Jeg er lam fra midjen og har vært det siden 08.01.09, ironisk nok trafikkofrenes dag det året

Cecilie Bjørndal (26) ber innstendig om at ingen tekster når de kjører bil. I innlegget forteller hun at hun ikke har stått på beina de siste 2574 dagene.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Innlegget ble først publisert på Cecilie Bjørndal sin Facebook-side.

Livet er mer verdt enn et tastetrykk

I Norge er det godt over 3 millioner registrerte biler, lastebiler, busser, varebiler og annet. Tallet på hvor mange som har sertifikatet er enda høyere. For at trafikken skal være trygg og sikker for alle må vi som sitter bak rattet gjøre det vi lærte når vi tok sertifikatet. Vi må følge reglene , kjøre etter forholdene og ikke minst ha forståelse for hvordan samspillet fungerer. Men gjør vi egentlig det?

Trafikksikkerhet er et stort tema som aldri kan snakkes nok om. Vi har lært hva som kan skje om man ikke gjør som man skal. Daglig leser vi om ulykker der folk har blitt skadet eller drept i trafikken. Mennesker sitter igjen med skader og traumer som påvirker resten av livet, og pårørende til de som blir borte kan ikke lenger klemme sine kjære . Hvorfor åpner det ikke øynene våre?

Det er utrolig hva vi kan finne på å gjøre i bilen. Alt som gjør at du ikke har øyene på veien gjør at du har mindre kontroll. Om det er å lese avisen, sminke deg, skifte sang på stereoanlegget, spise , skrive melding og det som verre er.

For å ta et eksempel så tar det i gjennomsnitt 23 sekunder å skrive en tekstmelding mens du kjører. Det vil si 23 sekunder der du ikke fokuserer på kjøringen og der du mye av tiden ikke har øynene på veien. Snakker du i telefonen klarer du ikke å konsentrere deg skikkelig, og det sier seg selv at det å lese avisen ikke er det smarteste valget du kan ta.

Hvorfor ser vi på alt dette som bagateller, og hva gjør at vi tror vi blir supermann hver gang vi setter oss inn i bilen?

Karosseriet til de fleste moderne biler består av formpressede stålplater i en tykkelse fra 0,5 til 3 millimeter. Det er ikke den beste rustningen når man smeller i fjellveggen, blir truffet av en lastebil eller frontkolliderer. Det er grenser for hva kroppen tåler. Du kan være heldig å ikke ha noen skader på kroppen, men likevel dø fordi organene dine har fulgt tyngdekraften i smellet og gjort stor skade.

Jeg heter Cecilie , er 26 år og har i skrivende stund ikke stått på beina de siste 2574 dagene. Jeg er lam fra midjen og har vært det siden 08.01.09, ironisk nok trafikkofrenes dag det året.

Jeg gjorde ingenting galt, jeg var bare på feil sted til feil tid. Jeg satt i en bil og tenkte som alle andre , « det skjer ikke meg». Bilen sto stille. Det gjorde ikke lastebilen som kom bak oss i 70 km/t, uten å bremse. Sjåføren holdt på med telefonen. En bagatell. Jeg liker ikke å føle meg som en bagatell, og det er få som kan sette seg inn i konsekvensene det førte med seg.

Jeg kan ikke gå, men helt ærlig så er ikke det noe jeg tenker over. Jeg var 19 år når jeg 8 uker etter ulykken fikk dusje første gangen som lam. Jeg satt splitter naken i en stol og ble vasket av et menneske jeg ikke kjente. Det var første gangen jeg virkelig skjønte at jeg bare kunne kaste verdigheten ut av vinduet for godt. Siden har jeg ikke sett den igjen. Det er ikke lenger jeg som har kontroll på kroppen min, men kroppen som har kontroll på meg. I starten kom det både urin og avføring når jeg minst ville det, og jeg kan på ingen måte forklare hvor liten , ekkel og motbydelig man føler seg i en slik situasjon. Det å måtte forholde seg til sin egen kropp er en ting, men det å hele tiden ha nye mennesker som må trå over intimgrensen din fordi du er helt avhengig av hjelp, er om mulig enda verre.

Jeg har blitt trillet inn på operasjonssalen 15 ganger og har flere i vente, 2 ganger har jeg nesten dødd, opptil flere ganger har jeg fått blodoverføring og jeg har til sammen oppholdt meg på sykehus i over 1 år. I kroppen har jeg over 60 cm med kirurgisk metall , i tillegg til en medisinpumpe som gir meg muskelavslappende medisin kontinuerlig for at jeg skal slippe å få vonde ufrivillige muskelsammentrekninger ( spasmer). Jeg har sydd over 200 sting og alle de stygge arrene forteller hver sin historie. Temperaturreguleringen i kroppen min fungerer ikke lenger, noe som vil si at jeg blir iskald av ingenting og må bruke flere timer på å bli varm igjen. Sitter eller ligger jeg for lenge i en stilling kan jeg ende opp med fæle trykksår som bruker flere år på å gro. Jeg har ikke sovet mer enn 4-5 timer i strekk siden før jeg ble lam.

Så det er kanskje ikke bare en bagatell med den tekstmeldingen du skriver i bilen likevel?

Velg livet istedenfor å risikere å skade deg selv eller andre. Du vil ikke sitte igjen med skyldfølelsen etter å ha drept noen fordi du tenkte «det skjer ikke meg».

Det skjedde meg, og det kan skje deg.

Velg livet, velg sikkerhet, og tenk deg om.

Jeg er takknemlig om dere deler dette videre.