#

2SITERT
Denne uken falt jeg ned en stige. Tilbakefall.

Denne uken falt jeg ned en stige. Tilbakefall. 

Kreftsyke Thea fikk beskjeden hun fryktet rett før jul. Nå skal hun kjempe runde to mot sykdommen. 

Innlegget er først publisert på Thea Steens egen blogg og gjengis her med tillatelse. 

Brikker, terninger og kolossale fallgruver. Start, mål og utallige utfordringer der imellom. Fem frem, tyve tilbake.

Dette er stigespillet.

– Jeg er klar for å kjempe en runde til.       FOTO: PRIVAT
– Jeg er klar for å kjempe en runde til.       FOTO: PRIVAT

Det er et halvt år siden jeg dro fra Haukeland. I løpet av det halvåret har jeg lært mer om sykdom, kropp, tid, smerte, kjærlighet, mørket og perspektiv enn noen gang før. Overraskelsesmomentet er altså alt dette som skjer etter stråling og cellegift. Ofte et lite trivelig troll i den esken.

Jeg har: kjøpt min første leilighet, flyttet tilbake til Oslo, vært på tre ukers rehabiliteringsopphold, hatt en veldig vellykket kampanje sammen med Det Nye og Kreftforeningen, feiret bursdager, babyer & bryllup, og lagt lystige planer for en stort sett troverdig fremtid. Blant annet.

Jeg har også: vært sykemeldt siden, inn og ut av sykehus og legevakt, fått en sterkt preget kropp og tidvis enda sterkere preget hode, valgt ut musikk til egen begravelse, opplevd hvor ødeleggende og grusom cellegift og strålebehandling er – hvordan det som skal fikse deg også ødelegger deg, og dermed endt opp med støttestrømper, fatigue, og et halvt hav av ulike symptomer & smerter. Blant annet.

Advarselen mot alt dette kjølvannsgrumset kom aldri. Det er jeg stort sett glad for. 

Thea Steen (26):

Har bodd 6 mnd. i New York og jobbet som frilansjournalist. Før det bodde hun i Oslo og jobbet i Dagbladet fra 2011 til 2014.

Etter feber, smerter og blødninger i februar 2015 oppsøkte hun lege. Fikk operert vekk en svulst ved livmoren.

10. mars 2015 fikk hun vite at svulsten var ondartet og at hun har livmorhalskreft. Valgte å flytte tilbake til Norge.

Fra mandag 13. april 2015, og i sju sammenhengende uker, fikk hun stråling fem dager i uken og cellegift én dag i uken på Haukeland sykehus i Bergen.

I september får hun vite at kreften er mindre, men ikke borte. I midten av desember konstateres det at hun har fått tilbakefall.

8. januar 2016 begynner Thea ny behandling på Radiumhospitalet. 

Hun deler sin historie på egen blogg som du kan lese HER!

De siste seks månedene har jeg klart å holde meg unna de verste stigene, de som saboterer alle vinnersjanser. Ingen gigantiske fall nedover. Helt knirkefritt har det ikke gått, heller, og jeg er på ingen måte nær målstreken. Men så lenge det er fremgang, sier jeg meg fornøyd med det. Det finnes tross alt ingen snarveier her, det har vist seg å være et krevende spill. Stadig nye hinder.

Denne uken falt jeg ned en stige. Den desidert lengste så langt; tilbakefall.

Nok et ord som ikke er ønskelig å høre relatert til denne sykdommen, nok et ord jeg fikk høre likevel. Kreften, som aldri helt forsvant, er tilbake. Den vokser, igjen. Setter klørne sine i meg, igjen.

Hvor langt fra målstreken er jeg nå? Kan jeg fortsatt vinne? Kan jeg fortsatt klare dette spillet? Overlevelse er ikke gratis.

Jeg kjenner denne sykdommen så godt nå, en fiende jeg har levd tett på over lang tid. Så kjenner den vel også meg. Det er lenge siden jeg kjente den nærme seg meg igjen, i flere uker har kroppen min fortalt meg det.

Én uke er gått siden jeg ble innlagt på sykehuset, to dager er gått siden legene snakket om tilbakefall og cellegift, og teorier viste seg som konklusjoner. Takk og lov for opiatenes tendens til å bedøve også tankene. Det er annerledes nå, så altfor mye har hendt siden mars. Vi lærer, og jeg er mer erfaren, mer motivert, en ny slagplan skal legges.

Runde to; jeg er klar for å fortsette spillet.