Ni årsaker til Ranieris eventyrlige suksess med Leicester

Se Arsenal – Leicester på TV 2 SPORT Premium og TV 2 Sumo søndag kl. 13.00

Claudio Ranieris Leicester City har gjennomført en sensasjonell sesong, og topper før helgens oppgjør mot Arsenal Premier League-tabellen fem poeng foran Tottenham.

Se hva ekspertene sier om Leicester fenomenale sesong i videovinduet øverst!

Fotballkonsulent Tor-Kristian Karlsen kjenner Claudio Ranieri bedre enn de fleste. Som sportsdirektør i Monaco var det Karlsen som intervjuet Ranieri til trenerstillingen. Det var også Karlsen som gikk inn for å ansette ham i 2012.

På oppdrag for TV 2 Sporten har derfor Tor-Kristian Karlsen forsøkt å oppsummere og forklare hvorfor Leicester City har oppnådd så stor suksess under ledelse av Ranieri.

Han endte til slutt opp med ni årsaker til hvorfor 64-åringen har tatt Premier League med storm i sitt comeback som trener i den engelske ligaen.

Her er Tor-Kristian Karlsens ni årsaker til Ranieris suksess i Leicester:

1. Tydelig spillestil. Gjennom sin lange karriere har Ranieri aldri vært en eksponent for festfotball, men varemerket har alltid vært en klassisk, stram, italiensk defensiv organisering kombinert med hurtige overganger. Prinsippene er enkle, men effektive: man skal sitte dypt og spille ballen i lengderetningen. Det skal være hurtighet på kantene og eksplosivitet på topp, mens de sentrale midtbanespillerne må være duellsterke og dyktige i press. Stopperne er først og fremst på banen for å forsvare, ikke nødvendigvis for å by på estetiske avleveringer. Backene må gjerne krysse midtbanestreken, men alt med måte. Og alle skal løpe som roboter, selvsagt.

2. Balanse i laget. Som en forlengelse av punktet ovenfor: Leicester-treneren er opptatt av å rendyrke spillere i deres foretrukne roller. Han benytter svært sjelden – kun i nødstilfeller - en stopper på backplass, eller en spiss på kant. Fra å være «The Tinker Man» tidligere i karrieren, roterer han nå veldig lite og er svært opptatt av å bruke enkeltspillere i den posisjonen som er best egnet deres individuelle ferdigheter.

3. Profesjonalitet. Italieneren er en perfeksjonist til fingerspissene. Treningene er nøye planlagt, øvelsene blir timet til punkt og prikke. Spillerne får klare instruksjoner og øktene bærer preg av et klare formål. Dette kan kanskje virke som en selvfølge, men overraskende mange spillere mister fort fokus ved kjedelige, rotete og sluttproduktløse treninger. Kampforberedelsene er nøye planlagt, logistikken studert til hvert detalj. Hotellene skal være av riktig standard. Og på italiensk vis er det isbad og pasta like etter kamp.

4. Kompetent team. Claudio Ranieri bringer alltid med seg et team av høykompetente fagmenn. Spesielt assistent Paolo Benetti er flink på treningsfeltet og legger ned et stort detaljarbeid med å forbedre og forberede spillerne individuelt. Det skal også nevnes at de to britiske assistenttrenerne som allerede var i klubben – Steve Walsh og Craig Shakespeare – kompletterer dette sterke teamet. Spesielt førstnevnte har sin store forte i talentspeiding og har mottatt anerkjennelse for å ha «oppdaget» både Riyad Mahrez og Jamie Vardy.

5. Fitnessregime. 64-åringen benytter seg i tillegg av italienske kodisjoneringseksperter – de fleste av disse eksterne – som arbeider etter metodene til den anerkjente fitnessguruen Roberto Sassi. I dette konseptet ser man på alle aspektene av spillernes helse. Gjennom blodanalyser tracker man og legger prognoser for utøvernes formkurver. På treningsbanen – spesielt i pre-season – brukes dessuten banebrytende utstyr som ellers blir anvendt i for astronauter (aerodynamisk).

6. Menneskekjenner. Med kombinasjonen av stor erfaring og et intelligent, sjarmerende vesen er Claudio Ranieri blant de sterkeste menneskekjennerne jeg har truffet. Han leser andre individer og mellommenneskelige situasjoner som en åpen bok. Instinktivt kan han føle hvem som trenger et arm om skulderen og hvem som fortjener et spark bak. Evnen til å forstå gruppedynamikk gjør han til en enestående man-manager. Det lune bestefarimaget er sterkt overdrevet. Ranieri har absolutt kapasiteten til å skapet skikkelig på plass.

7. Diplomat. Etter å ha arbeidet for mange av de mektigste eierne og presidentene i europeisk fotball – Abramovitsj, Rybolovlev, Ferlaino, Cecchi Gori, Sensi, Gil y Gil – har italieneren utviklet pragmatiske evner som selv en ambassadør kunne misunne han. I motsetning til mange andre kolleger forstår han at følelsene aldri må komme i veien for relasjonene til vedkommende som betaler lønnen på slutten av måneden. Det er få andre trenere som er like flinke til å bevare en god tone med tidligere arbeidsgivere. Som et eksempel: da jeg først ringte han for å diskutere trenerstillingen i Monaco var han i Tyskland for å se Chelsea vinne Champions League-finalen i 2012. På invitasjon av Roman Abramovitsj, selvsagt.

8. «Teamworker». I overgangsarbeidet skiller Ranieri seg fra mange andre trenere jeg har arbeidet med. Naturligvis involverer han seg dypt og ivrig – han bruker flere timer hver dag foran analyseverktøyet «WyScout» – men han lar seg ikke bli altfor opphengt i egne ideer eller forslag. I stedet for å insistere på spiller A, B eller C, så blir innspill og tanker fra speiderapparatet og assistenter vurdert nøye og seriøst. Og om klubben setter ned foten for å signere drømmespilleren av økonomiske eller strategiske årsaker, går han videre til neste case uten vonde følelser. En slik konstruktiv innstilling bidrar til et positivt samarbeidsklima i en fotballklubb.

9. Ingenting å bevise. Etter snart 30 år som fotballtrener i noen av verdens største klubber har Ranieri ingenting å bevise lenger. Leicester-jobben var selvsagt en stor bonus for en trener som lenge drømte om en Premier League-retur og med rutine, livserfaring og selvinnsikt mister man markeringsbehovene og trangen til å la eget ego sette preg på arbeidet. Dermed kan 64-åringen arbeide uten press og uten å falle for fristelsen til å eksperimentere taktisk for å fremstå moderne eller sofistikert. Ranieri kjører kompromissløst sin egen greie, uansett hva andre måtte mene.