Kveldens kamp viser at idrettsglede ikke lar seg kneble av meningsløse terrorhandlinger

Randi Gustad blogger om sportens viktighet etter terroren i Paris.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Se minnemarkeringen fra Wembley i videovinduet øverst på siden fra kl. 20.30!

De som mener at idrett og politikk ikke hører sammen, er i beste fall uvitende. Internasjonal idrett er storpolitikk.

Mektige organisasjoner som FIFA er gjennomsyret av politiske føringer, og vi har i år sett nettverket briste gjennom korrupsjonsskandalen. Konklusjonen i rapporten fra den WADA-oppnevnte granskingskommisjonen som ble offentliggjort på mandag, dokumenterte det man tidligere har antydet, nemlig at dopingskandalen i Russland har årer direkte inn til Kreml.

I forbindelse med store mesterskap og olympiske leker blir det alltid satt søkelys på arrangørlandets politikk. Homolovgivning, brudd på menneskerettigheter, miljøkriminalitet, nasjonens utenrikspolitikk og involvering i krigs og antiterrorhandlinger er typiske omstridte tema. Her kan også idretten være med på å endre politikk og være en pådriver hva gjelder demokratiske føringer i andre land.

Jeg har selv vært på WADA-kongress og de fleste nasjoner prioriterer å sende sine statsråder dit. Veldig mange land har egne sportsministre. Hvorfor det? Jo, fordi sport er viktig. Sportens språk er universelt og lettfattelig.

Sportsprestasjoner bygger nasjonalfølelse og har positive ringvirkninger på landets folkehelse og levestandard. Mindre syke folk gir færre offentlige utgifter og slik sett bedrer det også landets økonomi. Noen nasjoner belønner fremdeles sine idrettshelter med livslange pensjoner og godtgjørelser.

Sport har også et globalt perspektiv med sine universelle verdier som for eksempel fair play. Det tilstrebes å konkurrere på like vilkår, med like regler og like verdier uavhengig av religiøs overbevisning og personlige partipolitiske bindinger. Så selv om sportens struktur og organisering i høyeste grad er politisk, er derfor det motsatte tilfellet under selve konkurransen. Slik sett er det uendelig sørgelig at den inkluderende idrettsarenaen også er gjenstand for terror.

Terror rammer sivile og ofte vilkårlig. Men altfor mange ganger har verden opplevd terror i forbindelse med idrettsarrangementer. De siste femten årene har det vært flere angrep. I 2002 ble en bilbombe detonert utenfor Santiago Bernabéu i forbindelse med Champions League-oppgjøret mellom Real Madrid og Barcelona. 17 mennesker ble skadet. I forbindelse med Tamil New Year Maraton på Sri Lanka i 2008 ble atten mennesker drept inkludert fjorten løpere, en tidligere minister og en landslagstrener.
Året etter ble cricket-landslaget fra Sri Lanka angrepet på vei til kamp mot Pakistan utenfor Gaddafi stadion i Lahore. Åtte personer ble drept, inkludert seks politimenn, og ni ble skadet. Seks av sårede spilte på cricketlandslaget til Sri Lanka. Det er også bare halvannet år siden terrorangrepet under Boston Maraton der tre personer mistet livet og 183 ble såret.

På fredag skjedde det igjen. De barbariske handlingene i Paris rammet hundrevis av uskyldige mennesker, deres pårørende og lammet hele verdenssamfunnet. Terroristene likviderte musikkelskere i et konsertlokale og forsøkte å ta seg inn på Stade de France der en vennskapskamp i fotball mellom Frankrike og Tyskland ble spilt foran 80 000 tilskuere. Selvmordsbomberne skulle opprinnelig inn på stadion, men på grunn av sikkerhetsopplegget sprengte de seg utenfor arenaen. Tre ble drept og mange skadet som følge av bombeattentatene.

Store idrettsarrangementer har vist seg å være attraktive mål for terrorister. Terroristene ønsker oppmerksomhet der det er massivt med presseoppbud og et internasjonalt søkelys. Hvor vellykket sportsarenaen er som terrormål handler om hvordan idretten reagerer. Å la seg skremme til taushet og skape mindre idrettsglede er ikke noe alternativ.

Landskampen mellom Spania og Belgia, som skulle spilles tirsdag, ble avlyst til tross for 50 000 solgte billetter. Dette er selvsagt en konsekvens av at trusselnivået mot Belgia er hevet grunnet den direkte koplingen til Paris-angrepene, men det viser dessverre også at terrorisme fungerer. Hendelsene i Paris har både hatt politisk effekt på den belgiske regjeringen og virket avskrekkende på publikums trygghetsfølelse.

Tirsdag kveld spiller Frankrike en ny vennskapskamp mot en annen europeisk stormakt. Det kommer til å bli en kamp for historiebøkene. England tar i mot Frankrike bare få dager etter angrepene i Paris. Det blir garantert et følelsesladet oppgjør i frihetens tegn på Wembley. En ny variant av rosetogene som viser solidaritet med terrorens ofre. Det er selvsagt ekstra sterkt at noen av de pårørende faktisk befinner seg på gressmatta i kveld.

Terrorhandlinger er verdimessig idrettens motpol. Fysisk språk til fordømmelse mot fysisk språk som forener ulikheter og fremelsker mangfold.

Den franske revolusjonens slagord om frihet, likhet og brorskap er universelle verdier som også danner bakteppet for dagens menneskerettigheter. Slik sett er kveldens vennskapskamp og symbolikken rundt den uavhengig av nasjonalisme og sportslig rivalisering. Våre demokratiske verdier står på spill og kveldens kamp viser at idrettsglede ikke lar seg kneble av meningsløse terrorhandlinger.