Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

Jeg jobber fortsatt med finere rumpe, flatere mage og bedre kondis ...

– Men alt er annerledes nå. Aksepter deg selv som du er, skriver skistjernen som selv møtte veggen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Hva er det perfekte?

Ditt beste i alt du gjør er godt nok. Å være den beste utgaven av meg selv til enhver tid holder i massevis!

Det er ikke så lett å overbevise seg selv om det alltid. Jeg har strebet mye etter det perfekte. Uten å vite hva det perfekte er har jeg fortsatt å lete i det uendelige. Kroppen, vekten, utseendet, prestasjonene.

Jeg har gått i mange feller og det er ikke alltid like lett å akseptere at ting ikke er slik man drømmer om. Men man lærer seg etterhvert å akseptere. Og sist men ikke minst, man lærer seg etterhvert og lage sin egen definisjon på «perfekt». Som handler om så mye mer enn det visuelle.

Jeg jobber selvfølgelig også kontinuerlig med å få finere rumpe, flatere mage, bedre kondis, være morsommere, smartere, være mer produktiv og enda mer sosial.

Men det er ikke lenger altoppslukende.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix

Jeg har levd et liv der alt har dreid seg om meg selv. Til enhver tid har jeg hele tiden vært fokusert på hva som gjør meg til en bedre idrettsutøver. Hva kan jeg gjøre for å gå et par sekunder fortere, bli noen kilo lettere, få mer muskler, øke treningsdosene fra 1000 timer i året til 1100 timer i året? Det har vært altoppslukende. Og sånn må det trolig være også hvis man skal bli verdens beste i noe.

Men det er altså ikke nødvendig å ødelegge seg selv på veien. Men fy søren så lett det kan være å gå i fella.

Jeg har kastet bort minst fem år av livet mitt på å fordømme meg selv. Være for streng. Hate kroppen min, og etterhvert slutte å menge meg med andre. Jeg glemte helt å sette pris på hva jeg klarte å utrette. Glemte å gi meg klapp på skuldra. Glemte å være stolt av prestasjonene mine. Glemte å si til meg selv at: «Faen, i dag var jeg rå». For jeg var det. Mange ganger.

Faktisk én av de beste. I verden.

Vibeke Skofterud tok OL gull i langrenn i Vancouver 2010. Foto: Heiko Junge / Scanpix
Vibeke Skofterud tok OL gull i langrenn i Vancouver 2010. Foto: Heiko Junge / Scanpix

I stedet lot jeg meg bli påvirket av alt rundt meg. Sammenlignet meg med andre. Slanket meg i håp om å bli lykkeligere og gladere. Jeg gikk til og med til konsultasjon for å undersøke muligheten for å få smalere midje.

Det blir et evig jag. Jeg vet ikke hvordan jeg kan få uttrykt meg godt nok og tydelig nok når jeg nå prøver å advare unge om å sette mindre press på seg selv.

Da jeg var 16 eksisterte ikke ordet sliten i mitt vokabular. Vi lekte, trente, gikk på skole og gjorde lekser til vi ikke orket mer og sovnet. Lite brydde jeg meg om vekt og utseende. Jeg var en relativt tung skiløper, men gikk likevel fra de fleste. Jeg var sunn. Koste meg, og levde relativt beskyttet i forhold til kroppspress fra sosiale medier og samfunnet generelt.

Det har skjedd en stor endring. Instagram, Facebook, Snapchat. Vi blir foret med med de vi kaller kroppsidealer overalt. Reklameplakatene prydes av magre jenter som er svarte rundt øynene.

Jeg mistet noen av mine beste år. 

Gjør det jeg ikke klarte: Stopp opp, klapp deg selv på skuldra og minn deg selv på hvorfor du gjør det du gjør. Minn deg selv på hva som gjør deg glad.

Ja, hva er det forresten som gjør det skikkelig glad? Det er vel verdt å bruke et par sekunder på å finne ut. Når du vet hva du liker, er det lettere å luke ut det du ikke blir så veldig glad av også.

Selv blir jeg ekstremt glad og tilfredsstilt av å oppnå tøffe mål jeg har satt meg. Det er en enorm tilfredsstillelse, og jeg er helt avhengig av å ha mestringsfølelse som en del av hverdagen.

Men det som er annerledes fra tidligere, er at jeg nå klarer å senke skuldrene. Det trenger ikke lenger være å ha trent hardt, sette rekorder eller perse på staketest. Det kan like gjerne være å være der for de rundt meg.

Prioritere venner og stille opp. Se verden, menneskene, smilene. Bidra til at andres hverdag blir bra. Om det er en liten ting som å bære en handlepose og kaste en krone i et krus på gatehjørnet. Holde skikurs, eller bare fortelle noen at de gjør en bra jobb eller sprer glede. Det skal så lite til for å bidra til at andres hverdag blir litt bedre. Det føles uendelig godt.

Skiløper Vibeke Skofterud  i fantastiske forhold i italienske Seiser Alm.  
Foto: Heiko Junge / Scanpix
Skiløper Vibeke Skofterud i fantastiske forhold i italienske Seiser Alm. Foto: Heiko Junge / Scanpix

Det har sakte, men sikkert, gått opp for meg de siste to årene at karrièren min ikke lenger er mulig å fortsette. Sakte, men sikkert, har jeg opplevd at glede og tilfredsstillelse ikke lenger er styrt av prestasjoner. Det er godt å kjenne at kravene til meg selv senkes og at det er andre ting her i livet som blir viktig. Jeg har levd av å dyrke meg selv og laget, jeg skal fortsette å dyrke meg selv og interessene mine. Men jeg skal også få øynene opp for hva andre ting livet har å by på

Jeg vil påvirke barn og unge uansett bakgrunn, religion, legning og ambisjoner til å kjenne på gleden ved det å bevege seg. Skape øyeblikk. Bidra til at de blir trygge på seg selv og finner sin egen positive identitet og at at bevegelse blir en del av det.

Løsevipper, silikon og lav fettprosent er ikke ensbetydende med lykke.

Du blir lykkelig av å ha en kropp du mestrer å utfolde deg med. En kropp du kommer deg gjennom dagens gjøremål uten å bli helt knekt. Du blir lykkelig av å spise god mat og av å trene godt og ha venner du kan stole på og ha det moro med.

Aksepter deg selv som du er. Du har til syvende og sist selv ansvar for din egen lykke. Det er hele tiden ditt valg. Stå oppreist og vær stolt av dine egne kvaliteter. Du er god nok som du er.

Livet er kort. Make it count!

Innlegget er opprinnelig skrevet til Vibeke Skofteruds blogg.