Skuespiller Bjarte Hjelmeland skriver om hva kirkens ja til likekjønnet ekteskap betyr for ham. Foto: Marius Gulliksrud/Stella Pictures
Skuespiller Bjarte Hjelmeland skriver om hva kirkens ja til likekjønnet ekteskap betyr for ham. Foto: Marius Gulliksrud/Stella Pictures Foto: Marius Gulliksrud

Jeg klamrer meg til håpet om en Gud som elsker oss med en kjærlighet som er sterkere enn vi kan fatte

Skuespiller Bjarte Hjelmeland gratulerer med likekjønnet vigselsliturgi.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Som troende homo føles det riktig å gratulere med at Den Norske Kirke nå går inn for at homofile skal få gifte seg i kirken og at det utarbeides en liturgi for likekjønnet ekteskap.

Min gratulasjon går både til de som utrettelig har arbeidet for en slik løsning, spesielt Åpen Kirkegruppe, men også til Den Norske Kirke. Jeg tror nemlig begge to har vunnet i dag.

Dagen i dag er historisk.

1993 fikk vi partnerskapsloven som sørget for at to gamle sopere fikk anledning til å arve hverandres sofa, eller snarere at den gjenlevende fikk beholde den sofaen de hadde kjøpt sammen... Det var et stort og viktig skritt.

I dag får de også lov å bære sin kjærlighet frem for sin Gud og få den velsignet, uansett hva den lokale sognepresten måtte mene.

Jeg registrerer at to prester fra den menigheten jeg vokste opp i har skrevet under et opprop mot den nye vigselsliturgien. Egil Morland og Kjell Asle Børnes. Den ene min konfirmasjonsprest, den andre en viktig ungdomsleder i min oppvekst. Det kan jeg leve godt med. Vi mener forskjellig og leser forskjellig. Vi har fort for å hente frem mørkemannsstempelet og forsøke å demonisere kirkeledere som ikke ønsker den samme utvikling som oss selv. Her vil jeg mane til edruelighet og ettertanke.

Det handler om troen vår, livslykken vår og hvordan vi lever våre liv.
Bjarte Hjelmeland

Dette er mennesker som ikke har tatt lett på disse spørsmålene. De er ikke onde eller kjærlighetsløse. De har balt med sin egen samvittighet og kommet frem til sitt standpunkt. Det har jeg respekt for.

Jeg tror at de er kommet frem til feil avgjørelse og vil forsøke å overbevise dem om mitt syn, men jeg har likevel respekt for at de mener noe annet. Det som skiller oss i kampen og verdisynet, forener oss i troen.

Morland, Børnes og jeg står langt fra hverandre i denne saken, men stilt overfor mirakelet står vi der med den samme undring.

Alt dette fredspreiket og snakket om å respektere hverandres ståsted må ikke forståes dit hen at jeg ønsker meg en lunken enighet og klam samforståelse. Dette er viktig. Det handler om troen vår, livslykken vår og hvordan vi lever våre liv. Her er det hanskene av og kjemp for alt hva du har kjært.

Jeg skulle ønske at kirken insisterte enda mer på Guds kjærlighet til oss mennesker
Bjarte Hjelmeland

Jeg leser at biskop i Møre bispedømme, Ingeborg Midttømme, håper at avgjørelsen vil skape ro i kirken.

Jeg er uenig.

Jeg ønsker meg et kirkerom som er fylt av ro, men en kirke og verdidebatt som er fylt av fruktbar uro, meningsbrytninger og uenighet.

For å sitere Bjørnson: «Fred er ei det beste, men at man noget vil.»

Hva skal vi med ro i kirkedebatten når vi tror at Gud sendte sin sønn til jorden som den mest radikale revolusjonære figur i vår historie.

Jeg skulle ønske at kirken insisterte enda mer på Guds kjærlighet til oss mennesker, i stedet for å forsøke å differensiere mellom hvem han elsker mest og minst. Det kjærlighetsbudskapet har sinnssyk power og jeg klamrer meg til håpet om en Gud som elsker oss med en kjærlighet som er sterkere enn vi kan fatte.

For å sitere Ibsen i «Brand»:

«Min Gud er en storm, der din er vind.»