Manchester United-direkter Ed Woodward har måttet tåle kritikk for manglende suksess på overgangsmarkedet. (AP Photo/Jon Super)
Manchester United-direkter Ed Woodward har måttet tåle kritikk for manglende suksess på overgangsmarkedet. (AP Photo/Jon Super)

Uten en direktør som holder manageren i sjakk, vil konsekvensen bli Portsmouth-lignende tendenser

Tor-Kristian Karlsen om samspillet mellom manager og direktør ved et spillerkjøp.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Tidligere har det vært styreformenn, eiere eller managere som er blitt utsatt for den mest ekstreme granskningen når det ikke leveres til toppkarakterer på overgangsmarkedet. Nå stiger imidlertid klubbdirektørene frem som de mest piskevennlige.

Internt er det mange faktorer som avgjør klubbdirektørens (av enkelhetens skyld så benytter jeg denne enkle tituleringen av klubbens øverste administrative sjef – CEO eller Managing Director på engelsk - selv om stillingsbeskrivelse varierer fra klubb til klubb) innsats, men i øynene til media og supportere henger gjerne suksess eller nederlag bare på hvilke spillere som kjøpes i løpet av overgangsvinduet.

I fjor var det Liverpool-direktøren, Ian Ayre, som dro på seg supporternes vrede etter at flere av klubbens angivelige overgangsobjekter på løpende bånd valgte andre klubber i kjølvannet av Luis Suárez-salget til Barcelona. Denne sommeren er det særlig hans kollega i Manchester United, Ed Woodward, som plasseres med hodet over frityrgryta når store spillere ender opp på andre arenaer enn Old Trafford.

For eksemplenes skyld: Ian Ayre kom for alvor under kritikk (blant annet) for å ha «mistet» Henrikh Mkhitaryan til Borussia Dortmund. Lenge ble det rapportert at armeneren ville velge Premier League foran Bundesliga, men til slutt viste det seg Champions League-spill veide tyngst for spilleren. Hva så om armeneren glapp? Selvsagt ville man ha hatt et bedre utgangspunkt om forhandlingene startet tidligere (men det er en helt annen diskusjon og for øvrig en lekse Liverpool tydeligvis har lært), men når man først var i markedet for en angriper, hvorfor ikke forsøke seg på den som topper ønskelisten til tross for at mulighetene for at man vinner frem er relativt små? Det verste som kan skje er å bli avvist.

Ed Woodward, på den annen side, ble etter opinionen å dømme brukt som en bonde i sjakkspillet som skaffet Sergio Ramos en forbedret kontrakt i Real Madrid. Nå kan det gjerne være at spanjolen aldri hadde noen intensjoner om å forlate hjemlandet til fordel for regntunge Manchester, men ikke å sette av tid og ressurser på å dybdeutforske overgangsinteressen til en av verdens beste midtstoppere ville i så fall grenset til tjenesteforsømmelse. Igjen, det verste som kunne skje var et nei.

I begge tilfeller var det uheldig at informasjonen om forhandlingene nådde media og dermed skrudde opp forventningene til supporterne. Men når det er sagt: om de innledende samtalene ikke hadde nådd offentligheten, ville trolig begge direktørene (på vegne av klubbene) blitt kritisert for å være passive og ambisjonsløse. For i realiteten vet man sjelden hvilke spillere klubbene har ført dialog med før media eventuelt kommer på banen.

Og siden det er blitt en trend å peke finger på den forhandlingsansvarlige når drømmehandelen går i vasken, kan det være nyttig å belyse andre faktorer som gjør bildet mer komplisert enn slik det først kan fremstå.

Den aller største utfordringen for klubbdirektører som opererer i strukturer uten sportsdirektører (mer i et senere innlegg om hvorfor modellen som Manchester United og Liverpool opererer etter ikke nødvendigvis er ideell med tanke på overgangsforhandlinger), er balansegangen mellom økonomi og sport. En sterk og selvstendig manager eller hovedtrener (uttrykkene brukes heretter om hverandre) bryr seg ikke all verden om verken lønnskrav eller overgangssummer – i mange tilfeller er signalet fra mannen på treningsfeltet «få spilleren hit» (underforstått «koste hva det koste vil»). Direktøren, på den annen side, må forholde seg til budsjetter og – om forholdet hans til manageren er samstemt og konstruktivt – overbevise styret/eieren om at spilleren må kjøpes selv om tallene ser ut til å overskride det som på forhånd var avtalt før overgangsvinduet åpnet. Når alt kommer til alt, må en hver handel drives av en slags oppfattelse av spillerens markedsverdi og hvor han eventuelt skal høre til på klubbens lønnsstige – og denne vurderingen må logisk nok legge hos direktøren.

Derfor er handler (denne) direktørrollen like mye om diplomati og overbevisningsevner i egen leir – både oppover og nedover – som å være en god forhandler mot selgende klubber eller agenter.

Akkurat som fleksibiliteten til den som sitter med nettbankbrikken til pengekontoen, så varierer samarbeidsvilligheten til managere og hovedtrenere enormt. Den politiske dynamikken er ikke forskjellig fra den som finnes i andre institusjoner eller i rom der beslutninger tas; er manageren i en dårlig posisjon – sportslig, kontrakts- eller popularitetsmessig – så ligger han lavt, lar seg overtale av økonomiske argumenter og godtar tredjevalget fremfor storsigneringen.

Snur man derimot statusen på hodet vil man finne en offensiv manager som insisterer på de dyreste valgene. I et slikt scenario vil økonomisk måtehold bli kontret med at klubben ikke lenger har ambisjoner. Ifølge egen erfaring er det få klubber på det øverste nivået som hele tiden arbeider samstemt på overgangsmarkedet, det meste er situasjonsbetinget. Uten en direktør som holder manageren i sjakk, vil konsekvensen bli Portsmouth-lignende tendenser over det ganske Europa. Kort oppsummert: klubbdirektøren ønsker en best mulig stall til lavest mulige kostnader, mens manageren ønsker best mulig stall.

Et annet hinder for fortgang (eller konkusjon) i overgangsprosesser er manageres tendens til å forandre mening. Den absolutt vanligste årsaken til brudd på overgangsforhandlinger er at manageren til kjøpende klubb har fått kalde føtter. Kanskje spilleren presterte under pari kvelden før eller «informasjon» har kommet treneren for øret som har gjort ham usikker. Dette kan muligens virke vanskelig å fatte i en tidsalder hvor storklubber er milliardbedrifter med sofistikerte rekrutteringssystemer og der objektene blir analysert i hodet og baken. Men så lenge man er strukturert slik at avgjørende prosesser rundt det sportslige domineres (og i stor grad avhenger av) hovedtrener, så kan forhandlinger som har pågått i ukevis, i praksis avsluttes ved et knips. Siden det ikke er i kjøpende klubbs interesse at omverdenen får mer innsikt i bakgrunnen til hvorfor forhandlingene plutselig endte prematurt, blir ofte den allmenngyldige forklaringen også her at direktøren var ubrukelig.

I andre tilfeller handler såkalt elendig forhandlingsarbeid om «spøkelsesforhandlinger» - at det som rapporteres i media (eller lekkes fra agenter) rett og slett ikke korresponderer med sannheten. Denne sommeren finnes det utallige eksempler på spillere som er blitt rapportert i forhandlinger med Premier League-storklubber, uten at verken interesse eller samtaler i det hele tatt har funnet sted. Ofte er dette snakk om agenter som forsøker å piske opp interesse ved å plante informasjon i media. Denne praksisen har eksistert helt siden kapitalen inntok fotballen, men nytt for året er at direktører får skylden for å ha mislykkes å forsegle avtaler man faktisk ikke hadde noen intensjon om å inngå.

Ingen er feilfrie i dette lynhurtige og medieintense «casinoet» som kalles for overgangsmarkedet. Allikevel er det forbausende hvor ofte konklusjoner trekkes på feil premisser og uten noen form for realisme.