– Garde er riktig mann til feil tidspunkt

Tor-Kristian Karlsen blogger om Aston Villas nye manager.  

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Rémi Garde er i utgangspunktet et smart og godt valg av Aston Villa, men kom ansettelsen fire måneder for sent?

Etter å ha lurt nedrykks-døden gjennomførte Birmingham-klubben en reell stallopprydding i sommer.

Nøkkelspillere som Benteke, Delph og Vlaar forsvant mens mer enn ti nye spillere ble hentet inn for en total tilsvarende den som ble generert fra salg (cirka £50 millioner).

Fire franske nykommere
Av de nye kom fire fra den franske toppdivisjonen, mens ytterligere to har fransk som morsmål. Det er altså legitimt å anta at kjøp av franske spillere var forankret i et godt gjennomtenkt strategivalg. Aston Villa må ha kommet frem til at spillere fra Ligue 1 representerte god verdi i forhold til kvalitet og at de hadde egenskapene til å utføre den spillestilen som treneren ønsket å benytte seg av. Derfor er det logisk at man også omsider kom frem at en dyktig franskmann bør trene laget.

Alt dette virker smart helt til man kommer til den nakne realiteten om at helheten i dette konseptet – ansettelsen av Garde – først ble kronet nå. Altså 9 tap og fattig poenghøst etter det logiske tidspunktet for plasseringen av den siste brikken i dette puslespillet.

For først var tanken at Tim Sherwood skulle lede Aston Villa gjennom denne utfordrende fornyelsen. Nei, ingen kan ta fra den tidligere Spurs-treneren sin del av æren for at Aston Villa holdt plassen i Premier League (og for en imponerende FA Cup-ferd helt til Wembley).

For med sitt løsslupne og «tilfeldige» syn på taktikk, lagledelse og treneryrket generelt var Sherwood en slags motgift til den vonde og energitappende tiden under Paul Lambert. Positivitet og velvilje ble forløst. Spillerne gjenvant troen på seg selv og lysten til å spille fotball. Slike kortvarige effekter eksisterer i fotball, men det er viktig å vite hvorfor de skjer og aldri miste den realistiske oppfatningen av varigheten. Alle trenere og trenerstiler er ikke like godt skikket til langvarige «prosjekter» (selv om alle trenere hevder det motsatte), og derfor er det helt sentralt at man makter å se hvem som passer til hva – og til hvilket tidspunkt.

For akkurat som at Sunderland tviholdt på Dick Advocaat i lykkerusen over å ha fornyet Premier League-statusen, valgte Aston Villa å la Sherwood lede klubben gjennom en sommer og en høst som krevde mer enn motivasjonstaler og stort ego. Resultatet ser vi i dag. På elleve kamper har den tidligere storklubben tapt 9. Dette er den dårligste sesongstarten på toppnivå i klubbens ærverdige historie.

Burde blitt Villa-manager i sommer
Rémi Garde hadde derimot erfaringen, personligheten, kulturelle forståelse og den sosiale intelligensen til å ta hånd om «revolusjonen» som Aston Villa sto ovenfor i sommer.

På det tidspunktet ville han også ha hatt tid til å forbedre laget gjennom en pre-sesong pluss legge premissene for den type mentalitet som han ville ønsket i klubben.

For til tross for en ganske kort trenerkarriere – arbeidet han gjorde gjennom tre år økonomisk utfordrende år i Lyon var respektabelt – har han opparbeidet en kompetanse som gjør han skikket til å lede en Premier League-klubb på tilnærmet «manager-vis».

Fra talentspeider, til assistenttrener og akademidirektør i Lyon – 49-åringen har ydmykt gått gradene i en av Europas mest velfungerende fotballklubb og om man legger til gode engelskkunnskaper og spillererfaring under Wenger i Arsenal, så sitter man igjen med en imponerende CV.

Men på tross av Gardes imponerende bakgrunn og generelt reflekterte, intelligente vesen, så er Aston Villa-jobben plutselig forandret i innhold fire måneder senere. Dette dreier seg ikke lenger om et «prosjekt», men nok en redningsaksjon. Utgangspunktet og premissene for oppgaven er totalt forandret.

For å forstå alvoret holder det med å studere terminlisten frem til jul: kun hjemmekampen mot Watford senere i måneden peker seg ut som en relativt klar trepoenger. Sett i mørket av det dype hullet Aston Villa har gravd seg ned i, ville en trener med mer erfaring muligens vært å foretrekke.

Hos unge, ambisiøse trenere – som for eksempel Ole Gunnar Solskjærs inntreden i Cardiff – kan fokuset ofte handle for mye om å sette sitt eget estetiske preg på lag og spillestil, fremfor å rulle opp armene og sanke de nødvendige poengene uten hensyn til hvordan målene scores.

For å lykkes med å holde Aston Villa i Premier League må Garde nå vise en kynisme og praktisk løsningsevne han trolig ikke har hatt behov for å benytte tidligere. Som tidligere nevnt, oppdraget han gjennomførte i Lyon var for all del imponerende nok. Men å lede under familiære omstendigheter sammen med tillitsfulle, kjente medarbeidere, består av helt andre utfordringer enn å redde en vaklende engelsk storhet fra nedrykk.

Presset fra media, mentaliteten til spillerne og arbeidsmengden i Premier League-hverdagen kan ikke sammenlignes med rytmen til den milde, siviliserte, franske fotballrealiteten.

At Aston Villa har sikret seg en lovende, klok og reflektert hovedtrener, er hevet over all tvil. Garde på sin side har lite å tape. Om han lykkes vil han fort gjerne være aktuell for større oppgaver, og dersom Villa aldri kommer over nedrykksstreken i løpet av denne sesongen kan det vise seg at franskmannen var riktig mann, men til feil tidspunkt.