, ikke gir svar på det.

Men Aftenposten har avslørt at flere DNB-topper har vært fullt ut klart over den lyssky delen av virksomheten til DNB i Luxembourg. Men ingen skal ha fortalt dette til Rune Bjerke.

Frem til nå har Rune Bjerke og styreleder Tanum hatt full kontroll på all informasjonsflyt ut av bank-konsernet. De har gransket seg selv.

Det spørs om det holder. Til slutt i sitt brev spør nemlig Næringsdepartementet (retorisk igjen?): «Ser styret behov for en ekstern gjennomgang av saken, og i så fall i hvilket omfang?»

Det kan vanskelig leses på annen måte enn en klar marsjordre om å igangsette en uavhengig ekstern granskning.

Når næringsdepartementet også spør «hvilke vurderinger (styret) gjør mht å frita ansatte i konsernrevisjonen fra taushetsplikt?» så kan det ikke tolkes annerledes enn at de som er utpekt som syndebukker og kneblet av DNBs ledelse bør fritas for taushetsplikten, slik at de i det minste kan fortelle sin versjon til uavhengige granskere.

Dette er dårlig nytt for både styreleder Tanum og konsernsjef Bjerke. Eksterne granskninger har felt toppledere før.

Næringsminister Monica Mæland har vært forbilledlig offensiv og ærlig når hun så kraftig kritiserer redegjørelsen fra DNB. Det at statsministeren også har valgt å kommentere skandalen, understreker alvoret. Hun kunne ha overlatt det fullt og helt til Mæland. Det gjør inntrykk når statsministeren sier at hun ikke kan svare på om hun har tillit til Rune Bjerke som DNB-sjef, før hun har lest svarene på oppfølgingsspørsmålene fra departementet, ikke minst det første spørsmålet: Hvordan kunne dette skje?

Det er oppsiktsvekkende statsministeren i det hele tatt svarer på spørsmål om Bjerke og tillit, all den tid regjeringen i utgangpunktet kun forholder seg til styret og dets leder Anne Carine Tanum.

Men regjeringens aktive holdning forplikter også. Hvis styret og konsernsjef Rune Bjerke ikke klarer å gi mer tillitvekkende svar, må næringsministeren handle. Hun har gitt toppledere sparken før.