Her går en guttedrøm i oppfyllelse

2015 er over – og vi benytter anledningen til å oppsummere og mimre litt.

Nå skal du få lese hva de ulike medlemmene i Broom-redaksjonen husker aller best fra året som har gått

I dag har turen kommet til Mats Brustad. Her er hans historie:

Min lidenskap for bil og motor tror jeg alltid har vært til stede. I hvert fall så lenge jeg kan huske. Som sjuåring fikk jeg min første firehjuling, og siden har interessen for motorsport bare eskalert. I dag kjører jeg aktivt crosskart og trives veldig godt med det. Følelsen av adrenalin som bruser i kroppen, lyden av en skrikende 2-takter og lukten av racingfuel er noe helt eget.

Når det er sagt, skal jeg ikke legge skjul på at heftige biler med dyriske motorer kanskje trigger meg aller mest. Eller som klarsynte Lilli Bendriss sier i et intervju med Broom: ”Å kjøre bil er som sitte i en livmor, da er man helt i sin egen boble.”

Makan til pangstart!

2015 ble et stort høydepunkt for min del. Å få muligheten til å jobbe dedikert med det jeg liker aller best, er noe jeg setter stor pris på. Nå har jeg via TV- og journalistutdannelse vært utplassert i Broom et halvt år. Det har vært innholdsrikt, og resultert i mange uforglemmelige øyeblikk.

Å begynne første arbeidsdag med TV-opptak, og test av helt nye Lamborghini Huracán, det hadde jeg aldri sett for meg. Plutselig satt jeg i supersportsbilen med Broom-kollega Vegard ved min side. Vi lo og smilte om hverandre, og var like begeistret over bilen som nærmest tok pusten av oss. Aldri har jeg blitt kjent med en person så fort– bokstavelig talt.

Les også: Fred (42) først med BMWs mest banebrytende sportsbil!

Én bil utpeker seg

Fjoråret bød på mange høydepunkter. Spennende turer i inn- og utland, verdensrekordforsøk og ikke minst gleden av å formidle andres lidenskap for bil. Jeg føler meg privilegert som får møte så mange bilentusiaster. Alt fra Torodd som julepynter bilen, til halsbrekkende historier fra Kristian Valen og hans heftige bilpark.

Som Broom-journalist er deler av jobben å teste et bredt utvalg biler. Her må jeg innrømme at noen har gjort større inntrykk enn andre. Lamborghini Huracán, BMW i8 og Tesla Model S, er noen som har utpekt seg. Men det er én bil som har satt ekstra dype spor i mitt bilglade hjerte. Mercedes-Benz SLR McLaren.

Under lanseringen av bilen i 2003 var jeg bare åtte år gammel, men jeg husker det likevel krystallklart. Den brutale supersportsbilen fikk enorm respons verden over, og ble fort nummer én på min drømmebil-liste. Plakater hang rundt om på gutterommet og misunnelsen til Jeremy Clarkson var stor.

At jeg noen gang skulle få sitte bak rattet i en SLR hadde jeg neppe trodd. Vi snakker tross alt om en ekstrem kjøremaskin, som ble utviklet i tett samarbeid med britiske McLaren og deres Formel 1-teknologi. Prislappen bikket glatt fem millioner her hjemme, noe som tilsier at bilen er forbeholdt de med virkelig MYE penger.

Les også: Waheed lever av å kjøre drømmebilen

Guttedrømmen blir virkelighet

Det er i begynnelsen av september jeg får oppleve bilminnet jeg husker aller best. Sola skinner påfallende godt, og jeg skal snart vende nesa mot barndomsdrømmen. Mercedes SLR McLaren venter på meg!

Men før jeg drar, veksler jeg to ord med Broom-Vegard. Han har nemlig kjørt bilen før. Når jeg enkelt og greit spør hva han mener om bilen, får jeg et kort svar tilbake. ”Den e heeeilt rå!” Riktignok er ikke SLR den eneste bilen min gode kollega mener er "heeeilt rå". Han har nemlig prøvd det aller meste av gromme maskiner der ute. Jeg gleder meg derfor stort, og smiler hele veien til Skjetten hvor monstret venter.

Når jeg endelig ser bilen, er det mange tanker som streifer gjennom hodet. Det første som slår meg er at SLR er MYE tøffere i virkeligheten enn selv de råeste bilder. Bilen fremstår overraskende kompakt, selv om panseret er på grensen til uendelig langt. Nå er det like før jeg bokstavelig talt skal tre inn i barndomsdrømmen. Pumpa slår, og jeg kjenner adrenalinet begynner å piple så smått. Gjett om jeg gleder meg!

Mercedes SLR McLaren: - Høres ut som krysning av et fly og et romskip

Ubeskrivelig lydbilde

Det er først når jeg trer inn, bilen forteller at den er noen år. Men jeg liker det. Eksteriøret mener jeg derimot fremstår like brutalt som for tretten år siden. Saksedører, sidepipes og aggressive linjer man blir småskjelven av å beskue. Bilen er særegen, oppsiktsvekkende og fantastisk rå.

Når jeg vrir om tenningen, skyter speedometer- og turtallsnåla fart, før de legger seg mot null igjen. I ren James Bond-stil vipper jeg opp dekselet på girspaken og pusher startknappen. Millisekundet etterpå smeller det og buldrer noe alvorlig. Rene tordenværet! NÅ har kreftene under panseret virkelig våknet til live.

Vi snakker hele 626 hestekrefter, levert fra en 5,4 liters V8-er med kompressor. Lydbildet er nesten ubeskrivelig, nærmest vulkansk. Kontrasten av en kjærlig V8er-dur på tomgang, til en voldsomt brøl er bare helt hinsides. Jeg tror lydopplevelsen muligens kan sammenlignes med Pink Floyds konsert på Valle Hovin i 1988 - for de som fikk oppleve det...

Når nervene omsider er i sjakk, setter jeg bilen i gir med kurs mot E6. Fy fader, dette er litt av en opplevelse. Jeg har aldri opplevd at mobilkameraene står klare, lenge før bilen er i sikte. Det er tydelig at det ikke bare er mine øreganger som reagerer på SLR-ens lydbilde.

Jeg tar sjansen

På veien merker jeg godt at bilen er racing-inspirert. Styringen er tung, men presis. Bilen er også utstyrt med keramiske bremser, hvilket innebærer en tung bremsepedal og ikke minst en vill bremsekraft. Teoretisk sett kan jeg kjøre i 100 km/t inn mot et lyskryss, uten å tvile på bremsene. Det er med andre ord ikke bilen som er begrensingen her, det er meg.

Vanligvis når jeg prøver nye biler, blir vi fort gode venner. Men i SLR tar det rett og slett litt tid å venne seg til de mektige kreftene i kombinasjon av bakhjulstrekk. Hver minste pulsering på høyrepedalen gir et dyrisk fraspark – og girskiftene merkes godt i korsryggen. Jeg kan ikke annet enn å smile, le og nyte.

På motorveien i retning Kløfta havner jeg bak to vogntog, og farten reduseres helt ned i 60 km/t. Heldigvis har jeg et venstrefelt til rådighet, og med klar sikt legger jeg meg ut. For første gang tar jeg sjansen på å gi FULL GASS. I samme sekund tenker jeg på bilens prestanda. Nesten 800 Nm sørger for 0-100 km/t på kun 3,8 sekunder og toppfarten er begrenset til 332 km/t! Jeg klemmer likevel til – og du verden!

Det eksploderer under panseret, eksosrørene spytter nærmest ildkuler og de feite bakhjulene orker ikke holde tak i asfalten lenger. Med hjulspinn når jeg fartsgrensen skremmende fort, og vogntogene blir plutselig usynlige i bakspeilet. Jeg må innrømme at det velter ut et par gloser, i positiv forstand. Adrenalinet er så absolutt til stede, og det blir nesten unødvendig å si at denne bilen vekker følelser. Sterke følelser. 

Les også: Drømmebilen gjorde meg nesten venneløs

De siste minuttene 

Det er på tide å roe litt ned. Jeg endrer modusen på girkassa fra racing til sport. Frem til nå har jeg kun kjørt bilen på motor- og landevei, derfor velger jeg å kjøre en snartur innom Lillestrøm også. Det skulle vise seg å bli underholdene på flere vis.

Alt fra ungdom til eldre damer med permanent snur seg etter bilen. Responsen i gatene er enorm, og det er alltid moro å dele engasjementet videre. En annen ting som slår meg, er at SLR fungerer overraskende godt i bybildet. Den er faktisk ganske komfortabel og lettkjørt. Når man attpåtil får vakker musikk i ørene fra den buldrende V8-eren, kan det ikke bli stort bedre. Jeg må bare passe på å ikke dulte borti noen med det uvanlig lange panseret, som jeg ikke ser enden på.

En strålende dag på jobb nærmer seg slutten. De siste minuttene nyter jeg til det fulle. Tilbake på motorveien klarer verken bilen eller jeg og dy oss. Et kort og konsist trykk på gasspedalen, og jeg må gispe etter luft. Rett etterpå kommer en ukontrollert og høylytt latter. Det er noe med totalopplevelsen av bilen som gjør meg småforelsket. Enorme krefter, et nødeløst design og en lydopplevelse helt utenom det vanlige. Det må bare oppleves.

Tusen takk

Etter en uforglemmelig tur med drømmebilen, er jeg vel fremme. Jeg kreker meg ut av bøttestolen, og hører det knitrer av motor og eksos. Samtidig ser jeg en varm eim som omringer bilen.

Det er helt klart med blandende følelser jeg forlater SLR-en. Det er godt å kjenne på hvilepuls igjen, men savnet er størst. Følelsen jeg sitter igjen med er bare glede, og ikke minst stor takknemlighet. At jeg i en alder av 20 får mulighet til å oppleve drømmebilen, det setter jeg stor pris på. Mercedes SLR McLaren har satt spor, og jeg håper vi kan møtes igjen.

Les også: McLaren SLR: Se hva som skjedde da vi testet drømmebilen