Brendan Rodgers, Tom Nordlie, Dick Advocaat og Henning Berg.
Brendan Rodgers, Tom Nordlie, Dick Advocaat og Henning Berg.

Klubber som sparker treneren ville tapt i en rettssak

Randi Gustad om de mange trenersparkingene de siste ukene.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Søndag fikk Liverpools Brendan Rodgers, Sunderlands Dick Advocaat og Legia Warsawas Henning Berg sparken. Onsdag ble det kjent at Tom Nordlie også avslutter sitt arbeidsforhold i Avaldsnes midt i kontraktsperioden. I norske medier har fotballsnakkisene denne uken altså vært preget av fire trenersparkinger.

I 2015 har vi sett en skremmende utvikling i norsk fotball. 32 prosent av alle tippeligatrenere har mistet jobben så langt i sesongen. De siste tolv årene har hver klubb i den øverste divisjonen i Norge i snitt hatt seks-åtte trenere. Dette innebærer at hver hovedtrener blir gitt to år og 33 dager til å skape de ønskede prestasjonene. Hoderullingsfrekvensen har også økt internasjonalt. Alex Ferguson ville neppe blitt gitt fire år før han hentet sitt første trofè dersom han hadde blitt ansatt i dag. Det tok faktisk syv år før han vant sitt første ligagull med Manchester United.

I motsetning til milliardbedriften Premier League, der en kompetent erstatter ofte er peilet ut i forkant av sparkingen og raskt signeres, ender det nesten alltid med et internt opprykk av assistenten eller en uviss mellomløsning her i Norge. Er det virkelig den beste løsningen? Blir det bedre sportslige resultater av slikt?

Noe av det som irriterer meg mest i denne sammenhengen er den stadige sammenlikningen mellom sport og næringsliv. Argumentet: «Treneryrket er knalltøft. Det må leveres raske resultater, akkurat som i næringslivet.»

Dette er en helt absurd påstand. Tippeligaen er alt annet enn det typiske næringsliv. Ingen gir en daglig leder sparken for sviktende resultater i løpet av ett eneste kvartal. Det er ikke saklig grunn etter loven. Punktum. Det hadde aldri skjedd. Og i så fall - det hadde aldri stått seg i noe rettsapparat.

Min påstand er at nesten samtlige klubber som sparker treneren mangler rettslig grunnlag for avskjed og ville tapt i en rettssak for domstolene. Den største misforståelsen her er at sviktende sportslige resultater er tilstrekkelig grunn til å si opp en trener. De fleste som følger med i sportsverdenen vet i tillegg at det alltid er sammensatte grunner til sportslige svake resultater. Veldig sjelden viser et plutselig trenerbytte midt i sesongen seg å ha positiv sportslig effekt over en lengre periode.

Likevel holder det ikke å messe om jussen og arbeidsmiljøloven. Når avstanden blir for stor mellom lovtekniske paragrafer og en rådende ukultur, er det dessverre ofte jussen som tilsynelatende taper. Det ser i hvert fall slik ut fra utsiden. I realiteten blir klubbene sittende igjen med skyhøye utgiftsposter som følge av at trenerne har gode juridiske kort på hånden i sluttpakkeforhandlingene.

Til fotballens forsvar må jeg bemerke at næringslivet sjelden har store supporterklaner som elsker å se dem jobbe på kontoret og buer når du gjør en feil. Finansverden følges riktignok også av en kritisk presse og diverse offentlige tilsynsinstanser kikker dem av og til i kortene, men sjelden opplever bedrifter daglige avisoppslag om hvordan de presterer på jobb. Den massive fotballinteressen og underholdningsverdien er selvsagt med på å lage et ekstra stort press på et klubbstyre hva gjelder endringsprosesser.

Likevel er min påstand at norske tippeligaklubber generelt later til å være mer opptatt av å vise handlekraft enn å tenke på konsekvensene av å sparke en trener. Etter mitt syn gis garderobene altfor stor makt. Det ligger i lagidrettens natur at det alltid er misfornøyde spillere. Så lenge om lag halvparten av spillerne til enhver tid enten befinner seg på benken eller på tribunen, går det ikke an for en trener å være populær hos alle. Selvsagt vil alle spille. Dette burde være basiskunnskap i ethvert ansvarlig styre.

Ved å sparke treneren tidlig i kontraktsperioden blotter klubben egentlig sin egen svakhet i ansettelsesprosessen. Etter mitt syn utvises det også en overdreven tro på personforandring som mirakelkur. Når spillermisnøyen kombineres med mediapress og supporteruro, skal man selvsagt ha rak rygg som klubbleder. Jeg skulle gjerne sett flere slike rygger i norsk fotball. Jeg mener at det å sparke treneren absolutt burde vært forbeholdt krisesituasjoner.

For det er et ubestridt faktum at klubber med stor sportslig suksess nesten alltid kan vise til kontinuitet på trenersiden. Det gjelder i høyeste grad Liverpool som bare har hatt 21 managere siden 1892.

Klubben hadde sin mest dominerende periode i 1976-1990 med ti seriegull. På den tiden satt treneren oftest til kontrakten gikk ut. I nyere tid er det Rafael Benitez som har skapt mest sportslig suksess for klubben. Han ledet Liverpool i seks år og vant alt utenom serien. Så gjenstår det å se hvor tålmodige man er med Jürgen Klopp i den desperate jakten på nye trofeer.

Tippeliga-fotball og Premier League spilles i to ulike økonomiske univers. Selv om den økte tendensen til å sparke treneren fortsetter i den rikeste ligaen, har ikke norske klubber råd til å følge etter. Det er heller ikke særlig lurt med tanke på sportslige resultater.