HYLLES: Jürgen Klopp. FOTO: RUI VIEIRA /
HYLLES: Jürgen Klopp. FOTO: RUI VIEIRA /

Klopp utstråler en genuin entusiasme og naturlige lederegenskaper

Fotballekspert Tor-Kristian Karlsen oppsummerer Premier League-runden.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Klopp-tenning fra første minutt. Lørdag dreide det meste seg om Jürgen Klopps debut som Liverpool-trener – og det var noe av den samme atmosfæren som når en rockestjerne entrer scenen da tyskeren inntok trenerbenken på White Hart Lane. Ikke siden da Mourinhos stjerne strålte klarest har man sett lignende til personlighetsfokus på en Premier League-trener. Og Klopp-maniaen lar seg lett forklare. For i motsetning til Brendan Rodgers sin tilsynelatende tillærte, noe fremtvungne lederstil, som oser av kommunikasjonskurs og lederseminarer, utstråler Klopp genuin entusiasme og naturlige lederegenskaper.

Trenerens smittende positivitet gjorde tydeligvis også et umiddelbart inntrykk på Liverpool-troppen. Fra første stund kunne man se konturene av det den tidligere Borussia Dortmund-treneren forsøker å skape i Liverpool – et høytpressende, aggressivt kollektiv med fokus på hurtig gjenvinning og raske avslutningssekvenser. I den første fjerdedelen av kampen ble Spurs – selv blant Premier Leagues mest pressinghissige, forflytningsdyktige mannskap – løpt i senk av gjestene (før hjemmelaget riktignok bet til seg mer og mer av føringen). Det hersker liten tvil om at Liverpool-spillerne har forstått hva Klopp krever av kollektivet uten ball, så vil tiden vise om han også lykkes i å formidle hvordan man ideelt skal opptre med ballen i laget.

Et poeng å trekke frem fra pressekonferansen etter kampen: i kontrast til majoriteten av andre nyansatte Premier League-managere unnlot Klopp å referere til neste overgangsvindu. I stedet fokuserte han på å snakke opp den eksisterende spillerstallen og fremheve de iboende kvalitetene til de spillerne han for tiden disponerer. Om det er noe Premier League savner, så er det trenere som verdsetter kunsten om å faktisk coache fotballspillere – altså forbedre, foredle, lære bort, styrke – og ikke bare kjøpe, kjøpe, kjøpe.

Newcastle endelig på gang? Foreløpig har mine spådommer om at Newcastle Uniteds skulle bli «sesongens positive overraskelse» ikke produsert mer enn sarkastiske tilbakemeldinger. Men var 6-2-seieren mot Norwich i går det første tegnet på at det lunefulle mannskapet er på vei mot en slags forløsning? Det skal sies at gårsdagens oppgjør bar preg av fryktelig svak organisering – mangelen på struktur på midtbanen hos begge lag gjorde at kampen i stor grad besto av overganger eller «end to end stuff» som britene sier når de forsøker å vri manglende kompakthet til noe positivt – og at Norwich ikke var så langt unna et poeng som resultatet tilsier.

Allikevel så man glimt av hjemmelagets store offensive kapasitet i går. Når alt klaffer for uforutsigbare Georginio Wijnaldum, «uraffinerte» Aleksandar Mitrovic og Ayoze Perez som en slags «Agüero Light» - støttet av «midtbane-ekspressen» Moussa Sissoko - skal man langt, langt nordover på Premier League-tabellen for å finne konstellasjoner som kan skape like mye hodebry (og som har like klare, definerbare ferdigheter) for motstanderen. Uten å ville ta i for hardt ga gårsdagens målfest assosiasjoner tilbake til det flytende angrepsspillet fra tiden da «geordiene» sto for den store Premier League-underholdingen. Alt dette er imidlertid verdt lite for klubben – og muligens for Steve McClarens fremtid – om Newcastle ikke tar med det nyoppdagede drivet inn i lokaloppgjøret mot Sunderland neste helg.

Sherwood neste mann ut? Ett fattig poeng på de siste seks ligakampene danner et grufullt bilde for Aston Villa-manager, Tim Sherwood. Den tidligere Spurs-sjefen var selvskreven på min liste (skrevet før sesongen) over de fem sterkeste kandidatene til å miste jobben først. Mens nettopp den tvilsomme æren gikk til Dick Advocaat, er det imidlertid mye som taler for at Sherwood sin rolle holdes under nært oppsyn av klubbens eier, Randy Lerner. Aston Villa har vært på utkikk etter nye eiere i lang tid og er av den grunn spesielt sårbare for nedrykk. Verdien på klubben vil naturligvis falle dramatisk og salgsobjektet Aston Villa vil fremstå langt mindre attraktivt ved en tur ned i The Championship. Det gir seg derfor selv at en manager sitter langt mindre trygt under slike omstendigheter.

Ironisk nok gjorde Birmingham-klubben en relativt god figur på Stamford Bridge mot Chelsea – og det var kun et øyeblikk av kollektiv selvutslettelse utført av Brad Guzan og Joleon Lescott som ga hjemmelaget den nødvendige åpningen som førte kampens gang over på deres premisser. Inntil denne feilen sent i første omgang hadde Aston Villa fremstått med et positivt fortegn. Personlige feil og negative marginer har veltet mang en manager, akkurat som det heller ikke taler Sherwoods sak at få av klubbens sommerkjøp har slått ut i full blomst. Selv om Villa solgte for like mye som de brukte, er ikke nødvendigvis eiere og styremedlem like tålmodige og balanserte i vurderingene når kontoen gjøres opp.

Men kanskje et like stort tankekors for de ansvarlige i Aston Villa: har virkelig uerfarne Tim Sherwood, som aldri lagt skjul på sin skepsis mot taktikk som konsept, den nødvendige kompetansen og smartheten til å komme opp med grep som kan snu klubbens negative trend? Med David Moyes tilsynelatende nær slutten på La Liga-eventyret, kan muligens det mer og mer uunngåelige skiftet skje fortere enn antatt i Aston Villa.