Serien «Petter uteligger» viser livet på gata i Oslo gjennom kameralinsen til Petter Nyquist, som levde som uteligger i 52 dager.
Serien «Petter uteligger» viser livet på gata i Oslo gjennom kameralinsen til Petter Nyquist, som levde som uteligger i 52 dager.

Møt folk slik du vil at de skal møte deg

20 år gamle Mats Grimsæth har fått et annet syn på rusmisbrukere etter å ha sett serien «Petter uteligger». Her forteller han om møtet med en av dem på toget. 

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette innlegget ble først publisert på Facebook, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Jeg vil dele en kort historie med dere som trolig ikke hadde skjedd om jeg ikke hadde sett serien «Petter uteligger» på TV 2.

I går var jeg på vei hjem til Larvik med toget, da vi nærma oss reiste jeg meg opp for å ta ned bagasjen. Jeg registrerer at det er en eldre rusa mann litt lenger ned i toget. Vanligvis ville jeg nok bare prøvd å overse han og heller ta den andre utgangen. Inntrykkene og historiene som har kommet fram i serien har definitivt gjort noe med tankene mine. Jeg valgte å gå mot han, legge fordommene bort og sa høflig hei. Han sleit fælt med å holde balansen og vi utveksla en slags samtale som inneholdt mye mumling.

Mats Grimsæth (20) forteller om opplevelsen på toget hjem til Larvik.
Mats Grimsæth (20) forteller om opplevelsen på toget hjem til Larvik.

Han fortalte at han kom ut av fengsel i går og var på vei hjem. Da vi kom fram sørga jeg for at han kom seg helskinna ut av toget, og trygt vekk fra perrongen. Småprata litt til og hørte om han hadde et sted han skulle og kunne komme seg fram til. Det hadde han. Før jeg skulle si hadet ga jeg ham en ekstra Twix som jeg hadde i bagen, gleden var stor. Han var veldig takknemlig for samtalen, han svaia bortover og jeg gikk motsatt retning.

Jeg sa til meg selv at om han ikke hadde kommet seg fram skulle jeg plukke han opp på veien etter at jeg hadde henta bilen min. Jeg kom tilbake til togstasjonen og sakka litt ned for å se om han var i nærheten. Der sto han og lente seg til en lyktestolpe. Han hadde bare flytta noen meter på seg i snøværet. Jeg kjørte inn til siden, gikk ut av bilen og ropte om han trengte skyss. Det traff meg i hjertet å se at han sto der og ikke klarte å komme seg videre. Han er jo et menneske han og, jeg tilbyr skyss og han sier jeg har lest tankene hans.

Nå sto han der tygde på noen piller, jeg får litt noia. Med både en mamma og pappa som politi så ringer det noen bjeller i hodet, men jeg sier pent til han at du får ikke lov til å ta noe i bilen og skal oppføre deg. Jeg vil bare hjelpe deg. Han er så takknemlig, i bilen dupper han til tider av akkurat som Svein i serien på TV 2. Jeg er ganske tålmodig, for å få fram hvor han skulle var ikke lett. Vi har sittet i bilen i cirka 20 minutter, og klokka nærmer seg 24 på en mandags kveld. Her sitter jeg, 20 år gammel, med en fyr godt oppi førtiåra som er rusa og sliter med å holde seg våken. Det føles ut som om jeg er Petter, akkurat som i serien. Men det er jo faktisk virkeligheten. Tankene går i hodet, burde jeg ringe politiet? Etter å ha sett serien og hørt hva han fortalte til meg så tror jeg ikke det hadde hjulpet. Å dra i fengsel var ikke noe problem for han lenger, jeg fokuserer heller på å være et medmenneske. Han var ikke noe sinna og bare takknemlig for at jeg hjalp han. Kalte meg til tider bror, og nevnte sårt at han kunne telle vennene sine på en knyttneve.

Jeg slipper han av etterhvert, han smiler for første gang og sier igjen takk. – Ringer deg imorra roper han, og uten å ha nummeret mitt tusler han videre til en kompis.
Ja, jula er kanskje en tid vi tar godt vare på hverandre og ukjente. La oss få det til å gjelde hele året!

Takk til Petter som har laget denne serien og åpnet sikkert langt flere øyne enn mine. Du burde se den! Møt folk som du vil at de skal møte deg.