Foto: PRIVAT
Foto: PRIVAT

Det er kulere å ringe politiet enn å se kompisen sin som grønnsak

Jan Ove Selnes (23) ble alvorlig skadet og havnet i rullestol etter å ha kjørt i fylla for to år siden. Her forteller han sin historie og ber andre tenke seg om: «Hva om dette var meg?»

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Mandag 1. februar er det to år siden jeg gjorde mitt livs største tabbe.

Jeg visste jo at fyllekjøring ikke var greit, men ignorerte det på en måte. Jeg hadde kanskje tanken som mange andre har, at dette skjer ikke meg. Dét er en skummel tanke. Den tanken kan føre til at ett eller flere liv går tapt. Det er noe jeg har tenkt mye på.

Kvelden før ulykken var det mye alkohol. Etter å ha vært på en lokal pub, dro jeg videre til en fest. Kvelden gikk som normalt med synging, latter og mye godt i glasset. Senere dro jeg videre til en annen fest og ble kjørt hjem av en venninne rundt klokken fire. Jeg var veldig beruset og hun fulgte meg inn for å være sikker på at jeg kom meg trygt hjem og i seng.

Etter dette husker jeg ikke særlig mye. Hvorfor jeg dro ut igjen vet jeg ikke. Hvorfor jeg tok bilen er uvisst. Tror jeg bare skulle ut en tur, jeg vet heller ikke hvor jeg skulle.

Rundt klokken seks på morgenen krasjet jeg. I 100 kilometer i timen smalt jeg i autovernet. 12 autovernpåler knakk som fyrstikker.

Jeg synes jeg kan huske panikken jeg hadde da jeg mistet kontrollen på bilen, og smellet.

I RULLESTOL: Jan Ove Selnes sitter fortsatt store deler av tiden i rullestol. Her sammen med naboens hund. aFoto: Privat
I RULLESTOL: Jan Ove Selnes sitter fortsatt store deler av tiden i rullestol. Her sammen med naboens hund. aFoto: Privat

Kalesjen på bilen åpnet seg i krasjet. Mens bilen snurret og rullet rundt i stor fart, fløy jeg ut av bilen og landet på tre store steiner noen meter unna bilen.

Ble funnet etter fire timer

Ved ti-tiden la en nabo ved en tilfeldighet merke til at det var noe som ikke stemte ved autovernet. Han gikk ned for å sjekke og der fant han bilen min, cirka 8,5 meter ned og 20 meter fra veien. Han måtte gå helt fram på veiskulderen før han kunne se to føtter stikke ut der nede i skråningen. Da hadde jeg ligget der i rundt fire timer. Det var minus seks grader den morgenen.

Da jeg ble hentet av ambulansehelikopteret var kroppstemperaturen min 26 grader. Jeg hadde indre blødninger, knust hofte, to-tre brudd i korsryggen, fem brudd i bekkenet, brukket ribbein, isjasnerve i klem.

På sykehuset ble jeg liggende ni dager i respirator.

I ni dager måtte familien min bare ta time for time. De fikk beskjed om at det ikke fantes noen garanti: «Alt kan se bra ut nå, men om en time kan alt gå galt.»

To år etter ulykken sitter jeg igjen med en forferdelig følelse over det jeg har gjort og gjennomgått. Jeg har følt meg mindre verdt fordi jeg sitter i rullestol. Jeg kan ikke gjøre det samme som alle andre gjør fordi jeg er en sittende sjel. I starten måtte jeg ha hjelp til nesten alt. Og tro meg: Ingen folk på min alder vil ha hjelp til å gå på do og bli vasket. Lite privatliv og ikke minst å være avhengig av andre folk til enhver tid.

TRENING OG ATTER TRENING: Etter to år med trening, trenger ikke Jan Ove å ha med seg rullestol overalt. Foto: Privat
TRENING OG ATTER TRENING: Etter to år med trening, trenger ikke Jan Ove å ha med seg rullestol overalt. Foto: Privat

Etter fem store operasjoner og timesvis med opptrening, går jeg fortsatt på smertestillende for smerter i hofte og rygg og nervesmerter i beina.

I høst har jeg klart å kjempe meg opp av rullestolen, jeg klarer å gå kortere strekninger uten hjelpemiddel og trenger ikke ta med meg stolen over alt. Det føles veldig godt.

«Hva om dette var meg?»

Jeg er spent på framtiden, om jeg kommer til å klare å gå skikkelig. Klarer jeg å kjøre bil igjen? Det kan jeg ikke nå, på grunn av nedsatt førlighet i foten. Vil jeg noen gang komme i full jobb? Blir jeg ung ufør? Alle disse spørsmålene kan jeg gruble på i lang tid.

Jeg håper sårt at noen kan ta til seg min historie og tenke: «Hva om dette var meg?»

Man skader ikke bare seg selv, man gjør noe med folk rundt seg som sitter igjen med redsel og kanskje et sinne for det valget man tok. Det jeg har påført de nærmeste, mor, far, søsken og besteforeldre kan jeg aldri tilgi meg selv.

Jeg vet at jeg har vært dum. Nå vil jeg jobbe hardt for å nå ut til unge som nettopp har fått lappen, de som skal til å kjøre opp og eldre generasjoner.

Mitt råd til alle: Om du har mistanke om kjøring i ruset tilstand, så er det bedre å ringe til politiet en gang for mye. Alle tøffe ungdommer må innse dette. Det er mye kulere å ringe politiet enn å se kompisen sin som grønnsak!

Ta vare på hverandre!