I AKSJON: Her spiller Lars Herlofsen kamp for Sandefjord mot Start i april 2015. Få måneder senere valgte han terminere kontrakten med Tippeliga-klubben. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix
I AKSJON: Her spiller Lars Herlofsen kamp for Sandefjord mot Start i april 2015. Få måneder senere valgte han terminere kontrakten med Tippeliga-klubben. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix Foto: Schrøder, Tor Erik

Folk ble overrasket da jeg terminerte kontrakten, men de var ikke klar over min situasjon og hva jeg har slitt med

Den tidligere Tippeliga-keeperen slet med angst og depresjoner. Derfor valgte han å terminere kontrakten med Sandefjord. I dette brevet forklarer han hvorfor drømmen ble til mareritt.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Mitt navn er Lars Herlofsen, jeg er en 21 år gammel mann. Jeg har vært keeper for Borre, Ørn, Nike Academy, Tromsø og Sandefjord.

I fjor sommer valgte jeg å terminere kontrakten min med eliteserieklubben Sandefjord Fotball, noe som virket svært overraskende for mange, for de var ikke klar over min situasjon og hva jeg har slitt med.

Mange har spurt meg om hvorfor jeg valgte å gi meg så tidlig, og svarene mine har ofte vært veldig generelle og diffuse. IK Starts unge forsvarsspiller Jon Hodnemyr var åpen om sin situasjon da han i januar valgte å legge skoene på hylla, i en alder av 19 år. Han ga meg mot til å fortelle min historie.

Fotball har alltid vært en stor del av livet mitt. Helt siden jeg var åtte-ni år gammel har jeg tilbragt titusenvis av timer på Borrebanen, Baggerødbanen og i Lystlunden. Fotballen var et symbol på fellesskap og det ga oss alltid noe å strekke oss etter. Vi var en gjeng i Borre som hadde lyst til å bli veldig gode og vi pushet hverandre hver eneste dag, men viktigst av alt; vi hadde det utrolig gøy med fotballen. Vi hadde fantastiske trenere, blant annet Jan-Eddie Hansen. Hos ham var det plass til alle. De som ville bli gode, men også til de som bare ville trene et par ganger i uka. Jan Eddie var varm og inkluderende, og en man alltid kunne snakke med om man hadde noe på hjertet.

Jeg var alltid kjemperedd og nervøs før kamper, til og med mange treninger, men gleden av å vinne kamper sammen som en gjeng var sterkere. Da vi ble 16 begynte vi i Ørnn. Vi ble interkretsmestere og kom til kvartfinalen i NM. Vi hadde en gyllen årgang, men da fotballen ble mer og mer seriøs hoppet flere av. Jeg fikk sjansen på Ørns A-lag, og ting begynte å gå veldig bra. Jeg ble invitert til å trene med klubber høyere opp enn Ørn - fikk til og med et par kamper for G18-landslaget. Etter min første sesong som første keeper for A-laget til Ørn, fikk jeg muligheten til å spille for Nike Academy i England. Et akademi for talentfulle spillere fra hele verden. Det var gutter fra slummen i Brasil, gatebarn fra Frankrike og spillere fra så langt avgårde som Sør-Korea og Australia. Målet med akademiet er å få spillerne ut i profesjonelle klubber. Her forsto jeg virkelig hvor mye fotballen betyr for folk. Spillerne gjorde alt som sto i deres makt for å få proffkontrakten som skulle redde familien deres fra slummen. For å gi familien et godt liv! Dette var sterkt å kjenne på for en 18-åring fra trygge Norge.

Her møtte jeg enda en trener som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Keepertreneren min, Wolverhampton-legenden Matt Murray. Han var utrolig dyktig til å se hele mennesket, og ikke bare hvordan man slang seg etter ballen. Vi har fortsatt kontakt. I løpet av tiden min her, fikk jeg tilbud om å trene med Derby, Wolverhampton, Oldham, Walsall og Burton Albion i England. For de fleste høres dette helt fantastisk ut, men på denne tiden begynte jeg å kjenne på angsten og redselen for å mislykkes på banen. Jeg visste jeg var en ålreit keeper, men også at jeg hadde store begrensninger. Det jeg fryktet mest, var å ikke holde mål. Å spille med folk som var mye bedre enn meg gjorde at jeg ble totalt usynlig og ikke våget å gjøre inntrykk. Redselen ble til slutt så stor at jeg valgte å dra hjem til Norge, helt frivillig.

Her hjemme følte jeg at jeg hadde mislykkes. Tilfeldigheter gjorde at jeg prøvespilte for Tromsø. Jeg skulle gi fotballen en siste sjanse, og fikk kontrakt. Alt i første seriekamp ble førstekeeperen skadet. Jeg fikk sjansen, holdt nullen og følte at dette kom til å bli mitt gjennombrudd. Men så havnet jeg raskt på benken igjen, og satt der hele sesongen, med unntak av kvalifiseringskamp til Europa League. I Tromsø følte jeg også at jeg ikke holdt mål, og gruet meg til hver eneste trening og kamp. Likevel bet jeg tennene sammen ut kontraktstiden. Jeg ble ikke tilbudt ny kontrakt, mitt inntrykk om ikke å være god nok ble bekreftet.

Fotballen jeg en gang elsket, hadde blitt noe jeg fryktet og hatet. Dette holdt jeg selvfølgelig skjult for alle. Det høres ut som en klisjè, men det er virkelig sant. Jeg ønsket å bli fri fra fotballen. Men hvordan skulle jeg gjøre det? Familie og venner forventet at jeg skulle bli god. Jeg hadde ikke mot til å fortelle de om situasjonen min, mens jeg funderte på hva jeg ville i livet mitt. I januar 2015 endte jeg opp på prøvespill for Tippeliga-klubben Sandefjord. Her fikk jeg beskjed om at hvis jeg overbeviste på trening ville jeg få kontrakt. Etter to uker ble jeg tilbudt en ettårskontrakt. Det var det siste jeg ville.

Jeg hadde ekstremt lyst til å takke nei, men frykten for å skuffe familie og venner gjorde at jeg til slutt takket ja. Jeg havnet nok en gang på benken og tiden min i Sandefjord var preget av depresjoner og redsel for å mislykkes. I seks måneder gikk jeg i en slags transe hvor jeg sov 10-12 timer om dagen, bare for å unnslippe tanken på hvor redd jeg var. Jeg kranglet ofte med trenerne, og jeg tør nesten ikke tenke på hvor dårlig inntrykk jeg ga dem. Jeg hadde ikke vært ordentlig glad på seks måneder, og da innså jeg at nok var nok. Nå var det på tide å avslutte denne onde sirkelen. Etter mye om og men fikk jeg arrangert et møte med hele trenerteamet i Sandefjord. Vi ble enige om å terminere kontrakten min. 1. juli 2015 var jeg fri. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den smarteste avgjørelsen jeg noengang har tatt.

På høsten i fjor startet jeg på skuespillerutdanning i Oslo, der går jeg fortsatt. Jeg har jobb ved siden av. Og har funnet ny glede i fotballen, som keepertrener i ulike prosjekter. Jeg har og min egen keeperskole.

Jon Hodnemyr var utrolig modig som turte å «stå frem» i januar. Det ga meg mot til å skrive om dette. Jeg har forstått at jeg ikke er den eneste som sliter. Og til alle der ute som sliter med det samme, vil jeg si: følg hjertet ditt og det som er rett for DEG! Ikke vær et produkt av andres forventninger.

Lars Herlofsen, tidligere fotballkeeper.

Innlegget til Lars Herlofsen stod først på trykk i Gjengangeren.