FIRE STORE SPØRSMÅL: Gareth Bale og Barcelona er blant faktorene Petter Veland er mest spent på foran årets sesongstart i Spania.
FIRE STORE SPØRSMÅL: Gareth Bale og Barcelona er blant faktorene Petter Veland er mest spent på foran årets sesongstart i Spania.

Dette er de fire store spørsmålene før La Liga-starten

La Liga-ekspert og kommentator Petter Veland er ekstra spent på Gareth Bale, Barcelona, Atlético Madrid, Valencia og Sevilla.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Fredag kveld smeller det. La Liga 2015/2016 sparkes i gang med Andalucía-derbyet mellom Málaga og Sevilla, og etter 90 dagers venting er det igjen duket for spansk seriefotball.

Spillere er solgt, kjøpt og leid inn/ut over en lav sko, enkelte klubber har byttet trener, tre lag er tilbake i La Liga etter å ha sikret opprykk for to måneder siden og en lang sesongoppkjøring er unnagjort. Tilbake sitter man med spenning, forventninger og spørsmål – og dette er de fire største slik jeg ser det:

  • Får Real Madrid endelig ordentlig skikk på Gareth Bale?

Da waliseren ble presentert som ny Real Madrid-spiller i begynnelsen av september 2013, var det en stolt klubbpresident Florentino Pérez som ønsker ham velkommen. I tillegg til de vanlige flosklene og klisjéene ble det sagt noe som i ettertid viser at Madrids mektigste mann holder sitt løfte; – Real Madrid er den klubben i verden som vil kreve mest av deg, men vi vil alltid være ved din side.

92 kamper og 39 mål senere er det i grunn litt vanskelig å forstå hvorfor mange Real Madrid-supportere er kritiske til (den stadige) bruken av Gareth Bale. Tallmessig ser det bra ut. Få kan frata ham evig legendestatus i den hvite delen av den spanske hovedstaden etter totalavgjørende scoringer i Copa del Rey-finalen mot Barcelona og Champions League-finalen mot Atlético Madrid i 2014. Ingen kan bestride at Gareth Bale innehar kvaliteter som gjør ham til en fantastisk fotballspiller. Problemet er dog at få, om noen, kan si at waliseren har vært like god som det ble spådd og håpet at han skulle bli.

Forrige sesong spilte Gareth Bale totalt 48 kamper for Real Madrid. 23 av dem var mot lag som enten endte topp 8 i La Liga, eller var ansatt som de tøffeste motstanderne i Champions League (Schalke, Liverpool og Juventus). I alle disse 23 kampene gikk Gareth Bale målløs av banen. Samtlige. Det er en statistikk som bør få alle til å sperre opp øynene. Det har også blitt gjenstand for en stor debatt innad i Real Madrid. Hva er galt? Hva kan gjøres annerledes? Skal han selges tilbake til England mens markedsverdien fortsatt er veldig høy? Skal man fortsette som før i håp om ting løsner av seg selv?

Begynnelsen på svaret fikk man kort tid etter at Real Madrid røk ut av semifinalen i Champions League mot Juventus i begynnelsen av mai. Florentino Pérez møtte Gareth Bales agent Jonathan Barnett, og der ble Real Madrid-presidenten fortalt at Bale ville spille som 10’er, og at klienten hans ikke fikk servert like mange pasninger som Cristiano Ronaldo. I sommer har waliseren selv også sagt at han gjerne vil spille i 10’er-rollen, at det er som nummer 10 har han vært, og er, best. Derfor har Gareth Bale spilt i en ny rolle i sommerens oppkjøringskamper, og selv om man ikke skal legge for mye i 90-minuttere i Kina, Australia, Tyskland og Norge, har ikke den umiddelbare responsen fra fansen vært spesielt god.

Det er uansett søndag kveld alvoret begynner for Real Madrid, og borte mot forrige sesongs gjerrigste lag på nivå to, Sporting Gijón, kommer Gareth Bale til å starte som nummer 10. Med Cristiano Ronaldo ved sin venstre side, med James Rodríguez ved sin høyre side, og med Jesé Rodríguez foran seg. Det blir starten på en sesong hvor alle vil rette søkelyset mot 26-åringen fra Wales, vel vitende om at Bale kan gi dem enten troféer (som da han sikret Copa del Rey og Champions League i 13/14) eller hodebry (som gjennom stort sett hele 14/15-sesongen).

  • Hvordan kommer Barcelona seg gjennom en knalltøff høst?

I sommer har Barcelona trolig hatt det tøffeste programmet av samtlige europeiske klubber hva angår reise og slitasje. Barcelona, Pasadena (California), Santa Clara (California), Landover (Maryland), Barcelona, Firenze, Barcelona, Tbilisi, Barcelona, Bilbao, Barcelona, Bilbao er en relativt stram reiseplan gjennom tidssoner i løpet av en måned, og i mellomtiden er dagene fylt med kamper, treninger og sponsoroppdrag. At spillerne er vant til slikt fra tidligere, og at det har vært spillefri i sommer for alle de europeiske spillerne, er naturligvis en faktor som formilder det hele litt, men alt i alt har Barcelona vært en småtung, sliten og upersonlig utgave av seg selv i de tre tellende kampene de har spilt til nå.

Etter en imponerende knapp time i UEFA Supercup-finalen mot Sevilla ledet de komfortabelt 4-1, men under en halvtime senere hadde Unai Emery mannskap maktet å komme tilbake til 4-4. Et siste skippertak i ekstraomgangene sørget for at Barcelona tok sin fjerde tittel i løpet av tre måneder, men pokalen kostet nok mer enn den smakte. Under tre døgn etterpå ble de filleristet av feststemte løver fra Athletic Club, og Barcelona gikk på sitt største tap siden de ble ydmyket av Bayern München i april 2013. Det ble dermed ikke en reprise av sekstetten fra 2009, og fokuset er nå i stedet å komme seg helskinnet gjennom sesongstarten og høsten.

Da den spanske terminlisten ble offentliggjort i midten av juli, var det få som lot seg overraske. Alle skulle møte alle også kommende sesong, både hjemme og borte, med 38 kamper totalt. Det ble likevel en snakkis ut av det hele; Barcelona møter nemlig seks av de åtte øverste lagene fra 14/15-sesongen (Real Madrid, Atlético Madrid, Sevilla, Valencia, Athletic Club og Celta Vigo) på bortebane i første halvdel av sesongen. Skrevet med andre ord; Barcelona må spille brorparten av de tøffeste kampene av sesongen i løpet av perioden hvor de fortsetter er rammet av FIFA-straffen, og dermed ikke kan benytte seg av spillerne som er hentet inn i sommer; Aleix Vidal og Arda Turan.

I tillegg venter det et VM for klubblag på slutten av året, og da kan det være verdt å dra paralleller til laget som representerte Europa/Spania i turneringen forrige år; Real Madrid. Los Blancos feide gjennom alt som var av motstand fra midten av desember og ut året, for så å gå tom for krefter når det hele skulle avgjøres på vårparten. Det samme scenarioet må Barcelona unngå om de skal ha noe som helst mulighet til å forsvare tittelen i Spania og Europa, og da er det spiller nummer 12, 13, 14, 15 og 16 som må levere i større grad enn hva som normalt forventes. Rafinha, Marc Bartra, Sandro Ramírez, Munir El Haddadi, Sergi Roberto, Adriano, Thomas Vermaelen og Jérémy Mathieu; scenen er deres.

  • Kan Atlético Madrid sjokkere igjen?

Ja, det kan de. Er det sannsynlig, som i at det er mer enn 50% sannsynlighet for at det skjer? Neppe, men er det noe Atlético Madrid har lært oss de fire siste årene, så er det at de ikke kan undervurderes under noen omstendigheter. Jobben som er blitt gjort av Diego Simeone, Germán Burgos, Profe Ortega og de andre i trenerteamet er knapt mulig å forstå, og de siste årene har også resten av klubben fulgt etter. Gjelden er skrumpet med mange millioner, Diego Simeones innflytelse på spillerkjøp er bemerkelsesverdig bra, og i sommer har den ene spennende spilleren etter den andre kommer inn portene på Vicente Calderón.

På venstrebacken er Filipe Luís er tilbake etter et år i London og Chelsea. Selv om brasilianeren ikke stod til forventningene der er han fortsatt en meget god fotballspiller, og det viktigste av alt med at han har kommet hjem igjen er at han går rett inn i miljøet, spillestilen og filosofien. Det er nesten som om han aldri dro. Óliver Torres er tilbake igjen etter en god sesong på lån i Porto med godt spill og flotte øvingsforhold, og med seg på lasset østover har han målmaskinen Jackson Martínez. 94 mål på 143 kamper er det Falcao-klasse over, og vi husker alle hvordan colombianeren leverte i Atlético Madrid.

Fremover på banen har de også klart å sette klørne i Luciano Vietto og Yannick Ferreira-Carrasco. Førstnevnte tok spansk fotball med storm forrige sesong, og 21-åringen noterte seg for imponerende 20 scoringer for Villarreal. Sistnevnte fikk sitt gjennombrudd i europeisk fotball i Monaco forrige sesong, og er en av de mange fremadstormende belgierne som fargelegger Europa om dagen. I tillegg er Ángel Correa, det søramerikanske stortalentet, klar for spill etter hjerteproblemer og en tilvenningsperiode, mens de i forsvaret har hentet Stefan Savic som et høykompetent tredjevalg bak Godín/Giménez. Alt i alt ser Atlético Madrid-stallen 2015/2016 uhyre spennende ut, og det viktigste av alt er at sammensetningen av spillerstallen gir Diego Simeone flere strenger å spille på – den tid de ble i overkant forutsigbare på vårparten.

Så, skal man utelukke at Atlético Madrid vinner La Liga 2015/2016? Jeg tror det er en dårlig idé, selv om oddsen er høy.

  • Kan Valencia/Sevilla nærmere seg toppen enda mer?

Forrige sesong tok Valencia og Sevilla flere poeng i La Liga enn hva de noen gang tidligere hadde klart, inkludert da førstnevnte ble seriemester i 2004. Med klare sportslige planer og ambisjoner har de to rivalene hevet nivået sitt kraftig det siste halvannet året, noe Sevilla har bevist ved å vinne Europa League de to siste sesongene.

Kan ett av lagene vinne seriegull? Nei, til dét er man fortsatt for tidlig i utviklingen, men det er gode sjanser for at de kan henge med et godt stykke – noe man til dels klarte i 14/15-sesongen. Problemet med at Real Madrid, Barcelona og Atlético Madrid er så gode som de er, er at de bidrar til å forsterke en myte som har fått leve i altfor lang; at det kun finnes et fåtall gode fotballag og fotballspillere i Spania. Heldigvis har man de siste sesongene vært såpass dominerende i Europa at det ikke har vært grobunn for slike argumenter lenger, men lag som Valencia og Sevilla er fortsatt ikke i nærheten av å få den respekten de fortjener.

I sommer har Valencia hentet inn ungt og friskt i form av Santi Mina, Zakaria Bakkali, Mathew Ryan og Danilo Barbosa, og det gjenstår trolig én eller to signeringer før vinduet stenger. At Nicolás Otamendi presset seg bort fra klubben er en stor sportslig svekkelse, men dersom de klarer å dra i land Ezequiel Garay som erstatter, i tillegg til å frigjøre midler til en ny høyreback, da er det Valencia selv som bestemmer om de kommer svekket eller styrket ut av situasjonen.

Sevillas sportsdirektør Monchi har på sin side igjen funnet mange potensielle jokere, ess og konger i kortstokken, aka overgangsvinduet. Yevhen Konoplyanka, Ciro Immobile, Michael Krohn-Dehli, Steven N’Zonzi og Adil Rami er trolig de sterkeste signeringene, og kvintetten skal være mer enn kapable til å dekke tapene av Carlos Bacca, Aleix Vidal og Stéphane Mbia. Inntrykket man sitter igjen med etter å ha studert spillerstallen til Sevilla er at de har god, dobbel dekning i alle posisjoner, og det er viktig i en sesong hvor de er tilbake i det gode selskap i Champions League.

Selvsagt er det også andre ting man lurer. Hvor mange ganger kommer Rayo Vallecano-trener Paco Jémez til å bytte ut spillere i rent raseri etter 30 minutter? Hvor mange ganger kommer Unai Emery til å få irettesettelser fra 4. dommer fordi han forlater det tekniske området? Vil Getafe noen gang klare å fylle Coliseum Alfonso Pérez? Får vi se Joaquín i den grønne og hvite Real Betis-drakten? Hvor mange dommere passerer 100+ kort-grensen i 15/16?

Svarene kommer fortløpende gjennom sesongen, og moroa starter nå!