Norge har langt flere dødfødsler enn våre naboland: Thomas og Mari opplevde marerittet

– Om jeg hadde vært på sykehuset to dager før, kunne Theo levd i dag, sier Mari Skjerden (36).

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Dette er meg, det er lillesøster Josefine – og det er Theo, sier Elliana (6). Hun viser oss bildene som henger på stueveggen.

– Han har hedersplassen, sier mamma Mari Skjerden (36) mens datteren løper inn på rommet sitt på Vestby i Akerhus.

Tilbake kommer hun med en lyseblå bamse som hun stryker forsiktig på.

– Den tilhørte Theo. Det er storebroren min. Jeg fikk den av ham, sier Elliana.

Født på pappas bursdag

Theo ble født på pappas bursdag i mars 2009.

– Det var helt stille. Han så helt fin ut. Og han var varm. Men så ble han kald, sier far Thomas Skjerden (38) mens tårene triller.

Theo døde i mors mage i uke 35 av svangerskapet.

– Jeg gikk til legene et par gangen på slutten for jeg kjente lite liv. Men jeg visste ikke hvor mye liv jeg skulle kjenne, for det var mitt første svangerskap, sier Mari.

SORG: Thomas Skjerden opplevde at sønnen døde i mors mage. FOTO: TV 2
SORG: Thomas Skjerden opplevde at sønnen døde i mors mage. FOTO: TV 2

Først da hun ikke kjente liv i det hele tatt fikk hun ultralyd. Da var det for sent. Theo var død.

– Det var som om verden raste sammen. Alt vi hadde sett for oss av fremtid med vår sønn bare brast, sier Mari.

De fleste dødfødte er friske

I 2014 døde 263 barn i mors liv i siste trimester av svangerskapet.

BEGRAVELSE: Thomas bar kisten med vesle Theo under begravelsen. FOTO: PRIVAT
BEGRAVELSE: Thomas bar kisten med vesle Theo under begravelsen. FOTO: PRIVAT

– Vi vet at mange av dem kunne vært forebygget når vi sammenligner oss med mange av våre naboland. De aller fleste av disse barna har ikke misdannelser. De er friske, men de får ikke nok næring eller blir syke og dør uten at vi fanger dem opp. Det finnes tiltak vi allerede har som kunne reddet dem, sier forskningssjef Frederik Frøen ved Folkehelseinstuttet.

Han viser til en ny internasjonal studie han selv har bidratt til. Den tar for seg dødfødsler og er publisert i det anerkjente tidsskriftet Lancet.

– Land som Island, Finland, Nederland og Danmark har nå lavere antall dødfødsler enn oss og de har redusert antallet betydelig de siste årene. Mens vi i Norge hadde like mange dødfødsler i 2014 som i 2004, sier Frøen.

Undersøker ikke hvorfor

– Det disse landene har gjort er at de har undersøkt alle dødfødslene for å finne dødsårsak. Da kan de finne ut hvem som er i risikogruppene, og følge dem nøye. Mens i Norge undersøker vi alle andre dødsfall bortsett fra dødfødsler. Vi vet rett og slett ikke hvorfor disse barna dør, det er bekymringsfullt, sier Frøen.

Legen og forskningssjefen etterspør en forpliktelse fra helsemyndighetene, og håper studien får konsekvenser. Frøen viser til Island. Om Norge hadde vært på samme nivå, kunne antall dødfødsler blitt halvert.

– Her må det settes inn ressurser slik at vi kan forhindre at alle disse barna dør, sier Frøen.

– Viktig studie

I helsedirektoratet er de ikke enige i at Norge ikke har gjort nok.

– Selv om andre land gjør det bedre, så er de norske tallene for dødsfødsler blant de laveste i verdenssammenheng, sier divisjonsdirektør Svein Lie i Helsedirektoratet. Men han legger til at direktoratet ønsker å få antall dødfødsler i Norge ned.

– Resultatene av denne studiene er viktige. Vi vil ta dem inn i arbeidet med nye retningslinjer for svangerskapsomsorgen, sier Lie.

En tung bør å bære

Ekteparet Mari og Thomas Skjerden håper også at helsemyndighetene tar studien på alvor.

– Vi fikk aldri noe svar på hvorfor Theo døde. Han var helt frisk, men han var litt liten. Det jeg vet i dag er at om legene hadde henvist meg til ultralyd et par dager tidligere, ville de oppdaget det. Da kunne de tatt ham ut og han ville nok levd i dag, sier Mari.

Sammen med ektemannen viser hun oss fotoalbumet de har laget. Det handler om de få dagene de fikk sammen med Theo før han ble begravet.

– Om det settes inn ressurser for å forhindre at dette skjer med andre, må det være verdt det. Denne smerten og sorgen unner jeg ingen, sier Thomas.

Vi stopper ved bildet der Thomas bærer en liten barnekiste opp til presten.

– Den var jo ikke tung. Theo var jo bare litt over to kilo. Men børen den var tung. Den er det fortsatt, sier Thomas.