Catherine (29) prøvde å ta sitt eget liv: – Jeg taklet ikke livet

I dag mottar Catherine Zveidorff Aarkvisla og tre andre Olaf-Prisen for sin åpenhet om et så vanskelig tema.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

For omlag ti år siden prøvde Catherine Zveidorff Aarkvisla (29) å ta sitt eget liv. 

– Det virket som om alle rundt meg hadde en oppskrift på hvordan ting skulle gjøres. De ble ferdige med skolen, fant seg en jobb, fant et studie og de fant seg en leilighet. Det så ikke ut som de trengte noe hjelp, forteller hun.

Catherine var usikker, og brukte derfor mye tid på å tenke at hun ikke fikk til ting.

– Denne grublingen holdt jeg for meg selv, og jo mer jeg tenkte 'dette får jeg ikke til', så ble det til slutt en selvoppfyllende profeti. Det låste seg helt. 

Ville ikke be om hjelp

Fordi hun ikke snakket om det som var vanskelig med noen, var det heller ikke naturlig å be om hjelp.

– Jeg ble ofte redd for denne tanken og dennne overveldende følelsen, så det var flere ganger at jeg tenkte at 'dette er ikke bra', men fordi det virket som at ingen andre ba om hjelp, så skulle ikke jeg det heller. Jeg skulle klare dette selv, sier Catherine. 

Det var ingen som visste at Catherine hadde det vondt, fordi det ikke var noe som tilsa at hun skulle ha det. Hun var ute hver helg og var en av de som smilte og lo mest i vennegjengen. 

På impuls

Catherine hadde egentlig planlagt en spesiell dag for å ta sitt eget liv. Hun hadde satt en dato hvor hun unngikk å "fornærme" merkedager, bursdager og familiesammenkomster, men da det kom til stykket hadde det ikke noe å si.

– I mitt tilfelle var alkohol involvert. Det var en av de dårlige dagene, så alle tanker og hemninger som hadde stoppet meg fra å gjøre det på impuls før var ikke der lenger.

Hun ble reddet den gangen, og klarte omsider å søke hjelp.

– I etterkant, så innså jeg at jeg kunne få hjelp. Jeg forsto at det var noe jeg fortjente. Så da jeg hadde en av de bedre dagene, la jeg merke til en annonse om at man kunne ta kontakt med noen og prate om problemene. Så da tok jeg kontakt og ble tatt på alvor, avslutter Catherine. 

Mottar pris

I kveld mottar hun og tre andre, som alle fortalte sin historie i filmen «LEVE», Olaf-prisen for sin åpenhet rundt temaet. Olaf-prisen har blitt delt ut hvert år siden 2011 i regi av Olafs Minnefond. Minnefondet ble opprettet av Olafs far, Jon Schultz, som opplevde å miste sønnen sin samme år.

– Han var en av de mange unge, hvor det ikke var noen signaler som vi registrerte. Det var helt ut av det blå. Dessverre er dette mange av selvmordene blant unge kommer som en stor overrsaskelse.

Han understreker at det er svært mange som ikke er registrert i det psykiske helsevesenet.

– Det er ungdommer som bærer på en smerte som de ikke klarer å dele med andre, avslutter han.

 – Må ruste de unge

Prisutdelingen i kveld er en forhåndsmarkering av Verdensdagen for selvmordsforebygging den 10. september. I samarbeid med Røde Kors og Unge Leve arrangerer Olafs Minnefond møtet "Stopp selvmord" på Litteraturhuset i Oslo i kveld.

– Selvmord dreier seg om mye mer enn om psykiatri. Vi har en tanke om at noe av selvmordsforebyggingen handler om å ruste unge til å tåle nederlag, sier Schultz.

De vil få unge til å senke de skyhøye forventningene til livet.

– Veldig mange unge forventer at livet skal være en dans på roser. Hvis disse forventningene ikke stemmer overens med realiteten, så kan det av og til gå galt. Jeg tror det dreier seg om at vi trenger et rausere samfunn, hvor vi i større grad aksepterer at livet av og til er vondt og smertefullt, sier han.