HOS DE SOM IKKE HAR NOEN: Snefrid Hagen stiller opp i kommunale begravelser. Foto:Kjersti Johannessen/TV 2
HOS DE SOM IKKE HAR NOEN: Snefrid Hagen stiller opp i kommunale begravelser. Foto:Kjersti Johannessen/TV 2

Snefrid (73) går i begravelsene som ingen andre går i

– Jeg synes det er nitrist å tenke på at noen er alene på sin siste dag.

Oslo-kvinnen Snefrid Hagen er 73 år og er pensjonist etter et langt yrkesliv innenfor helsesektoren.

Som mor til tre og bestemor til fem har hun mye å fylle dagene med, men hun har også tatt på seg et spesielt verv: Som aktiv i nettverket «Gjertrudvennene» har hun deltatt i mellom 50 og 60 i kommunale begravelser, til folk hun aldri hadde møtt. Tanken er at ingen skal måtte være alene i sin egen begravelse.

Alle slags folk

I dødsannonser kjennetegnes de ved at de er signert «venner» der hvor familien vanligvis står oppført. Det betyr ikke at den som er død ikke har familie og venner, men det er ingen som har tatt ansvaret for å få avdøde begravet. Da kobles kommunen inn. I Oslo er det rundt 100 kommunale begravelser i året.

– Hva kjennertegner de menneskene som må få kommunal begravelse?

– Det er alle typer mennesker. Ikke alle klarer komme inn i dette A4-formatet vårt. Kanskje har de mistet kontakt med familie og venner underveis. Mange har overlevd alle i familien og har rett og slett ikke flere pårørende. Noen har kanskje valgt det helt selv. For andre kan det være rus som ligger bak, sier Snefrid til TV 2.

Hun anslår at det er en liten overvekt menn i alderen 50-60 som får kommunale begravelser, men det er voksne menn og kvinner i alle aldersgrupper.

Tøft å stille i begravelser

Gjertrudvennene stiller opp uansett hvordan avdøde har levd, eller hva som var dødsårsaken. Trosretning spiller ingen rolle.

Snefrid har vært aktiv siden høsten 2013, og er nå en av tre ledere i nettverket som består av mellom 40 og 50 personer på landsbasis. Disse er delt opp i flere lokallag. I Oslo er det rundt tolv aktive venner. De samles av og til for å utveksle erfaringer, og ellers fordeler de begravelsene og bisettelsene mellom seg via epost. Det er både kvinner og menn i alle aldersgrupper, blant de aktive Gjertrudvennene.

Nettverket er oppkalt etter en kvinne som het Gjertrud, kjent som en god og omsorgsfull person. Hun er nå gått bort, og hadde mange rundt seg på hennes sin dag. De som opprettet nettverket synes navnet, som betyr «spyd med spiss» passet bra.

– For man må være sterk om man skal orke dette. Det kan være tøft å stille i begravelser, kanskje aller mest i de hvor det ikke kommer noen andre. Denne oppgaven ikke passer for alle, sier 73-åringen, som likevel håper flere vil ta kontakt og bli en Gjertrudvenn.

De tar først en prat med de som ønsker å bli med i nettverket. Neste steg er å få bli med i en begravelse eller bisettelse. Dersom det går fint, blir man godtatt og kan bli med i nettverket. De etterlyser spesielt nye Gjertrudvenner i Trondheim.

Diskré opptreden

– Hva er deres rolle i en begravelse?

– Vi har helt spesielle retningslinjer for hvordan vi skal oppføre oss. Klærne skal vise verdighet og passe inn i den høytidelige rammen rundt en begravelse eller bisettelse. På jakkeslaget skal man ha en nål som identifiserer Gjertrudvennene, sier Snefrid.

De kommunale begravelsene foregår på samme måte som andre begravelser. Det er blomster på kisten og organist som spiller. Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix. 
De kommunale begravelsene foregår på samme måte som andre begravelser. Det er blomster på kisten og organist som spiller. Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix.  Foto: Hommedal, Marit

Hun forklarer at de skal sette seg rolig ned, ikke langt foran. Er det pårørende eller venner av avdøde til sted, nikker man diskré til de andre om de søker kontakt. Poenget er å gjøre minst mulig ut av seg. Men dersom det er ønskelig kan de hjelpe til å bære kisten.

Hun sier de på forhånd ikke aner hvordan det blir.

– Kanskje kommer det ikke en eneste en i begravelsen. Eller kanskje det kommer en del. Men det spiller ingen rolle. Så lenge minst en Gjertrudvenn kommer, så vet vi at det i alle fall ikke er helt tomt.

– Hender det at noen lurer på hvem dere er?

– Prestene her i Oslo kjenner oss igjen nå. Det har hendt at pårørende lurer på hvem vi er, og da presenterer vi oss selvfølgelig. Men vi har ikke fått noen negative tilbakemeldinger.

En vanlig begravelse

Vanligvis baserer presten sitt minneord på det de pårørende forteller på forhånd. Dette kan være en litt vanskeligere utfordring i de kommunale begravelsene. Snefrid forteller at prestene da prøver å finne frem til personer som kan si noe om avdøde. En del av de eldre bor på sykehjem, og der er det kanskje noen som vet noe der.

– Det føles meningsfylt å ta farvel, sier Snefrid. Hun har deltatt på rundt 60 begravelser. Foto: Kjersti Johannessen/TV 2. 
– Det føles meningsfylt å ta farvel, sier Snefrid. Hun har deltatt på rundt 60 begravelser. Foto: Kjersti Johannessen/TV 2. 

For øvrig avvikles bisettelsen eller begravelsen på helt normal måte. Det er blomster i kirken og på kisten. En organist som spiller, og det deles ut hefter med sanger og salmer på normal måte. Og de får et gravsted. Snefrid roser Oslo kommune for opplegget de har rundt kommunale begravelser.

– Er dette med kommunale begravelser et storbyfenomen?

– Det er flere kommunale begravelser i byene, og det er ikke så rart. På bygda vet man hvem alle er, og det er ofte vanlig å gå i begravelser selv om man ikke kjente avdøde. Men vi ser det her i Oslo også, at noen ganger stiller hele borettslaget opp. Jeg synes Oslo ofte er bedre enn sitt rykte.

Hun sier at det ikke føles rart å gå i begravelsen til en man ikke kjenner.

– Det hender det gjør veldig inntrykk å høre om en persons liv, og det henger noen ganger i meg senere. På samme tid er det noe fint over det. Noen ganger ser jeg at det er andre bisettelser samme dag, med flere hundre deltakere. Det får meg til å tenke på hvor forskjellig livet blir for folk. Man kan jo unders på hva som gjør at man ender opp på så forskjellig sted.

Hun sier det er trist at det er så mye egoisme og ensomhet i dagens samfunn, og at det ikke er ofte man hører folk si at man har det bra.

– Om man ikke har det bra i dagens Norge, når skal man ha det bra da? Men det hjelper ikke å være rike når vi ikke passer på hverandre.

– Med så mye ensomhet, burde dere ikke da i stedet engasjere dere hos mennesker mens de er i live?

– Jo, men det er det jo så mange andre om gjør. Selv har jeg vært aktiv i både Røde kors og andre organisasjoner. Det Gjertrudvennene gjør, er det ingen andre som har tenkt på. Noen vil jo kanskje si «Men spiller dette noen rolle? Personen er jo død». Og skal man se litt kynisk på det, så er jo det riktig. Men det å få tatt avskjed er meningsfylt. Og jeg synes det er så nitrist å tenke på at en person skal være der, helt alene.