Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

Jeg vet at mange har de samme tankene som meg

– Jeg trenger et samfunn som forstår at min frykt ikke bunner ut i hudfarge, skriver blogger Lillian Eriksen (45).

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen Lillja og er gjengitt på TV2.no med tillatelse.

Så lenge vi slår ned på spørsmål som stilles, snur oss vekk, ikke vil forholde oss til fakta – så lenge vil den uuttalte frykten vare. Vi MÅ få en debatt om alle de spørsmålene nesten ingen våger å stille, i frykt for å bli stemplet.

Jeg er for at vi skal ta imot flyktninger, og vi skal helt klart hjelpe mennesker i nød. Ta inn så mange vi kan, det vil si alle de vi har en fremtid å tilby. En ny fremtid med jobb, ivaretatt helse og ikke minst en hverdag som er grei for alle – langt borte fra krig og elendighet.

Men, jeg skal innrømme en ting. Jeg er redd! Jeg er redd vi ikke kan gi de menneskene som kommer hit, den oppfølgning de trenger. Oppfølgning som ivaretar både den fysiske og den psykiske helsen. Mennesker som kommer fra krigsherjede land der de har sett en ondskap vi ikke engang har mareritt om. Skadede sinn, både voksne og barn. Kanskje har de sett familiemedlemmer bli voldtatt, torturert og drept. Det må ha gjort noe med de! Hvilke tilbud har vi å gi disse?

Hva skjer etter at den akutte nøden for folket på flukt har lagt seg? Vil den noengang legge seg, forresten? De som flykter fra krig og elendighet.

Når de har kommet til i landet, blir de presset sammen som sild i tønner i bråkete mottak, der de blir sittende på ubestemt tid. Der de etter all trauma de har opplevd, nå skal møte en helt ny tilværelse der usikkerheten og kaoset må være stort. Frykten likeså! Hva tenker de? Er de så evig takknemlig for å være her at alt annet forsvinner av seg selv?

Jeg tror ikke det er lett å sitte på mottak. Jeg bodde ikke så veldig langt fra et slikt mottak for noen år tilbake, og det var bråk og spetakkel der hver eneste dag. Politi og ambulanse med hylende sirener forbi huset vårt daglig, ble en vane. Slåssing, knivstikking og høylydte krangler gjorde at jeg helst holdt meg unna der. Jeg ble rett og slett redd! Redd for både mine barn og meg selv. Dette har jeg opplevd er en «fy ting» å si. Men er det så rart at slike ting gjør at mennesker, som meg som ikke har hatt slikt i min nærhet før, reagerer? Er det virkelig rart? Hvordan skal jeg kunne ignorere mine tanker, basert på synsing og andres tanker?

I denne verden er det kriger i mange land. Terrorister spiller et spill jeg ikke forstår meg på, men jeg ser og hører resultater av deres opptredener overalt. Selv her i lille, fredelige Norge har vi huset mange av de. De koster vårt samfunn stor frykt, og vi er bundet av våre egne lover og regler og forplikter oss til et økonomisk ansvar for disse også. Selv når de forlater vårt land. Noe må jo være steingalt her? Eller er det bare meg som er steingal? Rasist? Umenneskelig? Egoistisk? Jeg vet ikke, jeg spør!?

Flere terroristgrupper går offentlig ut og sier at de skal infiltrere vårt land, spre sine ideologier som ikke er forenlig med respekt for medmennesket. Jeg frykter at det de sier er sant. Mange vil komme inn til vårt land med uredelige hensikter, og de vil ikke nøle med å gjøre det de kommer for. Jeg tror så gjerne mange kommer som flyktninger, hvorfor skulle de ikke benytte denne kanalen? Mange vil si at jeg er naiv, som tror dette. Det er mulig jeg er det. Men, jeg er også redd!

Alle disse spørsmålene blir øyeblikkelig slått ned på, av mange i det såkalte sosialistiske storsamfunnet (tenker forøvrig på meg selv som sosialist). Det gjør at man aldri får svar på det man lurer på. Det er et ikke-tema! Frykten bygger seg opp, og skepsisen vokser. På et vis blir man fanget i den fordi man ser beviser på det man frykter.

Noen bruker ordet fremmedfrykt som om det skulle vært et valg noen har tatt på bakgrunn av helt andre årsaker en frykt. Fnysing, latterliggjøring og stempelet rasistiske holdninger følger med. Jeg kan prøve å forklare så godt jeg bare vil hva jeg mener, likevel så kan, selv de som kjenner meg – smile overbærende, og antakeligvis mene jeg er lite medgjørlig når det gjelder flyktninger. Jeg kan si så ofte jeg bare vil at jeg ikke er det. Men jeg ønsker at mine tanker teller i vårt samfunn. Jeg har ikke lyst til å være redd for å stille spørsmål til avgjørelser som skal taes, for det er det jeg gjør! Jeg sier ikke nei til å hjelpe, jeg spør hvordan dette kan gjennomføres på best mulig måte.

Når vi heller ikke kan snakke om det uten at piggene kommer ut, så er det noe som sier meg at dette har blitt til noe det ikke er. Enhver form for diskusjoner i sosiale media som blir avskrevet med at nettsteder som presenterer noen av disse spørsmålene, tilhører en gruppe som er eller har rasistiske undertoner, stopper enhver debatt.

Vel, jeg tilhører ingen rasistiske grupper, ei heller sympatiserer jeg med slike. Jeg gjentar... Vi må og skal hjelpe – men det må være mulig å diskutere slike og andre spørsmål uten at man drar de kortene som slett ikke hører hjemme hos meg. Jeg har gitt mitt bidrag i kroner og ører til Unicef, og jeg holder på å samle opp klær som jeg skal levere til «Refugees Welcome To Agder». Jeg vil bidra med alt jeg kan, og jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme!

Jeg er bare redd, og jeg undrer meg på hvordan dette skal gå. Det er visst forferdelig i disse dager, man skal ikke bry seg om seg selv og sitt samfunn – det er ikke rom for det når folk er i nød. Jeg mener man bør det, vi skal tross alt leve sammen i denne verden.

Jeg er faktisk redd for å poste dette innlegget, redd for å bli stemplet som noe jeg ikke er. Redd for å stille disse spørsmålene, som slett ikke er ensbetydende med at jeg ikke bryr meg om mine medmennesker, mennesker på flukt og mennesker i nød. Jeg bryr meg! Jeg vil hjelpe, men jeg er også redd. Jeg trenger et samfunn som forstår at min frykt ikke bunner ut i hudfarge, men uvitenhet for hvordan dette skal gjennomføres, og hva konsekvensene av manglende oppfølgning kan bli. Mest redd er jeg fordi spørsmålene avfeies, nesten før de er stilt! Dette er ikke et samfunn der åpenhet er tillatt, dette er et samfunn der kritiske spørsmål, basert på uvitenhet og frykt, ikke kan stilles! Hvorfor? Er det virkelig slik det skal være, og gjør det meg til et dårlig menneske – fordi jeg ikke kjenner til alle sider, og har noen jeg undrer meg over? De som ikke snakker om det og heller ikke vil det, de har vel forstått noe jeg ikke har?

Jeg vet at mange har de samme tankene som meg, og vil kjenne seg igjen i de. Jeg vet også at mange ikke vil våge å si at de forstår hva jeg snakker om, i frykt for å bli stemplet for noe de ikke er – rasistisk. Derfor lar vi alle disse spørsmålene/tankene, som forblir et udiskutert tema, fortsette å bygge oppunder frykt. Fremmedfrykt!