To syriske barn kikker ut av vinduet på bussen som tar de til mottakssenteret for flyktninger på Lesvos. Foto: REUTERS/Yannis Behrakis
To syriske barn kikker ut av vinduet på bussen som tar de til mottakssenteret for flyktninger på Lesvos. Foto: REUTERS/Yannis Behrakis

Jeg får klem og kyss på kinnet, og de spør hvordan jeg har det. Hvordan jeg har det?!

Sykepleier Mariah Almkvist forteller om hverdagen på et svensk flyktningmottak. 

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Vi trenger en flyktningsykepleier, vil du? spurte hun. 

Jeg jobbet som sykepleier og koordinator på en medisinsk avdeling, og selv om jeg elsket den jobben så hadde en ryggskade gjort at det var vanskeligere å utføre jobben. 

Og dette hørtes jo spennende ut. Flyktningsykepleier. 

Det moderne og freshe hotellet ute på øya, som for litt siden var et moderne SPA-hotell, var nå blitt et flyktningmottak. Det visste hele byen. Hele Sverige visste det. 

Nå fikk jeg spørsmål om jeg kunne være sykepleier der. Jeg har aldri vært redd for å være spontan, sa ja til stillingen samme dag. 

Og fra den dagen gikk det unna. Det var desperat stemning på mottaket med 450 nyankomne mennesker, voksne og barn. Jeg trengtes i forigårs, ikke om én uke. 

Flyktningmedisin var helt nytt for meg. De hadde fått inn en kollega fra Boden flyktningmedisinske enhet for å få meg og senteret i gang. Vi fikk fire dager sammen og i løpet av de dagene lærte hun meg syv års kunnskap og erfaring. Så skulle jeg fly alene – det var ingen annen mulighet. 

Å være sykepleier kunne jeg jo, så jeg fokuserte på det praktiske. Men hva innebar det å være en flyktningsykpleier? Hva skulle jeg gjøre med pasientene mine? Og hvem var egentlig mine pasienter?

I teorien høres det enkelt ut. Snakker pasienten verken svensk eller engelsk skulle vi få plass en tolk. Selvfølgelig. Men hele Sverige hadde jo behov for tolk. 

Men skamme seg den som gir seg. Tegnespråk og kroppspråk kommer man langt med, tenkte jeg. Den siste uken har jeg viftet og gestikulert så skuldrene nesten har gått ut av ledd. Men det har fungert! Jeg møter vanvittig mange mennesker hver eneste dag. Uansett hvor jeg snur meg så ser jeg mennesker som alle har noe til felles. 

De har forlatt sine hjemland med håp om en bedre fremtid.

En del har flyktet for livet, mens andre har innsett at deres levesett aldri vil bli akseptert i hjemlandet. Noen har reist i måneder, andre i et par dager. Noen blikk er tomme, mens andre ler. Men de er alle på plass i et nytt land der vi snakker, for dem, et helt ukjent språk. 

Høstluften begynner å bli kjølig. Noen barn har funnet hverandre og spiller fotball på parkeringen. En gruppe menn står i klynge og røyker. De har oppdaget hverandre fordi de snakker samme språk. Alle hjelper hverandre. Mennesker som aldri har møtt hverandre før er tolk for hverandre.

De hilser, smiler og hjelper. De ler sammen. 

Jeg tar en pause og går ut i det store resepsjonsområdet, som en gang kanskje huset berusede hotellgjester. En kavalkade av høstfarge spiller seg ut gjennom de store vinduene. Jeg ser meg rundt og ser moren som kom med sitt litt lille barn. Hun ser sliten ut. Jeg ser også mannen jeg møtte i begynnelsen av uken. Han ler og nikker mot meg. Jeg ser også den unge mannen som har flyktet fra Syria på egen hånd. Han smiler og vinker muntert. 

Jeg føler en hånd på armen min og snur meg. Der står hun, hun som hver morgen møter meg med et stort smil, en klem og et kyss på kinnet. Hun er nok ikke mer enn ti år gammel. Langt svart hår, store mørkebrune øyne med lange, svarte øyevipper. Som en prinsesse. Hun smiler og sier hei. Det er det eneste hun kan si på svensk. Hun kan noen få engelske ord. Jeg spør hvordan hun har det, og da hun viser frem den frisyren sin, sier jeg at hun er vakker. Hun lyser opp og vi klemmer hverandre. Lenge. 

Jeg ser utover folkemengden. Mine medmennesker. Noen er bleke og slitne. En annen er likegyldig. En mor holder et sovende barn i armene. Hun kan ikke et ord engelsk, men vi forstår hverandre uten ord. Hun smiler og nikker takknemlig. Jeg stryker barnet forsiktig over pannen. Jeg møtes med smil. Mange av dem smiler, men det er noen smil som mangler glede. 

En gruppe unge menn kommer bort der jeg sitter. Jeg får kyss på kinnet og de spør meg hvordan jeg har det. Hvordan jeg har det? Vi prater og ler en stund. De spør om de kan hjelpe meg med noe. Kanskje tolking eller noe annet. Hva som helst. Jeg forstår at de vil holde seg sysselsatt. Jeg takker for tilbudet og lover at jeg skal si ifra. 

Når jeg fyller tekoppen min løper av av dem ut på kjøkkenet. Han vet at jeg liker å melk i teen min. Vi tuller og ler en stund før jeg må gå. 

Kontrastene er store. De fleste er glade og lettet over å ha kommet til Sverige. En del av hatt krevende reiser. Jeg møter øyne som ikke tør å se meg, som ikke liker å se noe rundt seg. Ansiktuttrykk som vitner om utmattelse, noe jeg får bekreftet gang på gang. 

Det er en grunn til at den vakre kvinnen, som kom alene med barnet sitt, har vanskeligheter med å le. Hun har forlatt alle hun kjenner. Hun har ingen igjen. Hun er ikke utakknemlig eller frekk. Det er ikke et kultursjokk. Det er hennes smerte og sorg. 

Da jeg skal gå hjem kommer en ung mann, knapt 20 år, bort til meg. Han hvisker thank you. 

Noen timer tidligere har han sittet ved meg og grått. Han var sliten og fortalte at hans beste venn døde på reisen etter å ha blitt skutt av IS. Jeg la en hånd på hans og han sa at IS er gale. Vi satt slik en stund. 

Nå, noen timer senere, orker han å le. Han takker meg og gir meg et hastig kyss på kinnet før han skynder seg inn i matsalen. Jeg følger han med blikket før mobilen min ringer. Det er samboeren min, og plutselig er jeg tilbake i hverdagen hvor det skal planlegges middag og henting av barn. Kontrastene er store. 

I morgen skal jeg tilbake igjen. Da blir jeg møtt av min nye venn på ti år som gir jeg klem og kyss på kinnet. Det får meg til å ville trøste de som ikke har energi til å le. 

Mariah – stolt flyktningsykepleier. 

Innlegget ble først publisert på Mariah sin Facebook-side.