ANGER IKKE: – Jeg står for valget jeg tok. Det var det rette for meg og min familie, sier Benedicte Bekkelund (45). Foto: Kjersti Johannessen/TV2 
ANGER IKKE: – Jeg står for valget jeg tok. Det var det rette for meg og min familie, sier Benedicte Bekkelund (45). Foto: Kjersti Johannessen/TV2 

BENEDICTE (46) tar et oppgjør med skammen rundt downs-aborter:

– Jeg følte at jeg tok livet av min egen datter

LIER (TV 2): – Det er ikke slik at jeg ønsker et sorteringssamfunn. For meg handlet det om hva jeg kunne klare eller ikke klare i livet mitt.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Benedicte Bekkelund var 44 år og tobarnsmor da hun for to år siden ble gravid igjen.

Graviditeten kom overraskende, og førte med seg mange følelser. Men i samråd med barnefaren bestemte hun seg for å bære barnet frem, og ettersom ukene gikk fikk hun et nært forhold til den lille i magen.

– Jeg visste at det var en jente, og hun skulle hete Aurora, forteller Lier-kvinnen til TV 2.

Guttene hun hadde fra et tidligere forhold, så også frem til å bli storebrødre.

Sjokktelefonen

Men fire måneder ut i svangerskapet, ringte de fra Rikshospitalet. Resultatet fra fostervannsprøven var klart, og det var ikke gode nyheter.

– Legen fortalte at barnet mitt hadde Downs. Jeg måtte komme inn så kunne diskutere alternativer. Jeg fikk helt panikk.

Nå har 46-åringen skrevet bok om hvordan det var å få beskjeden om at barnet hun hadde i magen var annerledes, og hvordan det er å leve med valget hun tok.

I boka «Aurora - barnet som ikke fikk leve» beskriver hun følelsen da sykehuset ringte.

«Skal jeg ta babyen bort? Har hun ikke livets rett? Det lille, skjønne barnet i magen min, har hun ikke livets rett fordi hun har feil antall kromosomer? Jeg føler meg så uendelig trist».

Benedicte sier at hun skulle ønske hun kunne rømme fra situasjonen og spørsmålet, og slippe å tenke på det igjen.

– Jeg tenker på personer med Downs som flotte og positive mennesker. Samtidig fikk jeg panikk av å tenke på hvordan dette ville prege livet til de to barna jeg allerede har satt til verden. Vi har vært igjennom mange strevsomme år i en vanskelig barnefordelingssak. Nå ønsket jeg bare å skåne dem alt jeg kunne.

For alltid et barn

Hun sier at hun har lest mange historier om lykkelige familier hvor barn har Downs, og er ikke i tvil om at det på mange måter ville blitt en berikelse.

Samtidig tenkte hun at på mange måter ville det bety at hun alltid ville ha et barn i familien.

Det siste bildet av magen. Her har Benedicte bestemt seg for å ta abort. Foto: Privat. 
Det siste bildet av magen. Her har Benedicte bestemt seg for å ta abort. Foto: Privat. 

– Jeg ville vært 45 år da hun hadde termin, og på et tidspunkt vil jeg kunne dø fra henne. Det ville etterlate et stort ansvar på mine to sønner. Alle disse tankene ga meg en kvelende følelse og kroppen låste seg.

Hun hadde heller ikke tro på at støtteapparatet rundt barn med Downs er godt nok.

– Jeg følte at alt rundt var veldig utrygt. Jeg kunne ikke stole på at vi kom til å få oppfølging av psykisk helsevern. Jeg måtte tenke på hva jeg kunne klare selv, og gå i meg selv for å finne svaret.

På Rikshospitalet følte hun at legen allerede hadde bestemt seg for hva som var best for Benedicte og familien.

– Han forklarte at det ofte var slik at det er mange andre ting som plager personer med Downs. Det kunne være hjertefeil, autisme, syns- og hørselsproblemer. Han sa at det bare er de friskeste vi ser i media, og at de fleste sliter. Det var ikke mulig å si hvilken grad min datter var rammet så tidlig.

Hun hevder hun ikke fikk god nok informasjon om hvilke rettigheter hun hadde om hun hadde bestemt seg for å beholde barnet. Legen oppfordret henne til å ikke ta kontakt med foreningen for familier med Downs-barn. Han mente at de bare kom til å forskjønne hvordan en slik tilværelse er.

– Det kan godt være at jeg hadde tatt samme valg, men jeg hadde nok vært mer i tvil. Men jeg følte ikke i realiteten at jeg hadde noe alternativ når legen var så negativ.

Benedicte fikk to dager til å ta beslutningen sammen med barnefaren. I ettertid har hun hørt at legen allerede hadde bestilt time for abort på Drammen sykehus.

– Hvordan brukte du de dagene?

– Det var dager fylt med panikk. Jeg måtte ta det beste valget for både guttene mine, meg selv og for barnet i magen. Jeg hadde en frykt for at jeg skulle ta et valg jeg angret på. Mens tankene raste var Aurora en aktiv baby i magen min.

Fire timer med den døde jenta

Det ble en tøff fødsel, fire dager etter at de hadde fått beskjed om at datteren hadde Downs.

Ti forferdelige tøffe timer. Så kom Aurora ut. Hun var død, etter medikamentene Benedicte hadde inntatt.

Aurora var 16 cm lang og veier 113 gram. Hun hadde negler og øyebryn. Hun var et barn, og dette har gjort prosessen ekstra tøff for Benedicte. Hun skulle ønske at hun hadde fått resultatet fra fostervannsprøven tidligere, slik at ikke senabort hadde vært det eneste alternativet.

I boka skildres fødselsopplevelsen uten filter.

– Hvordan er det å formidle dette sterke stoffet i en bok?

– Det er tøft. Jeg stiller meg fullstendig naken. Samtidig føles det bra å fortelle om det, og å formidle dette er en vei ut av skammen. Jeg håper at jeg kan hjelpe noen andre som står overfor samme valg. Jeg kan ikke gi noen svar, for det er helt opp til hver enkelt og livet man lever. Men man skal kunne velge bort et barn med Downs uten å føle skam.

– Jeg følte at jeg tok livet av mitt eget barn, fordi hun var så stor når hun ble født. Jeg har følt så mye skam og at jeg sviktet henne. Det var også en skam forbundet med det å lage et barn som ikke var friskt. Jeg hadde tenkt at det ikke kunne skje meg. Og så skjedde nettopp meg.

Etter fødselen lå Benedicte med den døde jenta i armene i fire timer. Det er en opplevelse hun ikke ville vært foruten. Hun beskriver det slik: «Smerten over at Aurora ikke fikk leve, gir en grusom, smertefull og meningsløs følelse, samtidig som det er en kjærlighetsfull stund vi tre har hatt sammen. Det er et bånd som aldri noen andre vil forstå.

– Angret du da, mens du lå med henne i armene dine?

Auroras bittelille kiste. Barnefaren snekret den selv. Foto: Privat. 
Auroras bittelille kiste. Barnefaren snekret den selv. Foto: Privat. 

– Nei, jeg gjorde ikke det, sier Benedicte, men drar litt på det.

– Jeg var veldig fokusert på valget jeg hadde tatt, og det har jeg holdt fast ved. Ellers tror jeg at jeg hadde blitt sprø.

Hun forteller at hun selv tror på gjenfødelse, og dette har hjulpet henne til å komme seg igjennom sorgen.

– Jeg følte at Aurora hadde med seg kjærlighet til oss, og det ga hun oss i den tiden vi var sammen. Jeg har klart å finne mening med dette og etterhvert har jeg også klart å se noe vakkert i sorgen.

Spontanabort

Både Benedicte og barnefaren følte raskt et sterkt ønske om å forsøke å bli foreldre på nytt, og ikke lenge etter ble hun gravid på nytt. Men denne gangen gikk det galt tidlig, og hun aborterte i uke 10.

– Jeg hadde sett for meg at det var Aurora som kom tilbake gjennom det nye barnet, og det gjorde skuffelsen stor. Men jeg klarte å finne frem til en enorm styrke i meg selv. Og så bestemte jeg meg for at livet fikk bli som det var.

Bare noen uker etter aborten skrev Benedicte en kronikk som kom på trykk i Dagbladet. Her fortalte hun om hvorfor hun hadde tatt abort. Det kom en del negative reaksjoner, men også støtteerklæringer.

– Jeg synes det er mye dobbelmoralisme. I kjølvannet av min kronikk, kom alle solskinnshistoriene. Jeg følte jo at helsevesenet anbefalte meg abort. Og så kommer jeg hjem, og er fylt med skam over at jeg har sviktet. Når jeg så leser alle disse solskinnshistoriene fikk jeg følelsen av at jeg hadde gjort noe galt. For det å ha barn med Downs er jo helt fantastisk.

Hun sier at hun følte seg at hun hadde mange grunner til å ta sitt valg, men at det var vanskelig å formidle dem. Det var vondt at noen dro inn debatten om sorteringssamfunnet. Hun understreker at det ikke er det dette handler om.

– Fryktet du at noen vil se på det som en enkel løsning?

– Ja, og å komme med argumentet om at jeg ønsker et sorteringssamfunn. Det var ikke det som det handlet om i det hele tatt. Det handler om at jeg har tatt et valg som det egentlig ikke går an å ta. Det er et valg mellom liv og død.