Barn sitter i fengsel og forstår ikke hva de har gjort galt
Frivillighetsarbeider Janne Løken har flere ganger reist til Hellas for å hjelpe mennesker på flukt. I påsken dro hun til stedet hun kaller Helvete.
Tusenvis av flyktninger lever i telt med begrenset tilgang på mat og drikke, uholdbare sanitærforhold og uten varmt vann.
Flyktninger som har ankommet Hellas etter EU-avtalen med Tyrkia sitter fengslet i lukkede leirer i påvente av å bli deportert til Tyrkia. Barn sitter i fengsel, og de forstår ikke hva de har gjort galt eller hvor lenge de må være der.
Menneskerettigheter eksisterer ikke og humanismen har sviktet totalt fra Europas politikere.
Hvordan kan vi sitte og se på at dette skjer i Europa i 2016?
Der drømmene dør
Jeg har nettopp kommet hjem fra Hellas hvor jeg har tilbrakt påskedagene ved Makedonia-grensen, nærmere bestemt ved FYROM (Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia), sammen med min gode venn Martin Kvernbekk.
På et digert vindfullt jorde beleiret av politi, og piggtrådgjerder så langt øyet kan se, er nesten 15.000 flyktninger strandet etter at Europa stengte grensene videre fra Hellas, den såkalte Balkanruten.
Idomeni, stedet der håpet om en fremtid etterhvert slukner. Der menneskerettigheter har opphørt og drømmene dør.
Jeg har ikke ord som kan beskrive det som møtte oss. Det er så stort og så surrealistisk, og hverken ord eller bilder kan formidle omfanget av elendigheten. De fleste som kommer dit omtaler det som et helvete.
Mange har vært der i over en måned hvor de bor i telt i regn og iskald vind, med temperaturer ned i fire grader om natta.
Hvorfor?
Mens nordmenn har kost seg på hytta med påskelam og sjokolade har andre stått flere timer i kø for en kopp med suppe. Mye av dagen tilbringes i kø. Kø for å få mat, kø for å få klær, kø for å komme til lege, kø, kø, kø. Men de er glade for at det er noe å stå i kø for, ellers hadde de sultet i hjel. Det er takket være hundrevis av frivillige fra hele verden som har ofret påskeferie, jobb, skole og familie for å hjelpe, at de ikke sulter i hjel og har et telt å sove i. Mens politikerne har satt på skylappene stiller det vanlige folket opp og fyller tomrommene der de større organisasjonene ikke strekker til.
Flertallet av flyktningene som oppholder seg her er mødre og små barn. Mange barn har faren sin i Tyskland eller andre steder i Europa og nå sitter de fanget her mens de desperat håper på at grensene skal åpne igjen.
Alle vi møter spør oss; «Hvorfor? Hvorfor er grensene stengt? Hva skal vi gjøre? Tror dere grensene vil åpne igjen? Hvorfor vil ikke Europa hjelpe oss?» Og det eneste vi kan si er «Jeg er lei for det».
Jeg skammer meg sånn. Jeg skammer meg på vegne av Norge og Europa. Jeg skammer meg over at det eneste jeg kan tilby dem er et telt å sove i.
En mor som er alene med fire barn gråter mens hun forteller at faren til barna er i Tyskland og de har ikke sett hverandre på ett år. «Hvorfor? Hvorfor? Hva vil skje med oss?» gråter hun mens hun holder rundt barna sine. Teltet deres har blåst i stykker i den sterke vinden og vi gir dem noen tepper og varme seg under. Vi lover henne et telt, mens jeg ønsker jeg kunne gjort mye mer for dem. Den ene datteren på seks år ser på meg og sier gråtende «my father, my father» mens tårene triller nedover kinnene hennes. De tre yngste barna gjemmer seg under et teppe for den kalde vinden. Jeg gir moren en klem og ber henne være sterk for barna sine. Hun klamrer seg rundt halsen min og hulker og det føles som om hun ikke har tenkt å slippe meg. Jeg har ikke lyst til å slippe henne heller. Når jeg går derfra gjemmer meg litt bort fra de andre mens jeg kjemper mot tårene. Inni meg raser følelsene. Jeg er sint, lei meg og maktesløs, og jeg kan kjenne denne morens fortvilelse.
Et telt gir dem ly for vinden, men det bringer dem ingen trygg framtid, det fører dem ikke sammen med faren sin. Og denne familien er bare en av mange.
Kvinner og barn, familier, og mange enslige mindreårige som reiser helt alene. En av dem er Ali, en 14 år gammel gutt som bor under en togvogn hvor han varmet seg ved et bål. Igjen er et telt det eneste vi kunne tilby han. Teltet som liksom skal glatte over vår dårlige samvittighet. Mens det han egentlig trenger er en familie.
En annen er 14 år gamle Abdullah som har vært der alene i en måned. Han har ikke telefon så han får ikke holdt kontakt med familien. Han har ikke gitt opp håpet helt om at grensa skal åpne igjen, så han venter tålmodig. Men i øynene hans er livsgnisten borte.
Er dette virkelig?
Teltene står tett i tett så langt øyet kan se. Over hele leiren ligger en mørk sky av giftig røyk. De brenner alt de kommer over for å holde varmen; plast, gummi, søppel. Det lukter brent plast og det er ikke lenge vi går der før røyken svir i halsen og øynene. Mange barn blir syke av å puste inn den giftige røyken over lenger tid.
En familie har søkt ly inne i en godsvogn hvor de til og med brenner bål inne i vognen.
Mange telt er ødelagt av regn og vind, og de har prøvd å reparere dem med plast eller tape, men det forhindrer likevel ikke at regnet gjør teltet til et svømmebasseng.
Etter mange dager med regn er plassen gjort om til et gjørmehull. Mange barn går barbent eller med våte, gjørmete sko. Klærne bærer preg av å ikke ha blitt skiftet på flere uker.
Man går der og spør seg om dette er virkelig. Det ser ut som det er tatt fra en film. Det er så sterke inntrykk at det er vanskelig å ta det inn. Men lukten av bålrøyk, avføring og søppel, gråten fra sultne barn og bønnene om hjelp er virkelig.
Noen prøver å holde barna rene ved å bade dem i kaldt vann, og noen vasker klær i et kloakkavløp.
Rent undertøy er noe de fleste kan drømme om. Nesten hver gang jeg plukker opp en baby lukter den avføring. Bleier og våtservietter er noe vi tar som en selvfølge, det er ikke en selvfølge for dem. De fleste har brukt opp alle pengene sine og er nå avhengig av humanitær hjelp.
De fleste møter oss med et stort smil og det forundrer meg at de fortsatt er i stand til å smile. Men det slår meg at dette er mennesker som har overlevd krig. De er sterke, modige og tapre. Og de er flink til å skape litt glede i elendigheten. Noen synger, danser eller spiller fotball. Jeg blir imponert over hvor mye pågangsmot et menneske kan ha når prisen er høy nok. Men man ser også at gnisten begynner å slukne.
Bestikkelsen av Tyrkia
Samtidig som vi prøver å ta inn alt vi ser og opplever i Idomeni så ser vi oppdateringer og bilder fra de greske øyene. Den nye avtalen mellom EU og Tyrkia har trådt i kraft. Resultatet av den er at alle som ankommer Hellas fra og med 20. mars skal fraktes til såkalte «hotspots», eller lukkede mottaksleirer, hvor de må oppholde seg i påvente av å bli sendt tilbake til Tyrkia. Disse leirene er i praksis fengsel. Barn og voksne blir sperret inne uten at de får noe informasjon og de vet ikke hvor lenge de må være der eller hva som skjer med dem videre. De forteller at de får veldig lite mat. Der er barn, fødende kvinner og funksjonshemmede som ikke har tak over hodet, og ikke alle har engang et teppe til å holde varmen med.
Større organisasjoner som Leger uten grenser har trukket seg ut av leirene i protest mot denne løsningen og avtalen med Tyrkia.
Når frivillige forsøker å stikke til dem mat gjennom gjerdet har de blitt jaget av politiet.
Når jeg ser bildene og hører fortellingene fra både flyktninger og frivillige så får jeg assosiasjoner til andre verdenskrig. Vi har hørt hvordan folk måtte snike inn mat til jødene gjennom gjerdet. Og det er altså det samme som skjer i dag. Dette er måten vi behandler krigsflyktninger på, i Europa i 2016! Kan vi akseptere dette?
Behandles som dyr
De som kom til Hellas før EU-avtalen med Tyrkia trådte i kraft oppholder seg stort sett i Athen og i nærheten av grensa. Cirka 50.000 mennesker er strandet i Hellas. Bare på kaia i Athen oppholder det seg cirka 5000 mennesker, hvorav flesteparten er barn, hvor de bor i små telt rett på asfalten.
Greske myndig har bygget camper som alle flyktningene etterhvert skal transporteres til, men også der meldes det om svært dårlige forhold. Disse campene er drevet av politi og militæret. I noen camper får frivillige tilgang, mens i andre ikke.
Flyktninger har postet filmer av at militæret kaster mat til dem fra en container som om de fôrer ulver, og tvinger barn til å måtte slåss for maten sin og risikerer å bli tråkket ihjel. Vi har i flere tilfeller fått tilsendt bilder av mat som er råtten og muggen som de har fått servert.
Ved de frivilliges fravær forsvinner også medmenneskeligheten.
På papiret står det så fint at de kan søke asyl i Hellas, de kan søke om direkte relokalisering til andre land eller de kan søke om familiegjenforening. I praksis fungerer ikke dette heller. Ingen vet hvor de skal henvende seg, og ingen får hjelp. Systemet hadde vært bra om det hadde fungert, men det er foreløpig bare et luftslott.
Greske myndigheter gjør så godt de kan, men de har hverken ressurser eller penger til å takle dette på en fungerende måte som ivaretar menneskerettighetene. Men de prøver, og de har hele tiden vært mer opptatt av humaniteten enn resten av Europa. Det er ikke Hellas sin skyld, det er resten av Europa som fraskriver seg ansvar og legger alt på de fattigste landene.
Flyktningene er ikke problemet
Det er ikke flyktningene som er problemet i denne krisen, problemet er at landet deres blir bombet og at folk blir drept. Selv forstår de ikke hvorfor Europa ikke vil hjelpe dem. Mange vi møter er opptatt av å fortelle verden at de ikke er terrorister. I form av plakater og samtaler; «Vi er lei oss for hva som skjedde i Belgia, vi er ikke terrorister, vi er bare mennesker som flykter fra krig. Vær så snill og hjelp oss. Hjelp barna våre.»
Det er vanlige mennesker, som meg og deg. Det er mennesker med verdighet. Det er leger, lærere, ingeniører, popstjerner og fotballspillere. Det er fedre og mødre, og ikke minst, det er barn, mange barn. Det er mange som sitter i rullestol, menn som har mistet ett eller begge ben, mange med proteser og krykker. Det er gamle mennesker, det er funksjonshemmede, gravide. Syv barn har kommet til verden under disse forholdene.
Det må føles fryktelig vondt å flykte fra døden bare for å oppdage at ingen vil hjelpe.
Det er varme, takknemlige og gjestfrie mennesker. De tilbyr deg det lille de har av mat eller tekoppen sin som de har stått i timevis for å få. De smiler og takker deg for at du er der og viser at du bryr deg. Hvert glimt av humanitet gir dem håp og styrke.
Vi får også mye igjen av å være her. Samtidig som det er noe av det verste jeg har opplevd, så er det min beste påske. Kjærlighet, åpenhet, takknemlighet og varme – møtet med disse menneskene gjør noe med deg. Man blir imponert over hvordan de klarer å skape litt glede i dette helvetet.
Barna kysser og klemmer deg og sier «Thank you, I love you» selv om du ikke har gjort noe for dem. Barna er heldigvis stort sett glade og fornøyde så lenge de får mat og de får leke. De har ikke de samme bekymringene om framtida som de voksne. De lever i øyeblikket og tilpasser seg. Men de fortjener likevel ikke å leve på denne måten. De har rett på god helse og skolegang, og de har rett på å være barn.
Politikerne må våkne!
Vi kan virkelig ikke sitte og se på denne behandlingen av mennesker. Politikerne må slutte å lukke øynene for dette og begynne å ta ansvar!
Og vi borgere må ikke bare sitte og se på at dette skjer. Man kan mene hva man vil om asylpolitikken, men de fortjener ikke å bli behandlet på denne måten.
Vi kan ikke forholde oss tause, vi må stå opp for de som lider, ikke minst barna, og si ifra at vi ikke kan akseptere det. Vi må legge press på politikerne. Det er på tide å lukke øynene for propaganda fra Listhaug og andre politikere, og tenke over hva slags folk vi ønsker å være.
Et telt og litt mat er livreddende brannslukking, men det disse barna trenger er en trygg framtid.
Hvis Europa skal stenge grensene må de komme med løsninger som ikke dreper mennesker og som ikke utsletter menneskerettigheter. De kan ikke la folk leve under umenneskelige forhold eller putte dem i fengsel når de søker trygghet. Det er ikke en løsning, det er ansvarsfraskrivelse, det er feighet. De har tatt fra mennesker retten til å søke om beskyttelse, de har tatt på skylapper og feier «problemet» under teppet. Det er rett og slett ikke godt nok! Det er på tide å åpne øynene og innse virkeligheten!
Janne Løken – Frivillig humanitærarbeider
