VINNERLAGET: Tor-Kristian Karlsen tror ikke det blir mange endringer på laget som slo Aserbajdsjan lørdag. AFP PHOTO / VANO SHLAMOV FOTO: VANO SHLAMOV /
VINNERLAGET: Tor-Kristian Karlsen tror ikke det blir mange endringer på laget som slo Aserbajdsjan lørdag. AFP PHOTO / VANO SHLAMOV FOTO: VANO SHLAMOV /

Paradoksalt nok så var det i de bakre rekkene italienerne viste den største svakheten

Tor-Kristian Karlsen blogger om Italia frem mot tirsdagens skjebnekamp for Norge.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Aserbajdsjan-kampen: Som forventet var Kaukasus-landet ingen match for gjestene fra Italia.

Ikke bare bekreftet Italia sitt lenge forventede avansement til Euro-sluttspillet neste sommer, men den store bonusen ved gårsdagens 3-1-seier var signalene som landslagstrener Antonio Conte fikk med tanke på formasjon og taktiske disposisjoner.

Under det italienerne velger å kalle en 4-2-4-formasjon (med to veldig offensive kanter og en hengendespiss/andrespiss fremfor en offensiv midtbanespiller – Conte hadde stor suksess med denne formasjonen som klubbtrener i Bari og Siena) fremsto de blå som langt mer direkte og «konkrete» enn hva som har være tilfellet under andre taktiske modeller som Conte har forsøkt (som mange husker benyttet Italia 3-5-2-formasjon mot Norge i fjor høst).

Selv om Aserbajdsjan ikke er Tyskland eller Spania, var Italias hurtige overgangsspill spesielt imponerende. Eksplosiviteten som Conte har etterlyst kom til syne i går samtidig som man fikk flere svar på rollefordelingene som treneren har søkt seg frem til gjennom hele sitt første år som landslagssjef.

Svarene: Spesielt to faktorer vil glede Conte etter gårdagens oppgjør: Uavhengig av formasjonsendringen, har man endelig kommet frem til en angrepskombinasjon som virker kvalitativt sterk og komplimentær nok til bli den faste i Frankrike.

Av de utallige variantene som er blitt forsøkt – som kjent startet italienerne med Simone Zaza og Ciro Immobile mot Norge i fjor høst – er det «tandemet» Graziano Pellé og Eder som har steget frem som det mest overbevisende. Riktignok er formkurven til begge spillerne nær en slags peak akkurat nå, men det som gjør at denne kombinasjonen kan bli permanent er at duoens ferdigheter passer som hånd i hanske.

Mens Southampton-angriperen kan beskrives som noe av det nærmeste man kommer en klassisk tanksenter på det absolutte toppnivå i dag, er Brasil-fødte Eder den bevegelige, gjennombruddshissige andrespissen som elsker å operere i rommene rundt et stort oppspillspunkt.

Den andre behagelige «oppdagelsen» fra reisen til Baku vil være at Paris Saint-Germain-spilleren, Marco Verratti, stadig vokser seg inn i den velkjente «Pirlo-rollen». Selv om den skjegge midtbanelegenden sannsynligvis blir å finne i den endelige Euro 2016-troppen, er kan mye tyde på at MLS-stjernen vil opptre mer som turist og moralsk støtte i Frankrike om Verratti fortsetter å prestere på samme nivå som nå.

I går kontrollerte Verratti den italienske midtbanen; han holdt på ballen når bevegelsene manglet fremover og lanserte presise pasninger når tidspunktet var riktig for å heve blikket fremover på banen. Det forflytningssterke midtbaneankeret – som også har tatt nye steg for klubblaget denne høsten – viste hvor sterk han er i begge faser av spiller. Stort pluss også for en fantastisk assist til Eder på åpningsmålet.

Rusk i forsvarsmaskineriet: Paradoksalt nok så var det i de bakre rekkene italienerne viste den største svakheten i går. Juventus-paret, Leonardo Bonucci og Giorgio Chiellini, fremsto «rufsete» og ukonsentrerte i midtforsvaret.

Spesielt Chiellini må ta en stor del av æren for utligningen til hjemmelaget som en følge av en merkelig «klarering» rett opp i stratosfæren, som makker Bonucci svarte med å stusse rett til i beina til en motspiller (som satte ballen enkelt i mål). Likevel er ikke en «night off» hos mennene foran evigunge Gianluigi Buffon til noen stor bekymring for Conte.

Italia har på ingen måte dybden av verdensklasseforsvarere, men fireren som startet i går – de to nevnte stopperne pluss backene Matteo Darmian og Mattia De Sciglio – står neppe langt tilbake fra hva de andre stornasjonene kan vise til i samme posisjoner.

Hva med Norge-kampen? Selv med Frankrike-billetten i hånden, er det liten grunn til å tro at Italia vil senke ambisjonene nevneverdig til kampen på tirsdag.

Vertsnasjonen ønsker selvfølgelig å vinne gruppen foran eget publikum (altså man må unngå tap), og dessuten har Antonio Conte også gjentatte ganger uttalt irritasjon over Italias forvirrende lave plasseringen på FIFA-rankingen – landet befinner seg for øyeblikket på en 17. plass, det laveste som noen gang er registrert siden systemet kom i gang i 1993.

Selv om denne rankingen må tas med en like stor klype salt som man bør gjøre med alt annet som har med FIFA å gjøre, er det klart at en slik bunnotering sårer en stolt italiensk landslagssjef (som kun har tapt én kamp det siste året – en ubetydelig/B-peget vennskapskamp mot Portugal).

Det er også verdt å holde i bakhodet at nå som Italia endelig (etter et år med eksperimenter) har kommet frem til en slags klar linje og et velfungerende system, er det nærliggende å tro at prioritetene fremover vil begrenses til små justeringer som kan ytterligere forbedre det grunnfundamentet man har skapt.