Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

Valg hvert fjerde år er nok

Valgkampen er snart over. Det er to år til neste gang. Det burde vært fire. Vi bør slå sammen alle valg til én dag hvert fjerde år. Demokratiet hadde tjent på det.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

For det første tror jeg det hadde vært bra for valgdeltakelsen. Den har gått jevnt nedover siden 60-tallet, riktig nok med et lite oppsving igjen de siste valgene.

Likevel er det så vidt seks av ti velgere som gidder å møte fram ved kommune- og fylkestingsvalget, og noen flere ved stortingsvalget.

Valget er den mest sentrale hendelsen i vårt demokratiske system, og jo flere som deltar, jo mer legitimitet får systemet – og beslutningene det produserer.

Svenskene slår oss

Svenskene har gjort noe med det. De slo sammen alle sine tre valg til én dag hvert fjerde år, første gang i 1970. Valgdeltakelsen er høyere hos broderfolket enn hos oss, ved alle tre typer valg. I 2014 stemte nesten 86 prosent av svenskene ved riksdagsvalget og 83 prosent stemte i lokalvalget.

Vi må til 60-tallet for å finne valgdeltakelse over 80 prosent i lokalvalget. Ved det norske kommunevalget i 1963 var valgdeltakelsen 81 prosent, men alt i 1967 hadde den falt til 76,3 prosent. Den har vært helt nede i 59 prosent (kommunevalget i 2003). Ved forrige kommunevalg, det dramatiske året 2011 og med 22. juli som bakteppe, stemte bare 64,5 prosent av velgerne i kommunevalget og 59,1 prosent i fylkestingsvalget – uansett rosetog og mobilisering for våre demokratiske verdier.

Hvorfor knuser Sverige oss så grundig på valgdeltakelse? Det kan være fristende å tenke at de rett og slett er mer opptatt av å stemme, eller har en annen kultur for demokrati, eller større respekt for myndigheter som ber dem om å stemme. Men deltakelsen i valgene til Europaparlamentet sier noe annet. Oppslutningen i Sverige i 2014 var bare 51 prosent, som riktignok fortsatt er over snittet i EU.

Sentraliseringen betyr noe

Av det kan man kanskje utlede at svenske kommuner og län er mer nær og mer betydningsfulle for innbyggerne enn norske kommuner og fylker?

Kanskje, vi lever jo i et land hvor sentraliseringen har vært sterkere enn sentrifugalkraften de siste tiårene. Kommunene leverer stadig mer og bestemmer stadig mindre. Det skjønner velgerne.

Desto større grunn til å forsøke å gjøre deltakelsen i selve valgprosessen, og debatten i forkant, altså valgkampen, mer relevant og viktig. Siden alle peker på staten likevel, og siden debattene stort sett handler om nasjonale prioriteringer også i lokalvalgkampen, bør vi ta konsekvensen av det.

Jeg tror kommunevalget hadde tjent på det. Flere ville fulgt med, flere ville brydd seg, flere ville stemt.

Mislykkede eksperimenter

Andre grep har vært forsøkt, ingen har virket. Ved lokalvalget i 1999 ble for eksempel direkte ordførervalg testet i 20 norske kommuner. Bare i fem av de 20 kommunene økte valgdeltakelsen.

I 2003 ble det gjort et radikalt forsøk i Nittedal. Der ønsket man å gjøre kommunevalgkampen enda mer lokal – og få fokus helt og holdent på lokale politikere og saker – rive debattene ut av rikspolitikernes klør, så å si.

Håpet var høyere valgdeltakelse. Derfor ble hele valget flyttet til juni, tre måneder før resten av Norge – og lenge før den nasjonale valgkampen startet.

Det ble en fiasko. Nittedal har aldri hatt så lav valgdeltakelse som i 2003. Bare 46,2 av de stemmeberettigede i kommunen avga stemme. I 2007 var de tilbake på det gamle systemet og deltakelsen gikk opp til 64,2 prosent.

I en analyse av eksperimentet, skriver Norsk institutt for by og regionforskning (NIBR): «Ved å kjøre sitt eget løp fikk Nittedal liten oppmerksomhet utenfra, og de lokale partiene fikk ikke den ekstra drahjelpen som det sentrale partiapparatet kan representere. Et minus var også at man ikke fikk mulighet til å stille de som er ansvarlige for politikken til rettes, og i mange tilfeller er det rikspolitikerne, og ikke kommunepolitikerne. Ved å bare fokusere på det lokale, mistet man sammenhengene i politikken, som at kommunen er avhengig av beslutninger og rammer satt på nasjonalt nivå».

Nettopp! Slå sammen valgene, få fram sammenhengene, få opp interessen.
Mitt hovedargument for å slå sammen valgene, er likevel dette: ved å ha valg i Norge bare hvert fjerde år, så ville politikerne fått arbeidsro. De kunne planlegge og gjennomføre viktige reformer uten å måtte tenke på et valg annet hvert år.

Gi dem arbeidsro!

For slik er det nå: Man har i realiteten ett år etter stortingsvalget der man kan gjennomføre krevende eller omstridte politiske vedtak, før man igjen må begynne å tenke på et kommende valg. Det forstyrrer det politiske arbeidet.

Noen vil si at dette er demokratiets vesen. Velgerne må få si sitt. Men det er ikke nødvendig, eller rasjonelt, at viktige nasjonale reformer eller beslutninger skal settes på vent fordi det er kommune- og fylkestingsvalg. Jeg tror for eksempel at vi hadde fått mer klarhet, mindre nøling og langt mindre utenomsnakk rundt kommunereformen i år, hvis det ikke hadde vært lokalvalg.

Nå har det gått et halvt år uten at de sentrale partiene har sagt sin ærlige mening, av valgtaktiske grunner. Og slik kan vi jo ikke ha det.