RØRENDE: – Det var et veldig følelsesladet brev, sier Pooja Sharafi om fortellingen som 12-åringen Ahmed sendte til svenskekongen denne uken. FOTO: POOJA SHARAFI
RØRENDE: – Det var et veldig følelsesladet brev, sier Pooja Sharafi om fortellingen som 12-åringen Ahmed sendte til svenskekongen denne uken. FOTO: POOJA SHARAFI

Les Ahmeds (12) dramatiske brev til kong Carl Gustaf

– Jeg gråt da jeg leste brevet, sier sosialrådgiveren på skolen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Ahmed (12) flyktet fra Aleppo i Syria og havnet i Malmö i Sverige for fire måneder siden. Nå vil han treffe kong Carl Gustaf for å fortelle om sine opplevelser, skriver Expressen.

Skolen han går på har bestemt seg for å hjelpe til. Sosialarbeider ved Sofielundsskolan, Pooja Sharafi (29), forteller at Ahmed kom inn til ham for noen dager siden.

– Jeg hadde vært i en klasse med mange nye elever for å presentere meg. Jeg sa til dem at de kunne komme til meg hvis de ville snakke om følelsene sine, eller noe annet. Dette tok Ahmed til seg, og han kom samme uken, sier Sharafi til TV 2.

Fant ikke kongens adresse

Den unge gutten hadde behov for å lufte følelsene sine og fortelle om den opprivende flukten fra krigen. Men han ville noe annet også. Han ville ha tak i kong Carl Gustaf.

– Han hadde hørt gode ting om kongen og mente han var rett person til å høre historien. Ahmed ville gjerne ha postadressen til kongen. Han hadde søkt etter den på nettet, men fant ikke adressen, så han spurte om jeg kunne ordne det.

HÅPER PÅ MØTE: Ahmed har et sterkt ønske om å møte kongen. Han snakker engelsk, forteller sosialrådgiveren på skolen. FOTO: POOJA SHARAFI
HÅPER PÅ MØTE: Ahmed har et sterkt ønske om å møte kongen. Han snakker engelsk, forteller sosialrådgiveren på skolen. FOTO: POOJA SHARAFI

Ahmed ble enig med sosialrådgiveren om at han skulle skrive et brev. Han kunne skrive det på arabisk, så skulle noen på skolen oversette det til svensk.

– Et par dager senere fikk jeg brevet i hånden, sier Sharafi.

Han hadde hørt deler av Ahmeds historie. Nå fikk han vite mye mer.

– Det var et veldig følelsesladet brev. Jeg gråt første gangen jeg leste det, sier Sharafi til TV 2.

Les hele brevet nederst i saken.

Farefull flukt

I brevet skriver 12-åringen om hvordan livet var før krigen startet. Faren eide en fabrikk og flere butikker, forteller han. Så brøt kampene ut, farens fabrikk brant ned til grunnen og Ahmeds lærer ble skutt foran øynene hans.

Familien måtte flykte, og de ble blant de flere hundre tusen menneskene som i fjor la ut i gummibåt over Middelhavet.

Hoffet: – Kongen gjør mange skolebesøk

Pooja Sharafi mener det er viktig at barn som har hatt traumatiske opplevelser får fortelle sine historier. Han har laget en egen Facebook-side, «Brev til kungen», for å gi Ahmed og fortellingen hans mest mulig oppmerksomhet.

Brevet til Carl Gustaf ble postet tirsdag denne uken.

– Tror du Ahmed får svar?

– Ja, det håper jeg i alle fall. Ahmed håper veldig på et møte med kongen, sier Sharafi.

Informasjonssjef ved det svenske hoffet Margareta Thorgren forteller at Ahmeds brev vil bli behandlet på samme måte som alle andre brev til kongefamilien. Et besøk til Sofielundsskolan er ikke utelukket.

– Både kongen og kongefamilien har gjort veldig mange skolebesøk. Spesielt prins Daniel det siste året, sier Thorgren til Expressen.


Brevet i sin helhet:

«Hei, kong Gustaf!

Mitt navn er Ahmed, og jeg er 12 år gammel. Jeg har en mamma, en pappa og en bror. Vi har alltid bodd i et vakkert hus fylt med glede i Aleppo i Syria. Pappa hadde en stor fabrikk og butikker for barneklær. Han kjøpte mange gaver og leker til oss. Foreldrene mine hadde biler, og vi levde med glede frem til krigen startet, med lyden av missiler, skudd og skrekk. Pappas fabrikk brant ned, ingenting var igjen av den, og gleden vi hadde begynte å ta slutt. Vi kunne ikke gå på skolen lenger, for læreren ble skutt og døde foran øynene våre, jeg, min bror og lærerens barn. Vennene våre var også der. Jeg greier ikke å glemme de sekundene. Det var min verste stund.

Pappa gikk inn for å fortelle mamma at fabrikken brant. Mamma gikk ut av rommet gråtende. Da bestemte pappa at vi måtte dra på grunn av sikkerheten vår. Nå begynte mine verste dager. En tidlig lørdagsmorgen dro vi mot Tyrkia. Vi greide oss i en skummel gummibåt. Vannet var rundt meg og mørket var over hodet mitt. Jeg var skrekkslagen.

Folk skreik, barna gråt, men pappa smilte hele tiden for å prøve å roe ned broren min og meg, men situasjonen var vanskeligere enn jeg trodde. Jeg sa til meg selv: Hva har skjedd med oss? Hvor er huset mitt? Hvor er sengen min og lekene mine?

Vi kom frem til en øy. Politiet tok oss til et sted som var verre enn gummibåten. Folkemassen var stor. Det luktet vondt. Vi var tvunget til å være en del av folkemassen til politiet slapp oss fri. Vi var uten hjem, uten hygiene i 15 dager. Dette var toppen av min depresjon, min sorg for mamma og pappa. De kunne ikke gjøre tingene de gjorde for oss tidligere.

Jeg gjemte meg alltid da jeg gråt. Jeg ville ikke at foreldrene mine se meg, jeg ville ikke gjøre deres sorg større. Mamma gråt akkurat som meg, slik at ingen kunne se henne. Men jeg så henne. Hjertet mitt ble knust.

Vi kom fram til Sverige. Jeg vil treffe den svenske kongen for å fortelle min historie. Hver morgen når jeg våkner, ser jeg pappa foran vinduet, lei seg fordi han ikke har penger til å kjøpe ting til oss i familien.

Derfor søker jeg om å treffe deg, kongen!

Jeg ønsker å treffe deg når jeg har på meg mine nye klær, som jeg har båret med meg hele veien til Sverige for å treffe deg.

Med vennlig hilsen
Ahmed, 12 år
Malmö

(Oversatt fra svensk av TV 2)