De endret fotballen for alltid

West Bromwich Albions «Three Degrees» banet vei for fargede fotballspillere.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Da Brendon Batson gikk på banen for Arsenal mot Newcastle 11. mars 1972, skrev han historie.

Han kom inn som innbytter for Charlie George, og ble da den første fargede spilleren som spilte for The Gunners.

Det ble bare ti kamper for klubben fra Nord-London. Han ble hentet til Cambridge United av Ron Atkinson, og var sentral da The U's vant det som den gangen var fjerde divisjon.

Da Atkinson ble manager i West Bromwich Albion, tok han Batson med seg til The Hawthorns.

Under Atkinsons ledelse banet WBA vei for fargede spillere i England. 

For Atkinson hadde det ingen ting å si hvilken farge spillerne hadde. Han plukket ut det beste laget. Og da var Batson, Laurie Cunningham og Cyrille Regis selvskrevne i startelleveren.

Atkinson døpte trioen for «Three Degrees» etter den amerikanske soultrioen med samme navn.

Se WBA - Arsenal klokken 16.00 på TV 2 Sport Premium og TV 2 Sumo

De tre ble møtt med rasisme uansett hvor de dro. De ble pepret med frukt og skjellsord. Rasistiske grupper som National Front sto klar når West Broms spillerbuss kom.

For på 1970-tallet var ikke fotball for alle i England. Og WBA utfordret systemet ved ikke bare å ha en, men tre fargede spillere på laget.

– Det som sjokkerte meg da jeg kom til West Brom var volumet. Bråket og nivået på fornærmelsene var utrolig. Noen ganger var det som surroundlyd rundt om på banene. Men det skjedde hele tiden, så du ble nærmest vant med det. Vi kom ut av spillerbussen på bortekamper og National Front sto der og ventet på deg. På den tiden var det ikke noe sikkerhetsopplegg, så vi måtte bare gå gjennom det. Vi kom til spillertunnelen og det var spytt på jakken min eller på Cyrilles skjorte. Det var sånn det var på den tiden. Jeg kan ikke huske at vi gjorde noe nummer av det og sutret. Vi klarte oss. Det var ikke noe nytt for oss, forteller Batson i boken «The Three Degrees – The Men Who Changed British Football Forever» av Paul Rees.

Lagkameratene fikk også med seg hva de tre gikk gjennom.

– Vi snakket om det, men vi lo også av det. De tre var kameratene våre og vi holdt alle sammen, så det betydde ingenting for oss. Hvis noen kalte dem noe, så ba vi andre dem bare om å jobbe enda hardere, vinne kampen og få publikum til å holde kjeft. Jeg pleide å si til dem: «Dersom noen kaller dere svarte et eller annet, hva så? Hvor mange ganger er ikke jeg blitt kalt en skotsk fitte?» Jeg brydde meg ikke i det hele tatt. Men det vi aldri aksepterte var om noen kalte dem «nigger». Det er nedverdigende. Hvis noen gjorde det, så var jeg den første til å slå til dem, forteller Ally Robertson.

Men de tre kunne spille fotball. Batson fikk seg tre B-landskamper for England, mens de to andre fikk representere England i offisielle landskamper.

Nottingham Forests Viv Anderson ble den første fargede spilleren for England da han debuterte mot Tsjekkoslovakia 29. november 1978.

Det var så oppsiktsvekkende at en farget spiller fikk spille for landslaget at landslagssjef Ron Greenwood måtte ut og forsvare uttaket og si at Anderson var tatt ut på bakgrunn av prestasjoner og ikke av politiske grunner.

De to neste fargede spillerne som fikk sjansen for England var Cunningham og Regis.

Lord Herman Ouseley leder i dag organisasjonen Kick It Out, som jobber for å forebygge rasisme i engelsk fotball. Han forteller i boken om sin opplevelse da han så Chelsea - West Bromwich Albion på Stamford Bridge, et av de verste stedene fargede spillere kunne komme til på 1970-tallet.

– Jeg var ikke Chelsea-fan, men min svoger hadde sesongkort og tok meg med på kampen. Å gå på fotballkamp var på den tiden en veldig ubehagelig opplevelse for en farget mann. Du måtte holde hodet lavt og følge med rundt deg. I begynnelsen av kampen fikk de tre West Brom-spillerne kastet frukt etter seg. Hver gang de var borte i ballen var pipekonserten enorm. Etter rundt 20 minutter lekte Laurie seg gjennom Chelsea-forsvaret og Cyrille dundret ballen i nettet. De som satt rundt meg var rasende. De reiste seg opp og fornærmelsene ble til kakofoni. Ikke lenge etter driblet Laurie seg gjennom igjen og la opp til nok et mål. Det ble enda dårligere stemning. Men så snudde en av disse gorillaene seg og sa: «Hva sier du? Niggeren er forbannet god, er han ikke?» Dette var et øyeblikk som inspirerte meg. Jeg satt der med en indre glød. Det fortalte meg at uansett hvor dårlige odds du har, så kan du vinne over folk dersom du har talent og tålmodighet, sier Lord Ouseley.

West Bromwich Albion spilte fantastisk fotball den sesongen, og ble også lagt merke til utenfor landegrensene. Og spesielt Cunningham fikk fans overalt.

– På den tiden vil jeg påstå at vi en kort periode var Europas beste lag. Vi satte ikke bånd på Laurie. Jeg ba ham bare få ballen i beina og gjøre mest mulig skade med den. I 1978/79-sesongen, spesielt rundt tiden vi slo Valencia i Uefa-cupen, så var han den beste spilleren jeg har trent. Jeg trente Bryan Robson i mange år og i Atletico Madrid hadde jeg Paulo Futre, som ble kåret til årets spiller i Europa den sesongen. Men Laurie var helt på nivå med dem, forteller han til BBC.

Etter oppvisningen mot Valencia, så kom Real Madrid på banen. De ville ha Cunningham. Og betalte 950 000 pund for ham. En enorm sum i 1979. Ikke mange månedene tidligere ble Trevor Francis den første britiske spilleren som kostet over en million pund. Før det var Kevin Keegan den dyreste britiske spilleren da han gikk fra Liverpool til Hamburger SV for halve summen.

– Det er den kampen alle husker. Han var elektrisk. Det var 90 minutter med ren klasse. Alt gikk bra. Prestasjonen hans fanget den som var der fra Real Madrid og solgte ham til klubben, sier Regis.

Etter at WBA hadde banet vei, så ble fargede spillere et mer og mer hverdagslig syn på engelske fotballbaner.

Det er nå 77 spillere med annen hudfarge enn hvit som har spilt for England. 

Atkinson hyller de tre, som har betydd så mye for å sparke rasismen ut av fotballbanene i England.

– Jeg har alltid sagt at dersom du som manager henter en spiller to ganger i løpet av karrieren, så må det være noe som er rett. Vel, jeg hadde alle disse tre i to forskjellige klubber. De var fantastiske forbilder. Ikke fordi de prøvde å være det, men de bare var det, sier han til Express and Star.

Cunningham omkom i en bilulykke i 1989, bare 33 år gammel. 

Batson måtte legge opp på grunn av skade i 1982 og var en av de viktigste personene i oppbyggingen av den engelske spillerforeningen. Han har fått titlene Member of the Order of the British Empire (MBE) og Officer of the Order of the British Empire (OBE) for sin jobb innen fotballen.

Regis la først opp i 1996. Da var han blitt 38 år gammel. Han har siden jobbet som fotballagent og ved ulike prosjekter for å skaffe rent vann til Etiopia. I 2008 ble også han utnevnt til MBE av dronningen.

Nå er krefter i sving for å reise en statue av «Three Degrees» i sentrum av West Bromwich.

Se WBA - Arsenal klokken 16.00 på TV 2 Sport Premium og TV 2 Sumo

Tidligere i år ble det arrangert en middag hvor målet var å samle inn penger til statuen. Etter middagen mangler det i underkant av en halv million kroner for å få realisert prosjektet.

– Når du begynner å spille fotball så verken tenker du eller drømmer om å få en statue. Du drømmer om å spille på Wembley. Så når noen kommer og sier at de vil lage en statue av deg, så blir du veldig ydmyk, forteller Regis til Express and Star.