Kroppen kjennes full av kreft

– De aggressive kreftcellene er fortsatt aktive og ekle, inni meg, skriver Thea Steen etter sin siste legekontroll.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Sånn er det, stort sett. Livet. For de fleste, kanskje alle. Fremgang, før et par skritt bakover. Litt opp, litt ned. Små humper i ett liv, digre daler i et annet.

Noen av oss gir etter, klarer ikke mer. De fleste går videre, gjerne litt sterkere, litt klokere eller litt bedre rustet før neste møte med mørket, med håp om at det blir avlyst. Noe blir alltid avlyst.

I dag ville jeg helst skrive: «Jeg er kreftfri». Med mange utropstegn. Det skulle være tittelen over disse ordene, det skulle være dét jeg fortalte alle, det skulle være en realitet nå. Jeg håpet, og trodde. Det er til å bli sliten av. Så er det altså avlyst, eller utsatt, på ubestemt tid. Det er til å gi opp av.

De aggressive kreftcellene er fortsatt aktive og ekle, inni meg. Kroppen kjennes full av kreft, plutselig, enda det er mindre nå enn på veldig lenge. Den lurer meg og verker. Knirker, liksom, når jeg beveger den. Sier at den er syk. Eller sier at den er redd for å bli syk igjen. Vondt i muskler. Vondt i ledd. Vondt på huden. Vondt i håpet.

Tankene er så mange og forslitte at det er utfordrende å sortere ut det gode, skuffelse og frustrasjon er avsporinger. Jeg kjenner meg ikke igjen, det er kanskje ikke meg helt enda. For alt det fine er i flertall, jeg ser det, gjennom fingrene og frykten: færre aktive kreftceller, ikke mer Haukeland, cellegift eller stråling. Ingen ytterligere spredning, ingen alarmer. Bare tiden.

Som regel er jeg modig, gleder meg til jeg skal erklæres kreftfri. Tenker at jeg skal få gode nyheter, nå, eller snart. «Ingen kreft i din kropp», hvisker sykehusstemmene i øret mitt. Før de forsvinner, drukner i de andre tankene. En gang kommer også de ordene for å bli.

Det vil være sånn, med tankene og kroppen, sier de mer rutinerte. Kanskje lenge, kanskje alltid. Gjerne litt lettere for hver gang. Men jeg vil merke det, sier de, når en ny kontrolltime nærmer seg. Sykehuslukt, leger, scanning, nåler og blod. Hver tredje måned.

Jeg er utålmodig og vil spole fremover. Rive av plasteret, fort, og la oss håpe såret har grodd finere neste gang. Først skal jeg bare bli litt sterkere, litt klokere og enda litt bedre rustet.