Fem ting man lærte av dette overgangsvinduet

1. Bølletaktikk funker ikke mer. Tor-Kristian Karlsen blogger om overgangsvinduet som var.  

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

 

Bølletaktikk er ikke lenger effektivt
Noe av det mest forfriskende som skjedde i denne overgangsperioden var at enkelte Premier League-styreformenn ikke bukket under for press fra spillere som ønsket seg vekk.

Everton viste strak rygg de siste ukene ved å holde fast på at den unge midtstopperen, John Stones, ikke skulle forlate klubben – uansett hvor mye Chelsea (eller Manchester United) kunne finne på å betale.

Det samme gjaldt West Bromwich som motsto stort press fra Tottenham ved å beholde Saido Berahino. Uansett hva man skulle mene om de nevnte spillerne, og hva de gode for eller hvor mye de burde koste, så skal Bill Kenwright og Jeremy Peace ha ære for å sette en slags ny standard for klubbene litt lenger ned på tabellen.

Hjulpet av finansene fra den nye TV-avtalen er det ikke lenger noen automatikk at såkalte «småklubber» skal bli raidet for alt de eier av talent.

«Midt-tabellagene» viser Premier League sin relle styrke
Fra samme samme sporet som poenget ovenfor; effekten av de store TV-avtalene har lenge vært synlige i toppen av Premier League-tabellen.

Men nå er det enkelt å se at velstanden heldigvis forplanter seg på flere måter. Supersigneringene av Anthony Martial og  Kevin De Bruyne skapte de største overskriftene mot slutten av kjøpsperioden, men det er vel så spektakulært at klubber som tidligere har vært assosiert med nedrykk og generell elendighet på nedre halvdel nå har vokst seg store nok til å plukke spillere fra hyller de aldri tidligere har nådd opp til.

André Ayews overgang fra Marseille til Swansea er blant de mest overraskende. Den ghanesiske landslagsspilleren var imponerende i Ligue 1 i fjor og det er vanskelig å forstå hvor ikke storklubber snappet opp denne spilleren (som stallsupplement om ikke annet). Det er også bemerkelsesverdig at lagkompisen fra Marseille, Dmitri Payet, endte opp i West Ham og at Xherdan Shaqiri nå spiller for Stoke.

I samme åndedrag bør man også nevne Yohan Cabayes overgang fra Paris Saint-Germain til Crystal Palace og at Salomon Rondon vraket Champions League-spill for Zenit til fordel for West Bromwich Albion. Denne sceneforandringen – som gir håp for flere lag - bør bety en jevnere, kvalitativt bedre og enda mer engasjerende Premier League.

Manchester City styrker fra toppen
Manchester-klubbens avslutning på sommermarkedet forteller hvorfor innkjøpsanalyser bør gjøres i september og ikke før ligastart.

Fra et «middels pluss» utgangspunkt – med «kun» Raheem Sterling som genuin førstelagsforsterkning, så legger man ytterligere £100 millioner i potten og ender opp med en toppstopper fra La Liga og kanskje Bundesligas beste offensive spiller.

Tiden vil vise om Nicolas Otamendi og Kevin De Bruyne blir hits i Premier League, men det er liten tvil om at dette er nyervervelser av et kaliber som i det minste vil gjøre Manchester City til et slagkraftig mannskap i Mesterligaen.

I det store bildet er det nesten skremmende at de lyseblå forsterker i en slik størrelsesorden etter en formidabel serieåpning. Nå kan mange tabelltips – inkludert mitt eget – bli gjort til skamme.

De Gea-rotet overskygger et godt Manchester United-marked
Det kan synes urettferdig at rotet rundt keeperens overgang til Real Madrid skal viske bort glansen av det gode arbeidet de røde gjorde tidlig i sommer.

Signeringen Memphis Depay var etter læreboken – tidlig og konsist kom kjøpet overraskende på konkurrerende klubber. Man lykkes også å adressere klare behov i stallen gjennom å hente Matteo Darmian og Morgan Schneiderlin, mens Bastian Schweinsteiger ble møtt av med stor applaus fra de som er mer opptatt av navn enn innhold og kontekst.

I stedet for å slå seg til ro med at Manchester United har kommet styrket ut av dette overgangsvinduet, er fokuset nå vinklet mot dilemmaene som De Gea-situasjonen har ført med seg og om hvorvidt Anthony Martial var et panikkjøp (vi snakker om et av Europas største talenter, ikke Charlie Austin).

Det er liten tvil om at van Gaal og Woodward har hatt store utfordringer denne sommeren, og selv om man ikke landet med et stilrent nedslag, så er troppen definitivt styrket.

Chelsea og Arsenal fortsatt lojale til planen
Fjorårets mest imponerende lag når det kommer til struktur og samhandling var uvanlig passive i dette sommervinduet.

Sett bort i fra Pedro-kjøpet har Chelsea gjort lite bortsett fra kosmetiske forandringer mens byrivalene i nord kun erobret en ny keeper, Peter Cech, fra nettopp Chelsea.

For meg virker det som at Jose Mourinho er trygg på at det sterke kollektivet som imponerte så stort i 2014/2015 skal finne tilbake til den samme stramme strukturen og effektiviteten til tross for en skuffende start (som igjen ikke viste seg som et stort nok argument til å gjøre noe spektakulært helt mot slutten av måneden).

I Arsenals tilfelle ble trolig jakten på en ny spiss så intensivt konsentrert mot Karim Benzema at alt annet kom i andre rekke. Likevel må man respektere Arsene Wengers klokkertro på eget konsept og idealet om et kollektiv som fungerer perfekt er verdt langt mer enn en ny spiller.

Med andre ord: at storsigneringer glapp i overgangsvinduet kan kompenseres med enda bedre arbeid på treningsfeltet.