Manchester City virker konstant å være på randen av ydmykelse

Tor-Kristian Karlsens med fem ting å merke seg etter Premier league-helgen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Ny City-kollaps. Å tape 1-4 på White Hart Lane er én ting – det kan skje, Spurs kan være giftige på hjemmebane når alt stemmer, men en slik smell er foruroligende etter hjemmetap i ligaen mot West Ham og en flau forestilling mot formsvake Juventus i Champions League. (Jeg velger å legge til side pliktseieren mot Sunderland i ligacupen.)

For uansett hvor overbevisende Manchester City kan være i perioder, så virker de konstant på randen av en ydmykelse. Selv om viktige spillere som Vincent Kompany, Joe Hart, David Silva og Pablo Zabaleta manglet til denne kampen – samtidig som Yaya Touré måtte forlate banen haltende i første omgang – bør ikke en klubb som har satt verdensrekord i overgangssummer havne i en situasjon hvor man fremstår hjelpeløse taktisk og ekstremt forutsigbare offensivt så fort enkelte nøkkelspillere er ute.

Heller ikke bør verdens rikeste klubb sette seg i en situasjon der man kun har ineffektive Samir Nasri og Jesus Navas å kaste innpå når nøden kaller. Det som imidlertid uroer meg mest med dette City-mannskapet er mangel på nye lederskikkelser.

Nevnte Kompany, Zabaleta og Touré kan man stole på til solen går ned. Til tross for £100 millioner (1,3 milliarder norske kroner) i (fantastisk) nykjøpt talent i Sterling og De Bruyne er det lite som tyder på at disse to besitter fandenivoldskheten som kreves til å løfte laget når situasjonen krever mer enn et mykt touch og raske bein. Begge de nevnte var fryktelig svake i andreomgangen på White Hart Lane. Kanskje det bor en leder i Nicolas Otamendi, men før han kan innta kommandantrollen så må han lære seg engelsk. Om de lyseblå skulle misbruke sjansen til å hente et nytt Premier League-trofé vil det skyldes mentale faktorer – ikke tekniske.

Kane hot igjen. Blant mange plusspunkter fra overkjøringen av Manchester City kan Spurs-tilhengerne glede seg over Harry Kanes etterlengtede førstescoring for sesongen. Oppføringen i målprotokollen vil utvilsomt fjerne en stor byrde av skuldrene til landslagsspissen. Selvsagt var det urealistisk at den sympatiske Spurs-angriperen skulle gjenta den ekstreme 2014/15-sesongen, men selv i tørkeperioder vil arbeidsspissen Kane – som med sine konstante bevegelser alltid skaper rom og er til generelt bry for motstandernes forsvarsrekke – være til nytte for laget.

Målet var forresten av et latterlig høyt nivå. Om man ikke lar seg henge opp i at Kane var offside da frisparket til Eriksen blir ekspedert, så er det nesten umulig å få presset ballen så langt ned på halv volley at den ender under tverrliggeren og ikke langt oppe blant fansen på South Stand. (Rent teknisk kan manøveren kan minne litt om hvordan de beste tennisspillerne en sjelden gang på spektakulært vis «slicer» retur på halv volley.)

HARRY HOT: Harry Kane etter å scoret 3-1-målet mot Manchester CITY. AFP PHOTO / JUSTIN TALLIS
HARRY HOT: Harry Kane etter å scoret 3-1-målet mot Manchester CITY. AFP PHOTO / JUSTIN TALLIS

Kun mirakler kan hjelpe Sunderland. Den populære klubben fra nordøst har ofte overlevd i Premier League med et nødskrik etter managerbytter midt i sesongen. Et manager-bytte er nok ikke langt unna denne sesongen heller. Dick Advocaat virker nesten resignert til at dette skal gå rett vest og dropper stadig det som kan tolkes som hint om at han ikke lenger er motivert for denne oppgaven.

SKUFFET: Dick Advocaat med Patrick van Anholt. FOTO: AFP PHOTO / OLI SCARFF
SKUFFET: Dick Advocaat med Patrick van Anholt. FOTO: AFP PHOTO / OLI SCARFF

Rent hypotetisk kunne muligens en rutinert mann som Sam Allardyce gjeninnføre klarhet og struktur i dette såkalte kollektivet, men man kan undres om meritterte trenere heller vil vente på bedre muligheter – for de vil komme – enn å gi seg ut på glattisen ved å ta over ansvaret for en tropp med så store kvalitative mangler.

I tillegg til managerbytte kan overgangsvinduet være en av få livliner for klubber nederst på tabellen. For Sunderland, derimot, representerer kjøpsperioden mer potensiell skrekk enn glede. Av de førtitalls kjøp som klubben har gjort over de siste fem årene, er det vanskelig å finne halvdusinet som kan defineres i nærheten av suksesskjøp. Utfordringene står i kø for vedkommende som snart tar over roret etter Advocaat.

Liverpool på vent. Til tross for 3-2-seieren over Aston Villa på Anfield i helgen ligger det fortsatt en slags følelse av uunngåelighet ved at Brendan Rodgers dager som Liverpool-sjef snart er omme. (Jeg utdypet mine tanker om Liverpool og Rodgers i detalj i denne saken fra lørdag.) Den anspente situasjonen der Rodgers til en hver tid synes å være et ligatap fra å måtte gå kan umulig være til hjelp for verken klubben eller hovedpersonen – og derfor kan Premier League-oppsettet fort bli den avløsende faktoren i denne vedvarende semi-krisen.

For i løpet av de neste seks rundene skal Liverpool ut på fire turer som burde avgjøre Rodgers sin skjebne den ene eller andre veien. Først venter naborivalen Everton, deretter formsterke Spurs fulgt av turer til Stamford Bridge og Etihad. Om de røde kommer nokså godt ut av dette steintøffe programmet (som for øvrig er krydret med både Europa League, Ligacup og småvriene hjemmekamper mot Southampton og Crystal Palace), er det lov å anta at Rodgers blir sittende frem til sommeren. Men på den annen side; skulle man tape på Goodison på søndag, kan alt skje i landslagspausen.

Spar en tanke for Bournemouth. Om det ikke er trist nok at den nyopprykkede sørkystklubben allerede har mistet rekordkjøpet Max Gradel (£7 millioner, 91 millioner kroner, fra Saint-Etienne) for seks måneder grunnet korsbåndsbrudd i kneet, så er det svært sannsynlig at klubbens toppscorer, Callum Wilson, vil bli rammet av samme skjebne når MR-bildene av skaden har pådro seg i helgen blir klare senere i dag.

SYND: Philipp Wollscheid sjekker tilstanden på Callum Wilson. FOTO: DAVE THOMPSON /
SYND: Philipp Wollscheid sjekker tilstanden på Callum Wilson. FOTO: DAVE THOMPSON /

Til tross for en relativt mager poenghøsting, har Bournemouth likevel imponert som et samkjørt kollektiv og vist frem en ballbesittende spillestil som må sies å være ambisiøs for et nyopprykket lag. Spesielt tapet av Wilson (fem ligamål hittil i sesongen), spissen som representerte brodden i det balltrillende laget, kan fort bli skjebnesvangert for en klubb som ankom toppdivisjonen med en nøktern innkjøpspolitikk. En ting kan man dermed konstatere allerede nå: makter Bournemouth å forlenge Premier League-statusen vil Eddie Howe ha gjort seg fortjent til «Manager of the Year»-tittelen.