HØY SMERTETERSKEL: En ting er melkesyren, men denne smerten er nok av et annet kaliber. Tony Martin fra onsdagens VM-tempo (venstre) og fra Baskerland rundt i 2014 (høyre) Foto: kramon_velophoto/CyclingHubTV. Montasje: TV 2.
HØY SMERTETERSKEL: En ting er melkesyren, men denne smerten er nok av et annet kaliber. Tony Martin fra onsdagens VM-tempo (venstre) og fra Baskerland rundt i 2014 (høyre) Foto: kramon_velophoto/CyclingHubTV. Montasje: TV 2.

Tony Martins sandpapirsete straffet seg - igjen

Men sårene i skrittet var neppe grunnen til at tempohesten floppet onsdag.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Se fellesstarten for U23-herrene fredag 18.35 på TV 2 Sportskanalen og Sumo

Å sykle tempo er kjent som noe av det mer smertefulle man kan gjøre på to hjul, men selve kongen av temposykling (i alle fall frem til i går) har en egen evne til å ta det lengre enn de fleste.

Det vakte oppsikt da Tony Martin kom i mål på tempoetappen i Baskerland rundt 2014 med synlige blodflekker nedentil. 

Det beryktede sandpapirsetet
Grunnen til det, kunne «Panservognen» fortelle, var at han hadde fått spesialdesignet et sykkelsete med en overflate bestående av sandpapir. 

Behagelig var det, sjokkerende nok, ikke, sa Martin, men det hindret ham i å skli fremover på setet med jevne mellomrom slik mange andre gjør. 

Den hvite verdensmesterdrakten han hadde på seg den gang gjorde blodflekkene spesielt synlige, men siden den gang har tyskeren stort sett kommet seg i mål med alt inntakt der nede.

Men på onsdagens VM-tempo, hvor Martin skuffet stort og havnet utenfor pallen for første gang på syv år, skjedde det igjen.

En observant fotograf fanget nemlig opp at sandpapiret på nytt hadde laget hull i sykkelbuksen og gitt tyskeren ufine sår der det gjør aller mest vondt.

– Mer mentalt problem enn fysisk
I kjent stil la han imidlertid ikke skylden på smerten eller noen andre enn seg selv da han ble bedt om å forklare sin oppsiktsvekkende svake tempo etter målgang.

– Jeg har egentlig ingen forklaring. Jeg har ikke svarene. Jeg var godt forberedt og ville gå for gullet. Jeg var også sikker på at jeg skulle være med og kjempe om gullet, men det ble helt annerledes enn jeg så for meg. Når man først er nede i et hull er det vanskelig å klatre opp igjen, sa han.

30-åringen hang brukbart med innledningsvis, men fikk deretter større og større problemer.

– Jeg følte meg OK på de første åtte kilometerne og følte at jeg hadde kraft i bena. Men jeg mistet rytmen min da jeg kom inn i partiet med medvind. Det gikk for fort for meg, og jeg klarte ikke å styre tråkkfrekvensen. Det var overraskende for meg. I motbakkene klarte jeg heller ikke å finne en god rytme, så da begynte jeg å bli demotivert. Jeg klarte ikke å ta igjen noe tid, og det var bare ikke min dag. I siste halvdel av løypa var det mer et mentalt problem enn et fysisk ett.