Broomåret 2015: Drømmebilen gjorde meg nesten venneløs

2015 er over – og vi benytter anledningen til å oppsummere og mimre litt.

Nå skal du få lese hva de ulike medlemmene i Broom-redaksjonen husker aller best fra året som har gått.

I dag er det redaksjonssjef Vegards tur. Her er hans historie:

2015 var et innholdsrikt år. Ingen tvil om det. Det ble en rekke interessante billanseringer rundt om i verden, testing av flere spennende nye biler, eksklusivt møte med Volvos sjefdesigner på fabrikken i Sverige og besøk på to av verdens største bilmesser, i Geneve og Frankfurt.

Alt sammen minneverdig. Likevel er det bilminnet jeg kommer til å huske aller best knyttet til en 10 år gammel bruktbil! 

Det startet så bra

Det er ingen god dag. Værmeldingen varsler om snø, og jeg skal krysse Haukelifjell i noe av det minst dugende på slikt føre – en BMW M6.

Og det er flere mørke skyer på horisonten. Jeg skal selge den morsomste og råeste bilen jeg har hatt gleden av å eie – etter et rekordkort eierskap. Egentlig ganske motvillig.

Dessuten vet jeg at flere venner er på krigsstien, og der kommer selvsagt en varsellampe på også. 

Merkelig hvordan ting kan snu så fort. Det startet jo så bra...

Det må handles 

I år bikket jeg den magiske 40-årsgrensa. Det må jeg si, at det å bli eldre etter at du har passert 25, er ikke spesielt hyggelig. Nå går det nedover med det meste. Hvis jeg lever til omtrent snittalderen på norske menn, er halvparten av moroa, og den halvdelen med mest av moroa, over.

Det er dermed ikke så rart at vi menn(esker) går inn i en liten, eller stor, midtlivskrise. At vi plutselig finner ut at om vi har noen drømmer som skal realiseres her i livet, så nytter det ikke å gå rundt og vente. Da må det handles. Bokstavelig talt handles. 

Jeg har lekt med tanken på en 40-årskrise-bil en god stund. Valget står mellom flere kandidater, der dette knippet er de hotteste: Porsche 911 4S / Turbo (996-karosseriet), BMW M3/M5 (2003-2007-modell), Mercedes CLS AMG (opptil 2007-modell) og Audi S5.

Naturligvis godt brukte alle sammen, da mitt bilbudsjett på ingen måte tilsier at jeg kan kjøpe en slik bil hverken ny eller nesten ny.

Av flere grunner, faller imidlertid valget til slutt på en annen modell...

Les også: Familiebiler blir ikke heftigere enn dette

"Gjør det da"

Men før jeg forteller mer om det. La meg først avsløre hvordan jeg ganske plutselig befant meg i en posisjon der jeg kunne realisere 40-årskrise-bilen. Det hendte en tilfeldig morgen i kjølvannet av bursdagsfeiringen min. Halvveis på tull, uttalte jeg til min bedre halvdel, Katharina:

– Egentlig, vet du, så burde jeg fått lov til å kjøpe en drømmebil, som plaster på 40-årsdagen-såret.

– Ja, gjør det da, var svaret. Kontant. Helt uten syrlig undertone, og ikke etterfulgt av rå latter.

– At det var??? Seriøst?

– Ja, det må du gjerne gjøre, gjentok hun.

Ikke noe "men", ikke noe "hvis" og ikke noe "vet du hva, dette er det dummeste jeg har hørt. Ta deg sammen, du er ikke en guttunge lenger. Du er voksen!". Hele listen med "gode" argumenter jeg hadde gjort klar på forhånd, var bortkastet.

Der og da gikk det opp for meg hvor smart jeg var, som giftet meg med denne dama for ti år siden. Og jeg var ikke sen om å reagere. Jeg måtte få bilen før hun rakk å skifte mening. Det ble noen timer på finn.no den kvelden, for å si det sånn.

Siste av sitt slag

Det er altså bakteppet. Så dukker det plutselig opp en BMW M6 på bruktmarkedet, som virkelig får blodet til å bruse. 2005-modellen er dønn original, har brun lakk og lekkert beige interiør. Nydelig og uvanlig fargekombinasjon. 

Som nevnt hadde jeg egentlig siktet meg inn på en M3 eller M5, om jeg skulle ha BMW. Men jo mer jeg tenkte på M6-en, jo mer tiltok må ha-begjæret. 

De åpenbare grunnene kan jo nevnes først som sist: Råskapen. Ytelsene. Kreftene. 

I motsetning til en del andre, har jeg også sansen for hele konseptet med girkassen som har en rekke innstillinger, M-knapp på rattet, Power-knapp ved girspaken og i alle fall delvis det kontroversielle designet. 

Men mest av alt digger jeg selve motoren. Dette var før downsizing og turbo-utvikling hadde fått grepet. Følgelig snakker vi intet mindre enn TI sylindre, 5-liters motor og 507 hk helt uten pustehjelp.

Etter denne generasjonen M-biler ble alt endret: Lavere volum, turbo både her og der, færre sylindre og falsk lyd. 

Les også: Èn ting overrasker stort ved dette BMW-beistet

Et beist

Da denne doningen rullet ut av fabrikken i sin tid var det BMWs utvilsomt råeste og dyreste modell. Den ble den satt i dueller med Lamborghini, Porsche og Aston Martin. Noen av de råeste bilene på markedet. Og på ett område var den stort sett uslåelig: Effekt og ytelser.

Selv ti år senere, er det få biler som kan sette den i skammekroken. Forsiktige målinger fra BMW anslo 0-100 km/t til 4,6 sekunder. Men av flere seriøse bilblader ble den målt til 4,4 sekunder.

Og toppfarten, den bikker relativt lett 300 km/t, uten fartssperren, vel og merke.

Jeg rett og slett digger den bilen! Den er et beist. En herlig, V10-brølende tiger, som klorer asfalt så det ryker.

Historikk, historikk, historikk

Jeg vet at mye kan gå galt på en M6. Vanos-, clutch- og girkasse-problemer er blant gjengangerne.

Men faktum er at hvis den følges opp jevnlig og brukes med en viss grad av fornuft (heeeelt fornuftig er det jo aldri meningen å kjøre denne bilen!), er den slett ikke noen stor risiko.

Historikk er dermed helt avgjørende, når jeg vurderer bilen jeg har snublet over. Lav kilometerstand er også viktig. 

Med kun 64.000 kilometer på telleren, og etter en masse telefoner og graving blant tidligere eiere, er jeg endelig klar for å ta steget. 

Jeg har ikke solgt min egen bil, men sender en mail om innbytte. Tanken er at sjansen tross alt er til stede – BMW-folk vil jo gjerne ha BMW på nytt. Og de som skal selge en slik godsak, gjør det ofte fordi de må tenke mer praktisk. X5en, som jeg har i garasjen, må kunne sies å være rimelig praktisk av seg.

Og jammen får jeg napp. Jeg er rett og slett skjelven når jeg legger på røret etter den siste samtalen vår. Hva er det jeg driver med? Tilsynelatende fornuftig familiefar, som går amok og kjøper seg en 10 år gammel, bensinslukende- og potensiell utgiftsbombe av en BMW?! Svetten pipler på panna, og natta går med til å gru-glede seg til å parkere bilen i garasjen. M6en har gitt meg høy puls, lenge før jeg en gang har satt meg i den!

Les også: 40-årskrisen? Ja takk, kom med den!

Usett og uten garanti 

Vi er enige om å møtes og bytte biler på halvveien. Trondheim. Jeg gjør med andre ord alt jeg anbefaler alle andre som skal kjøpe bil å IKKE gjøre: Kjøper bil usett og uten garanti.

Ikke bare det – jeg har ikke en gang kjørt en M6 i hele mitt liv! Ganske skummelt, med tanke på det jeg har hørt og lest om den ganske spesielle girkassen. 

Men jeg har i alle fall åndsnærværelse nok til å få tatt en NAF-test.  

Det er følgelig med en god porsjon adrenalin jeg setter kursen nordover. Tankene blar gjennom de omtrent 8.000 testene jeg har lest, diskusjoner på diverse forum og klipp på både Top Gear, Fifth Gear og naturligvis Jan Eriks og Tommy Rustads M6-test på Broom. 

Av alle TV-klippene, var det mest underholdende et fra Top Gear. Jeremy Clarkson synes den er så stygg at han nesten blir fysisk uvel. Men han elsker motor og musklene den har å by på.

Så mye, faktisk, at han gjerne vil ha den høyt opp på "The Cool Wall". Her ender det nesten i fysisk håndgemeng, da han og Richard Hammond, som IKKE synes den er kul, krangler så busta fyker.

Det ender med at sistnevnte rett og slett spiser (!) M6-kortet, som dermed ikke får noen plass på den spesielle veggen.

– Bra, tenker jeg. Ingen skal i alle fall fortelle meg at bilen min er noe en ikke tar stilling til. Du kan elske eller hate den, men du er ikke likegyldig til den. 

Les også: Kjendiseid sjeldenhet til salgs for småpenger

Ærefrykt

På en bensinstasjon utenfor Trondheim møtes vi. M6-en ser egentlig ganske anonym ut. Den brune lakken og de helt originale felgene gjør den neste til en sleeper. Tøff, men vanskelig å se at den byr på så ekstreme krefter.

Følelsen av å starte den og sette kursen sørover igjen, er en av ærefrykt, barnslig fryd og velbehag.

Det er varmt og tørt på veiene, rett og slett en flott sommerdag.

Jeg tvinger meg selv til å ikke røre hverken M- eller Powerknappen. Nå handler det om å bli litt bedre kjent med bilen. Føle litt hvordan den kjører, bruke girkassen og de mange ulike modusene den har å by på. 

Etterhvert tør jeg dra på litt mer. Kjenne på kreftene. Litt av dem. Det er kanskje ikke det råeste jeg har prøvd. Men det går fælt likevel. Og bilen ligger fint i svingene, til tross for vekt og størrelse.

Men så går det ikke lenger. Jeg bare må trykke M-knappen. Da skjer det flere ting: Head up displayet endrer seg – navigasjonspilene blir borte, og en diger turteller dukker opp i stedet, understellet strammes opp og girkassen går inn i neste hardeste nivå. Og jeg får 107 hk til.

M6en går fra sprek sportsbil, til en ildspyttende katedral av krefter, akkompagnert av et nydelig V10-brøl.

Herre, nå snakker vi virkelig om a-ha-opplevelse. Dette er hinsides! 

Girskifter som smeller 

Gjennom jobben her i Broom, har jeg med tiden fått anledning til å kjøre mye spennende og rå biler. Både på bane og vanlig vei. Opplevelsen i M6-en er likevel noe helt spesielt.

Joda, det er ganske sikkert betydelig farget av at jeg tross alt eier bilen. Men den brutale akselerasjonen,  lydbildet når den selvpustende motoren blåser ut alt den har av sine fire, digre eksosrør og de ganske enkelt EPISKE girskiftene er uforglemmelige.

Jeg kan skjønne at de særdeles brutale girskiftene, som rett og slett slår deg i ryggen med et smell, ikke er for alle. Sømløs er vel omtrent så fjernt du kan komme, for å beskrive SMG-kassen i M6.

Men for pokker, det er jo hele poeng! Dette skal ikke være sivilisert. Det skal ikke være lineært. Dette er en bølle. Den liker ikke å bli dullet og koset med, du skal håndtere den bestemt og sikkert. I retur gir deg den en nærmest euforisk lykke! 

Girkassen

La meg ta litt mer om den noe uvanlige girkassen. For den har altså flere innstillinger. Selv på den mest siviliserte, vil du merke girskiftene. Men M6-en har et så hinsides arsenal av krefter, at den omtrent ikke trenger å gire. Bikker du 50 km/t og vipper den inn 6. gir så duger det til langt over 250 km/t... 

Sett den i den aller råeste modusen, og den endrer fullstendig karakter. Aktiveringen av denne innstillingen krever litt trykking, men tro meg, det er verdt innsatsen.

Her bokstavelig talt smeller girene inn, lynraskt, hver gang du drar i hendlene bak rattet. I denne innstillingen tillater antispinn-systemet litt mer hjulspinn også. Ellers ville det rett og slett blitt for stor belastning for systemet.

Resultatet er at den danser litt, og tidvis ganske mye, med rumpa når du gir flatt jern. Du skal følgelig være forsiktig når du prøver dette.

Test BMW M5: Møtet med en helt, som nesten går helt galt

Hverdagen i en M6

Turen hjemover, samfulle syv timer gjennom nydelig norsk natur en varm sommerdag, ender ikke med at jeg er begeistret. Jeg er stormende forelsket! På en måte jeg slett ikke trodde det var mulig å bli i en gjenstand. 

Vel hjemme starter hverdagen. Og jeg er godt forberedt på at det skal bli en utfordring. Men slik blir det ikke. Den takler det meste. Til og med sykkelen til Eirik (7) får plass i bagasjerommet. Og gutten selv koser seg storveis i baksetet.  

Forbruket er naturligvis hinsides. Men hver gang jeg starter den når motoren er kald, og den broommer litt ekstra på tomgang inne i garasjen, mens den varmer seg opp, får jeg nesten tårer i øyene.

Joda, jeg vet. V8-er er liksom allmen akseptert som lydens høyborg, men V10 er saktens ikke ille det heller. Den kunne vært mye mer påtrengende, og høyere, men jeg er blitt såpass gammel (40!!) at jeg synes det er et passe kompromiss, der jeg ikke vekker absolutt hele nabolaget når jeg kommer kjørende litt sent på kvelden.

Hvem andre vil ha noe slikt?

Men jeg skjønner raskt at dette eventyret må ta slutt. Jeg har klart å bruke omtrent det jeg hadde til rådighet hos en velvillig bank, uten å pantsette både svigermor og leveren min. 

Og dette er ikke en bil du kan eie, uten å ha litt ekstra penger til rådighet. For når noe ryker, er det én ting du kan banne på. Det blir dyrt! 

Forsikring blir også mer kostbart enn en vanlig bil. Dessuten, en slik bil fortjener en eier som ikke må bruke den på vinteføre. 

Jeg innser rett og slett at dette kjærlighetsforholdet må ta slutt. Det er bare å finne veien til finn.no. Igjen. For det å selge en slik bil kan da umulig gå fort – i disse miljøbil-tider. Den står jo på mange måter for ALT elbilene ikke står for.

Hvem andre enn meg vil ha noe slikt?

God respons

Annonsen legges ut på finn. Men jeg blir overrasket over hvor mange som er interessert. 55 får den på mail, og på kort tid får den over 1.000 visninger, og åtte personer har lagret den.

Jeg har en del erfaring med salg av biler på finn etterhvert, og dette var mer enn jeg hadde forestilt meg en slik bil ville få. Ikke er det riktig årstid heller. Dette er jo strengt tatt en bil for sommerhalvåret.

Men jeg får både mailer og telefoner. Mest innbytte. Men en hyggelig kar fra Stavanger er høres mer interessert ut enn de andre. Han har vært på M6-leting i ett år! Og han lurer på om dette kan være riktig bil for ham.

Sterke reaksjoner

Og dermed, langt raskere enn jeg hadde beregnet, har vi gjort en avtale. 

En bieffekt av dette, er at flere av mine bilinteresserte kompiser ikke har fått anledning til å hverken se eller prøve bilen før den skifter eier. Og de er ikke fornøyd! 

– Har du solgt den allerede?? Hva tenker du på, mann? Jeg fikk jo aldri prøve den en gang, er en av en rekke mindre misfornøyde SMS-er som hagler inn. Oppriktig irritasjon, der altså.

Det er mange kompiser som mener at dette er dårlig gjort og helt håpløst. Jeg føler meg rett og slett litt venneløs der, en periode. 

Rekordtidlig snø på Haukelifjell - selvsagt

Tiden flyr når du sables ned av vennene dine, og plutselig er det tid for å levere fra seg bilen. Siste reis. Jeg har tatt på meg å levere bilen i Stavanger. En ganske drøy tur, fra det sentrale østlandet, og helt ytterst ut på Vestlandet. Men i en M6 er det å kjøre lange turer bare en eneste stor glede. 

Det er bare én hake! Det er meldt rekordtidlig snø på Haukelifjell. Alle som har krysset den fjellovergangen, vet at det kan bety kaotiske tilstander.

Det er ingen annen utvei, vinterdekkene må på. Det gjør en hel del med kjøregleden. De myke dekkene har INGEN sjangs til å temme kreftene. Det er som å kjøre en karusell, som er nesten tom for strøm. Du vet at det burde være et adrenalin-pumpende eventyr, men blir egentlig bare sittende og sture...

Les også: Nå får du verstingen til under en tredjedel av nyprisen

Null grader – svett i hendene

At den ikke vil sparke fra slik jeg vet den kan, er imidlertid det minste problemet, i det jeg nærmer seg fjellovergangen. Ikke bare skal jeg krysse Haukelifjell, men etterpå venter Røldalsfjellet! En av landets mest beryktede fjelloverganger. Vakker og vill – men igjen, ikke akkurat ideell for en bil som dette hvis det er kaldt og glatt.

Temperaturmåleren i bilen forteller meg alt før jeg starter på de virkelige stigningene opp til Haukelifjell, at temperaturen er rundt 0 grader. Det er ikke akkurat lovende. Jeg blir småsvett i hendene der jeg sitter.

Men til min store glede er veiene bare og faktisk stort sett tørre – over begge fjellene.

Og dermed er den vanskelige delen av turen over. Jeg stopper i Sauda, vel hjemme hos mamma, for å overnatte der, før siste etappe til Stavanger neste morgen. Men det er jo ofte slik i skrekkfilmene, at det er når du puster ut, at det skjer noe skikkelig skremmende. Så også i denne lille historien...

"Dommedags-pling"

I det jeg setter bilen i revers, skjer nemlig det som ikke skal skje. Det kommer et "pling". Og når du eier en M6, lærer du deg raskt å få umiddelbar og dyptpløyende angst, og miste en god neve at det tynne håret som fortsatt klamrer seg fast på skallen, ved enhver uventet lyd.

Plinget høres så uskyldig ut, men kunne like gjerne vært dommedagsklokkene. Det betyr gjerne at noe er galt. At noe er galt, kan i tur bety at du må pantsette svigermor og et uvalg egne kroppsdeler likevel.  

– Typisk, tenker jeg. Dagen før levering til ny eier så skal det skje noe galt. 

Feilmeldingen er heldigvis ikke av den røde typen, som gjerne betyr at bilen umiddelbart på parkeres og hentes av veihjelpen. Den er orange, og handler om en parkeringssensor. 

Det kunne med andre ord vært langt verre.

Livet er for kort – ikke vent

Ny eier får naturligvis skriftlig i kjøpskontrakten at jeg skal ta meg av reparasjonen. Den ender til slutt på 4.400 kroner. Sure penger. Men likevel må jeg si at jeg har sluppet rimelig greit unna 40-årskrise-bilholdet mitt.

Ny eier er en godt voksen kar, som virker like giret på sin nye bil som jeg var da jeg fikk den. Det gjør godt. Her kommer den til bli tatt godt vare på...

For min egen del har det vært et eventyr. Og jeg kan med sikkerhet si at dette eierskapet ikke blir det siste av denne typen. M6 har gitt meg mersmak. 

Det er noe eget med å eie en bil som vekker livsgnisten kun ved sitt blotte nærvær. Det trenger på ingen måte å være et beist. Det kan like gjerne handle om en gammel veteranbil. Smaken er som kjent som baken. Og hva som får blodet til å bruse kommer helt an på hvilken "billegning" du har.

Det jeg har lært av dette er følgende: Livet er kort, og du vet aldri hva som dukker opp bak neste sving. Derfor: Ikke utsett de drømmene du har mulighet til å gjennomføre.

Les også: Test BMW M6: Denne bilen mangler bare èn innstilling ...