VERDIFULL TID: Per Otto (i midten) får tilbringe mer tid med kona og barnebarna etter at han fikk immunterapi mot lungekreften. FOTO: Privat
VERDIFULL TID: Per Otto (i midten) får tilbringe mer tid med kona og barnebarna etter at han fikk immunterapi mot lungekreften. FOTO: Privat

Jeg får nesten dårlig samvittighet overfor kreftpasientene som ikke får samme mulighet som meg

Lungekreftsyke Per Otto (67) fikk immunterapi og kreftsvulsten er nesten halvert. Nå får ingen med samme sykdom behandlingen, fordi medisinen ble for dyr for sykehusene.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg er nå 67 år, er gift med Torild på 69 år som har vært på sykehjem i to og et halvt år med Alzheimers sykdom – en diagnose hun fikk for åtte år siden. Vi har sammen to voksne døtre og tre barnebarn.

Høsten 2014 oppdaget jeg noen kuler på halsen. Et par dager etter at jeg hadde vært hos legen, konstaterte radiologen at det var endringer i lungene. Det var mistanke om at jeg hadde fått Hodgkins lymfom, er en krefttype som oppstår i lymfevevet, og at det var spredning til lungene. Legen kunne berolige meg med at det var gode prognoser for denne sykdommen. Sjokket var derfor stort da jeg senere fikk vite at det var lungekreft.

Jeg ble henvist til Ullevål sykehus og akuttavdelingen for at jeg skulle få en hurtig vurdering. Samme kveld ble jeg innlagt.

Resultatet fra de mange prøvene viste dessverre at hovedsvulstene satt i lungene, og at det var «ikke småcellet» kreft med spredning til lymfe, lever og skjelett. Prognosen var jo da svært dårligere og det var en svært tung beskjed å få både for mine døtre, barnebarn og meg selv.

Det gikk i underkant av tre uker fra jeg fikk påvist kreften og til jeg fikk behandling. At det går så raskt fra diagnose til behandling betyr enormt mye. Jeg følte meg svært godt ivaretatt.

Jeg startet cellegiftbehandling vinteren 2014, men kroppen reagerte dårlig – så dårlig at jeg ble innlagt på isolat. Det var ingen respons på cellegiftbehandlingen, så i en periode fikk jeg strålebehandling. Jeg gikk ned ti kilo og følte meg svært svak, orket nesten ikke å bevege meg. Bare å gjøre morgenstellet gjorde meg sliten.

Jeg forberedte meg til å forlate dette livet. Mine nærmeste trodde ikke jeg skulle leve til min 67-årsdag i september i fjor.

Etter at jeg ble tatt av cellegiftbehandlingen i juni i fjor ble jeg forespurt om jeg ville være med på et prøveprosjekt; immunterapi med Nivolumab.

Jeg hadde allerede lest meg litt opp på hva dette dreide seg om, så det var ikke vanskelig for meg å takke ja! Jeg ble jo selvfølgelig veldig glad, men legen kunne jo ikke garantere for at jeg ville respondere. På dette tidspunktet hadde jeg i utgangspunktet ikke noe valg da jeg ikke responderte på cellegiften, og jeg følte meg svært dårlig. Familien reagerte selvfølgelig også veldig positivt, de øynet jo at det var håp!

I dag viser undersøkelsene at etter 16 behandlinger har svulsten krympet med cirka 40 prosent!

Jeg har gått opp de kiloene jeg hadde mistet, og går turer hver dag, opp til halvannen mil!! Jeg føler meg nesten frisk!

Jeg er én av 3000 med påvist lungekreft i Norge, og jeg er veldig heldig som har vært så heldig å få bli med i dette prosjektet som har respondert så godt for meg.

Jeg syntes det er utrolig trist for de som ikke får det samme tilbudet. Denne tristheten ble ytterlig forsterket da jeg for cirka tre uker siden fikk en trist melding om at min svoger på 63 år også hadde fått påvist lungekreft. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet da jeg fortalte om de gode resultatene når det gjaldt meg. Jeg synes synd på ham nå. Jeg kan sette meg inn hans situasjon når han fikk beskjed om at Beslutningsforum ikke godkjente denne behandlingen her hjemme. Jeg var jo et «levende» bevis på at immunterapien hjelper og at alt håp ikke er borte selv om en får denne diagnosen!

Norge, et av verdens rikeste land skal ha råd til å gi denne behandlingen til flere. Hos privatklinikken Aleris tilbys denne behandlingen for cirka én millioner kroner i året. men det er jo dessverre svært få som har økonomi til det.

Dette er jo å skape en klasseforskjell i Norge. Vi har vært flinke til å kritisere andre land der den enkeltes økonomi skal styre behandling av syke mennesker, men hva er vi i ferd med å gjøre her hjemme nå? Og hva blir det neste? Skal vi nå måtte begynne å tegne egne forsikringer som skal dekke sykdommer som i USA der kun de rike får behandling? 67 år, da har du fått med deg en del, men jeg tenker på de som er yngre, kanskje med små barn, som har mye av livet foran seg, som har mange år i arbeidslivet, som kan betale skatt i mange år fremover. Og hva koster det ikke å miste en ektefelle far eller mor?

Personlig setter jeg veldig stor pris på den behandling, støtte og imøtekommelse som jeg har opplevd i det norske helsevesenet.

Å ha vært pårørende til en kone med Alzheimer i snart elleve år, og med dette på toppen, har det vært en svært tung tid. Men jeg er så utrolig glad for at hun slapp, så langt, å gå i min begravelse.

Jeg håper at Beslutningsforum tar dette opp til ny vurdering slik at alle for muligheten til denne behandlingen.