Etter utallige møter med mannen, er det lett å skjønne at han vanligvis holder i to-tre år

Øyvind Alsaker blogger om José Mourinho.

Etter tapet for Leicester, serverte José Mourinho en knusende dom over sine egne. Kan en manager overleve noe sånt? At spillerne hans sviktet, er åpenbart. De visste alt om Mahrez og Vardy før mandagens kamp. Mourinho er tross alt berømt for de grundigste forberedelsene. Likevel var det nettopp de to som avgjorde kampen på King Power. Og her er vi ved kjernen; Chelsea-spillerne er ikke lenger villige til å «fighte» for sin sjef. Mourinho har «mistet garderoben» - og slikt pleier å ha en sikker utgang.

Da Mourinho kom til Chelsea første gang i 2004, døpte han seg selv «The Special One». Aldri har tilnavnet passet bedre.

Han har ansvaret for en historisk kollaps, han har ydmyket klubbens kvinnelige lege i full offentlighet, han har tapt fem kamper siden han fikk styrets tillit 5. oktober, han har æreskjelt kolleger og egne spillere, dommere og fotballforbund. 

Nå har han fått sparken.

Men, kanskje vel så interessant, mistet han ikke fansens støtte.

Årsaken er selvfølgelig at Mourinho er blant verdens beste managere. Han har vunnet åtte ligagull i fire land, to Champions League-trofeer og en rekke andre titler. Triumfene har riktignok en høy pris. Oppførselen hans er en belastning så stor at bare skinnende pokaler kan forsvare den.

Det er krevende å være spiller under Mourinho. Historien hans viser oss at han gjerne holder i to-tre år før omgivelsene går lei. Og etter utallige møter med mannen i spillertunnelen, er det lett å skjønne. Han er totalt uberegnelig. Etter seieren over Arsenal var han opptatt av at vi måtte få air-condition i det knøttlille og dampende intervjurommet på Stamford Bridge. Etter tapet for Liverpool nektet han å kommentere kampen overhodet.

Engelske medier elsker ham. En pressekonferanse med Mourinho er annerledes. Et improvisert show i en verden av gørr kjedelige, og altfor velregisserte, oppsetninger. Han kan sjarmere, han lar seg provosere og han langer ut mot alt og alle. Å jobbe dag ut og dag inn under en sånn fyr må kreve tøffe spillere som tåler kolossalt mye.

Men det var krevende å være spiller under sir Alex Ferguson også. Han holdt i over 26 år, trolig fordi han valgte sine slag og alltid, ALLTID tok spillernes parti offentlig. Et kollektivt spilleropprør var utenkelig i hans regjeringstid. Enkeltspillere prøvde seg mange ganger og de ble fjernet uten nåde. Det fantes ikke lekkasjer fra United-garderoben. Misnøyen fra Stamford Bridge siver imidlertid ut i så stort omfang at det ikke kan være noen tvil: spillerne har gått lei.

Formsvikt og påfølgende tap av selvtillit kan ikke forklare dette:

Branislav Ivanovic: Ligaens beste høyreback er blitt en tung og treg rundingsbøye.

John Terry: Spilte hvert minutt og var ligaens kanskje beste stopper i 14/15. Tatt av i pausen mot Manchester City og er dermed uten den autoriteten som gjør ham til en leder de andre følger. Det merkes på prestasjonene.

Nemanja Matic: Den fremste ballvinneren i Premier League med en fysikk og løpskapasitet som sørget for at midtstopperne sjelden kom i trøbbel. Har mistet alt dette på noen måneder.

Cesc Fàbregas: Assistkongen og en av ligaens beste offensive midtbanespillere forrige sesong. Benket etter en bedrøvelig høst.

Eden Hazard: Premier Leagues beste spiller i gullsesongen har ikke scoret et mål siden gullet ble sikret mot Crystal Palace med tre runder igjen å spille.

Diego Costa: «Goalgetter» og kriger da Chelsea tok tilbake tronen. Hjelpeløs spiss i høst. Leicester-kaptein Wes Morgan verdiget ham knapt et blikk på mandag.

Listen er lenger, men dette holder for å vise at spillerne som dominerte serien fullstendig for bare et år siden, nå ikke lenger får ut sitt beste under Mourinho. Ni tap på 16 kamper er en skandale, og inntrykket er at spillerne bare jogget rundt og ventet på at Roman Abramovitsj skulle åpne fall-lemmen under Chelseas manager. Og dermed sparke klubbens mest suksessrike manager (Mourinhos egne ord) – for andre gang.

«Desperate times call for desperate measures», heter det i England. Historien om Chelsea og Mourinho høsten 2015 er uten sidestykke. Et sånt lag, med sånne ressurser og en sånn manager, kan ikke ligge der de gjør på tabellen.