Den var ekstremt dyr som ny, dens eiere var berømte og den ble ekstremt sjelden. Møt Ghia L6.4. Foto: RM Sotheby's
Den var ekstremt dyr som ny, dens eiere var berømte og den ble ekstremt sjelden. Møt Ghia L6.4. Foto: RM Sotheby's

Var så dyr at bare verdens rikeste hadde råd til å kjøpe den

Nå går den unike bilen på auksjon.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er mange rare ordtak her i verden. «Fantomet er hard mot de harde» er et av de bedre, men det er også et myntet på den norske bilparken: «Det finnes alltid en i Norge».

Her er poenget at det finnes mengder av sjeldne biler i Norge som folk ikke vet om, og som folk kanskje tror ikke er i Norge. Men det er ikke alltid ordtaket har noen funksjon. For finnes det virkelig en Ghia L6.4 i Norge?

Som motorjournalist skal man være ytterst forsiktig med å påstå det ene eller det andre, men undertegnede tar sjansen. Skulle man bli motbevist vil jo det uansett være en bonus for den norske bilparken. Denne uken vil det i Paris bli tilbudt en slik bil på auksjonen til RM Sotheby’s.

Supersjeldne saker

Bilen er en 1963 Ghia L6.4, og da snakker vi supersjeldne saker. Totalt ble det laget 26 eksemplarer fra 1961 til 1963, alle håndlaget med en astronomisk prislapp. Det betydde at bare de virkelig rike og berømte kunne kjøpe bilen, og blant kundene finner vi Frank Sinatra og Lucille Ball.

Med 335 hk under panseret, var dette den vinkelen folk flest fikk se bilen fra. Foto: RM Sotheby's
Med 335 hk under panseret, var dette den vinkelen folk flest fikk se bilen fra. Foto: RM Sotheby's

Historien bak bilen starter egentlig med forløperen Dual-Ghia. Forretningsmannen Eugene Cassaroll tok utgangspunkt i en serie konseptbiler som Virgil Exner hadde tegnet i 1954/55, og basert på disse (spesielt den siste Exner tegnet) fikk han en ny bil bygget i en liten serie med karosseri fra Ghia i Italia. Fra 1956 til 1958 var en Dual-Ghia det heteste statussymbolet i Hollywood, og bilen var den dyreste amerikanske bilen på markedet.

Håndlaget i Italia

Men i 1958 hadde Cassaroll gått lei. Helsen var ikke den beste, og han trengte å fokusere på andre forretninger. Da hadde 117 biler blitt produsert. Hans sjefsingeniør Paul Farago ville imidlertid fortsette, og startet arbeidet på en ny generasjon Dual-Ghia. En 2+2 fastback coupe, som nå ville bli laget i sin helhet i Italia, mens Virgil Exner finpusset designet.

Dette er smart - og du kan spare penger

Ingen biler i verden holdt en høyere finish enn Ghiaen på tidlig 60-tall. Foto: RM Sotheby's
Ingen biler i verden holdt en høyere finish enn Ghiaen på tidlig 60-tall. Foto: RM Sotheby's

Det betydde at Ghia ikke bare lagde karosseriet, men hele bilen, inkludert chassiset. Det bestod hovedsakelig av vanlige Chrysler-komponenter, og under panseret fant man Chryslers råsterke 383 «Wedge» V8 med 335 hk. Motoren ga bilens navn, men i europeiske liter: Ghia L6.4.

Enorme kostnader

Men ellers brukte man så mange håndlagede deler som mulig, og ikke deler man fant i varelagrene hos Chrysler. Det betydde Nardi treratt i stedet for Chrysler-ratt som den første Dual-Ghia hadde, og dashbord-instrumenter fra Jaeger i stedet for 1956 Dodge-instrumenter.

Slik forsøker de å skjule en stor bilnyhet

Bakfra ser man tydelige designtrekk fra Dodge og Plymouth.
Bakfra ser man tydelige designtrekk fra Dodge og Plymouth.

Minuset med å la italienske fagfolk få lage så mye som mulig for hånd, var selvsagt at kostnadene ble enorme, som igjen medførte en fullstendig vanvittig prislapp på 13.500 dollar da bilen var klar i 1960. Bilen ble først vist som en Dual-Ghia (som har medført mye navnerot opp gjennom tidene), men ble snart til Ghia L6.4.

Mange Mopar-designtrekk

For de som kan sin Mopar-historie, vil man legge merke til overraskende mange designtrekk fra ulike Chrysler-produkter her og der. Bakruten er svært lik den som 1964 Plymouth Barracuda fikk, mens baklysene på Ghiaen påminner om 1961 Dodge. Bilen var raskere enn sin forgjenger Dual-Ghia, men også softere. Til modellåret 1963 klatret prisen til 15.000 dollar, og selv om alle som var noe ønsket seg en, så ble kostnadene ved prosjektet for høye.

For å sette prislappen litt i perspektiv: I 1962 var gjennomsnittlønnen på 5.556 dollar. Et vanlig, nytt hus kostet i overkant av 10.000 dollar, mens en vanlig bil kostet 3.000 dollar.

Casaroll selv trakk seg ut etter noen få biler, og etter bare 26 produserte eksemplarer var det helt slutt. En av de aller siste gikk til Dean Martin som ga den en lettere customjobb hos Barris Kustom, hvor George Barris blant annet ga den firkantede frontlys.

Bilen som nå skal selges er en av to som gikk til Sør-Afrika da de var nye, og som senere fant veien tilbake til USA. RM Sotheby’s gir en prisantydning på 2,3 til 3 millioner kroner, noe som fremstår som en hyggelig sum med tanke på hva mye annet rart fra samme tidsrom oppnår på auksjon.

Storselger blir helt ny