Jeg falt ikke. Det var planlagt.

Da Marloes Bijl (20) ble alvorlig skadet etter et selvmordsforsøk, dekket familien over det som hadde skjedd.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

« Jeg falt.» «Marloes husker ikke hva som har skjedd, hun må ha falt.»

Det var det foreldrene mine, de eldste søsknene mine og jeg sa om hendelsen som skjedde 1. juni 2012. Men sannheten er en annen. Jeg falt ikke, det var planlagt. Livet var så tungt å leve, jeg følte at alle ville få det bedre om jeg var død. Jeg orket ikke mer, jeg orket ikke å være i veien og en byrde for alle rundt meg. Jeg tenkte at den dagen jeg dør, da vil alle få fri.

Nå er det cirka 16 måneder siden siste forsøk på å ende livet mitt. Det var langt fra første forsøk, men jeg har nå tro på at det var siste forsøk. I høst var det ett år siden jeg hadde min siste natt på sykehus som psykiatrisk pasient. Jeg trodde aldri at det var mulig. At jeg skulle bli sluppet fri fra tvangsbehandlingen i helsevesenet, uten å dø.

Etter flere år innlagt både i psykiatrien og somatikken klarte en miljøterapeut å nå inn til meg, og hjelpe meg til å sette ord på alt det vanskelige. Han lot meg skrive, han leste og satt sammen med meg i timesvis. Han stilte meg de riktige spørsmålene og sa de riktige ordene for å støtte meg. Han hjalp meg å finne den riktige nøkkelen, for meg. Nøkkelen min ble åpenhet.

Da han dro på sommerferie raste verden sammen igjen, og jeg mistet alt håp. Igjen. Jeg kjempet igjen for å slippe fri fra å eksistere. Jeg ble igjen flyttet til en ny avdeling. Jeg møtte igjen en ny behandler, men denne gangen var det endelig positivt.

Nøkkelen jeg hadde fått fra «engelen» (som jeg kalte ham) ble nå livsviktig. Bokstavelig talt. Jeg skrev til den nye behandleren min, jeg forklarte hvorfor jeg ikke ville leve. Jeg forklarte hvorfor tvangen gjorde meg sykere, jeg forklarte at jeg ville leve, hvis jeg fikk komme hjem.

Til tross for at jeg hadde blitt flyttet til et «skjerming rom» og igjen hadde fotfølge på grunn av flere forsøk på å få slippe. Til tross for at ingen andre trodde på at jeg egentlig ønsket å leve om jeg ble skrevet ut. Til tross for at flere trodde at det første jeg ville når jeg kom ut var å gjøre alt slutt.

Til tross for alt det så valgte den nye behandleren min å stole på mine ord. Hun valgte å stole på det jeg skrev til henne. Hun forstod at tvang ikke var det riktige for meg, hun forstod at jeg hadde det best utenfor sykehus. Til tross for alt annet, så valgte hun å høre på meg!

Hun hjalp meg med å få flere rundt meg til å stole på meg igjen, hun lot «engelen» få hjelpe meg i utskrivelse-fasen selv om han egentlig jobbet på en annen avdeling. De to sammen våget å støtte meg og hjelpe meg på mine premisser, og våget å tenke annerledes enn hva som «står i boka». De strakk seg utrolig langt og tok en stor risk, det var ingen garanti for at jeg faktisk ønsket å leve utenfor sykehus. Jeg er evig takknemlig for den jobben de gjorde for meg, at de valgte å stole på meg og forsiktig slippe meg mer og mer ut i det fri, til trygge rammer hjemme.

Nøkkelen har blitt brukt hver dag etter «engelen» lærte meg hvor viktig den er. Jeg har det siste året skrevet åpent og ærlig til mamma og jeg har skrevet til de som jobber i helsevesenet som hjelper meg med å klare hverdagen hjemme. Det er fortsatt vanskelig å snakke, det er vanskelig å sette ord på det ansikt til ansikt med noen. Men skriftlig klarer jeg å uttrykke meg, og det var det som reddet meg ut fra tvangen og alle misforståelser i psykiatrien. Det er lettere å snakke, etter å ha forklart meg skriftlig først. Så det at «engelen» forsto det, og hjalp meg til å tørre å bruke det som kommunikasjon har vært uhyre viktig for at jeg skal klare å få formidlet det jeg trenger.

Jeg har lært at ingen følelser er feil, mine tanker og følelser er viktige. Det er jeg som vet best hvordan jeg har det. Det er viktig at andre får høre hvordan det er for meg. Mine tanker og følelser betyr noe! Når jeg tør å bruke mine ord, når jeg tør å være åpen og ærlig, så føles det mindre ensomt og tungt. Det er faktisk sant!!

Når det nå har gått såpass lang tid siden siste natt på sykehuset føler jeg meg klar for et stort nytt steg i riktig retning. Åpenhet om hva som faktisk skjedde 1. juni 2012. Jeg vet det har vært mye spekulasjoner, rykter og spørsmål. Den dårlige samvittigheten gnager enda veldig for å ha fått den nærmeste familien min til å lyve til nære venner og familie. Jeg har dårlig samvittighet for at de har måttet stå i det alene på grunn av min skam.

Livet mitt var mørkt og trist, det var ekstremt vondt å leve. Det må ha vært vondt for de rundt meg å se det også, det må ha vært vondt å måtte skjule og lyve til andre mennesker de er glade i.

Tilbake til 1. juni 2012. Den mest alvorligste og kritiske hendelsen i mitt liv. Jeg ble lagt i koma, og familien min fikk beskjed noen dager senere om at jeg mest sannsynlig ikke kom til å overleve. Alvorlige hodeskader. Brødrene mine helt ned til syvårsalderen ble hentet på skolen for å se meg for siste gang.

Jeg forstod ikke i tiden før hvor vondt det kom til å bli for alle rundt meg. Jeg forstod ikke da at noen var glad i meg. Men det ser jeg nå, jeg har lært det etterhvert ...

Nå er jeg evig takknemlig for den jobben de gjorde for å redde livet mitt. Nå er jeg glad for at jeg kan være en del av familien og se småbrødrene mine vokse opp!

Livet mitt er fortsatt ikke perfekt, jeg har fortsatt mye å jobbe med. Jeg har en lang vei å gå for å skulle bli frisk. Men jeg lever, og jeg tenker ikke lenger på noe annet som alternativ.

Jobber du i helsevesenet? Tør å stole på din egen magefølelse, tør å tenke nytt og annerledes. Møt hver person som et menneske, ikke som en diagnose. Du kan faktisk bidra til å endre noen sitt liv!

Sliter du selv? Det finnes håp, hold ut, fortsett å kjempe. Uansett hvor uutholdelig det kjennes. Kanskje ikke idag, kanskje ikke om ett år, men en dag vil du også finne din nøkkel. En dag vil det kjennes verdt det, uansett hvor forferdelig kampen din har vært!

Innlegget ble først publisert på nettstedet Mentalhelse.no og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Har du meninger du ønsker å dele på TV2.no? Send oss ditt innlegg på tips@tv2.no og merk #2sitert