LARS' FAVORITT: Billy Bremner var favorittspilleren til min nabo Lars, selv om han skrev «Lars» feil... FOTO: LESLIE PRIEST / Scanpix
LARS' FAVORITT: Billy Bremner var favorittspilleren til min nabo Lars, selv om han skrev «Lars» feil... FOTO: LESLIE PRIEST / Scanpix

Jeg fikk hele livshistorien – om fosterhjem, heroin og hans kjærlighet for fotball 

Aleksander Schau deler sitt sterkeste Boxing Day-minne.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg ble spurt om jeg kunne skrive noen ord om den deilige kombinasjonen Boxing Day og fotball. Fristelsen er stor til å ralle i vei om at det er fotballens julaften, den store familiedagen, og til å skryte av den vennlige stemningen på tribunene rundt omkring i Storbritannia. Men de aller færreste av oss får nyte andre juledag på et stadion i England. Vi ser staselighetene på tv.

For noen betyr denne dagen muligheten til å rømme fra en eller annen påtrengende familietilstelning og hjem til fjernsynsapparatet, mens for andre er det den rake motsetning. De får endelig en god mulighet til sosialisering etter en ensom jul og trekker kanskje ut på en fotballpub for å møte folk.

Romjula 1997 i Revehiet

Boxing Day handler for meg om min gamle nabo Lars og romjula 1997.

Jeg bodde på den tiden i en 17 kvadratmeter liten hybel på Bjølsen i Oslo. Det holdt med én enkelt 60 watts lyspære for å lyse opp hele hjemmet mitt. Det var smått, men trivelig. Bygården ble av taxisjåfører omtalt som «Revehiet» og rommet, ifølge velinformerte kilder, opp mot en fjerdedel av alt tyvgods i hovedstaden.

Mine nærmeste naboer besto av en dement flaskepanter, en syngende tyrkisk snekker, en bukett studenter og et i overkant amorøst kjærestepar som hadde blitt sammen da de hadde dobbeltbooket vasketid på fellesvaskeriet.

Og så var det Lars med den plettfrie hockeysveisen da. Han hata speedfrikere siden de i følge ham var «utilregnelige psychoer». Sniffere, eller dønkere som det het i Oslo, var ikke mye tess i Lars sin verden heller. «Har du prøvd å gjøre business med folk med knekk i knæra, grøt i huet og stemmeleiet til ei båndsag?».

Lars, på sin side, sverget til heroin, smågodt og tjuvgods.

Hver eneste gang jeg møtte ham lurte han på om jeg hadde småpenger og sigaretter. Hver eneste gang. «Halla... du hakke no småpenger?». Småmynt hadde jeg alltids, men røyk hadde jeg aldri. Hadde jeg hverken penger eller sigg ba han gjerne om noe annet, for i det hele tatt å føle at han fikk noe utbytte av praten. Han ba om penner, snytepapir, dong, bussbilletter og matvarer. Han var kreativ, om ikke annet.

Lars og parabolen

Lars var alltid høflig, nesten i overkant. Men han virket aldri direkte lykkelig. Ikke nødvendigvis så veldig rart når dagene går med til å skaffe nok penger til neste heroindose. Lars var i tillegg bortimot sykelig opptatt av å opprettholde en så flott fasade som mulig. Hans foretrukne antrekk var helhvitt. Hvite sneakers, hvite litt for korte jeans, hvit collegegenser og en syltynn og florlett vindjakke. Hvit den også.

Han hadde lenge prata om en parabolantenne han «hadde los på», men jeg hadde ikke særlig trua på at den kom til å materialisere seg med det første. Han lovet meg gang på gang at jeg skulle få være den første til å få komme på besøk når antenna var i hus. Det var i mitt hode ensbetydende med aldri. Jeg tok fryktelig feil.

To dager med julefeiring med familien var unnagjort og jeg kom subbende hjem til mine 17 kvadratmeter noen julegaver rikere. For beboerne i naboblokkene så det vel mer ut som om jeg, i likhet med flere av naboene mine, hadde vært ute på et tyveriraid denne andre juledagen.

Ti minutter etter at jeg hadde kommet hjem banket det på døra. Det var Lars. Jeg hadde aldri sett ham så oppspilt før. «Nå er den her!». Det kom så brått på at jeg ikke klarte å summe meg. «Nå er den her! Parabolen! Og den funker faen meg! Kom!».

Jeg tok på meg tøflene og rusla ned til leiligheten til Lars, vis-à-vis søppelsjakta. Dette var første gang jeg hadde satt mine bein innafor døra hans. Jeg innrømmer gladelig at jeg ikke hadde høye forventninger til hybelen til en småkriminell heroinist, men han hadde det tusen ganger ryddigere og renere enn meg. Han viste seg å være et stykk pedantisk junkie. Total ordning och reda. Og så hadde han en parabolantenne som tok nesten to tredjedeler av utsikten hans. Det er noe av det pussigste jeg har sett.

På tv'n surra det et italiensk talkshow uten lyd.

«Sett deg. Feel at home my friend... Hypp på å se no' fotball? Jeg har handla inn brus og greier».

To Lasr. Best wishes. Billy Bremner

Han visste jeg er avholdsmann så han hadde handla, eller stjålet, fire forskjellige brussorter og lagt dem på kjøl i en pose han hadde hengende utenfor vinduet sitt. Han hadde et system for alt.

«Jeg har ikke fått til lyden, men bildet er dritbra!».

Det med lyden var ikke så farlig fordi Lars var en pratesjuk herre. Hvis lyden hadde funka ville jeg allikevel ikke hørt et pip fra tv'n om jeg så hadde teipet den fast til siden av hodet. Tjatra hans gikk non stop.

Jeg fikk hele livshistorien om et tosifra antall fosterhjem, gledene og sorgene ved heroin, beste butikk for hvite vindjakker og ikke minst hans dype kjærlighet til Leeds United spesielt, og fotball generelt.

Lars hadde full kontroll på engelsk, skotsk og italiensk fotball. Tysk fotball var visstnok bare søppel. Han kom med fortløpende statistikker om spillerne som dukket opp på skjermen. Kanskje ikke så imponerende i dag, men dette var før internett var allemannseie. Lars plukket opp statistikk fra årbøker og avisreferater og memorerte dem i den pussige klisterhjernen sin.

«Dette er faen meg perfekt», sa han. «To fyrer som liker fotball, i romjula og med verdens feteste parabol».

Jeg måtte si meg enig. Det var rett og slett skikkelig koselig.

Jeg husker ikke en dritt av selve kampen, men kommer aldri til å glemme hvor oppspilt han var, og ikke minst hvor avsindig peiling han hadde på fotball. Han fortalte i lange drag om andre juledag 1963 da det ble scoret 66 mål på 10 kamper i øverste divisjon, men at det ikke var så viktig siden Leeds spilte i andre divisjon den sesongen.

Jeg aner ikke hvilken kamp vi så andre juledag for atten år siden, men resultatet av Leeds-kampen i 1963 husker jeg derimot. Den endte 1-1.

Da kampen var ferdig og jeg skulle tilbake til meg selv, stoppet han meg, rota nede i en skuff og hold frem et fettete bilde av Leeds-legende Billy Bremner. «Se her'a. Han klarte faen meg ikke skrive navnet mitt riktig en gang!».

«To Lasr. Best wishes. Billy Bremner». Han lo seg fillete, rista på hodet og la bildet tilbake i skuffen igjen.

Lars solgte parabolen tre dager senere til en fyr på Tåsen, så det ble ikke flere fotballkamper på oss.

Men den ene vi fikk se sammen oppsummerer Boxing Day for meg.

Og jada: Han kledde seg i helhvitt på grunn av Leeds.