SVs historie

De startet som utbrytere på venstresiden i Arbeiderpartiet, men sitter i dag i samme regjering med partiet de løsrev seg fra.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Sosialistisk Venstreparti ble stiftet under navnet Sosialistisk Folkeparti i 1961. Ved valget i 2005 kom partiet for første gang i sin historie inn i regjeringen. Audun Lysbakken fra Bergen er partileder, mens Oddny Miljeteig fra Hordaland og Bård Vegar Solhjell fra Akershus er nestledere.

Sosialistisk Folkeparti ble dannet som følge av kraftig motstand mot Arbeiderpartiets atom-, utenriks- og sikkerhetspolitikk. En gruppe rundt avisa Orientering ble ekskludert, og Sosialistisk Folkeparti så dagens lys i 1961.

Ved stortingsvalget samme år fikk partiet inn to representanter, Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. Arbeiderpartiet fikk 74 representanter, like mange som de borgerlige partiene. Dermed mistet Arbeiderpartiet flertallet de hadde hatt etter krigen.

SF brukte vippeposisjonen til å felle Einar Gerhardsens regjering på Kings Bay-saken i 1963. Dermed var det SF som åpnet for den første borgerlige regjeringen etter krigen. Men John Lyngs regjering satt bare i fire uker

Ved valget i 1965 ble de to representantene til SF gjenvalgt, men Arbeiderpartiet gikk tilbake og det var dermed klart for en ny borgerlig regjering under ledelse av Per Borten. På denne tiden beveget Sosialistisk Ungdomsforbund seg i retning av revolusjonær marxisme, noe som førte til at de brøt med SV i 1969. Rød Ungdom og RV er direkte følger av bruddet.

SF falt ut av Stortinget i 1969, men da den innvalgte Ap-representanten Arne Kielland meldte overgang i 1972 ble partiet igjen representert på Stortinget. SF var drivkraften bak dannelsen av Sosialistisk Valgforbund som i 1973 fikk inn 16 mandater på Stortinget. To år senere brøt NKP ut av alliansen og Sosialistisk Venstreparti ble dannet.

Det første året var Berit Aas leder i SV, før Berge Furre overtok. Ved valget i 1977 fikk SV to representanter på Stortinget, det økte til fire i 1981. Theo Koritzinsky overtok som leder for SV i 1983 og partiet økte til seks representanter ved valget i 1985.

På landsmøtet i 1987 ble Erik Solheim valgt til leder i partiet. Oppslutningen om partiet var økende. Ved valget i 1989 gikk Arbeiderpartiet kraftig tilbake, mens SV fikk sin så langt største gruppe på Stortinget med 17 mandater.

Erik Solheim ledet partiet i 10 år før Kristin Halvorsen overtok i 1997. Mens Arbeiderpartiet gjorde et historisk dårlig valg i 2001 var valget en opptur for SV som med 12,5 prosent gjorde sitt beste stortingsvalg og fikk hele 23 mandater på Stortinget.

I 2005 gikk SV for første gang til valg med ambisjon om å danne regjering sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Målinger noen måneder før valget tydet på at SV gikk mot sitt beste valg, men resultatet endte på 8,8 prosent og 15 representanter på Stortinget.

Likevel var det en stolt SV-leder Kristin Halvorsen som sammen med Øystein Djupedal, Erik Solheim, Helen Bjørnøy og Heidi Grande Røys kom ut på slottsplassen 17. oktober 2005. Både Bjørnøy og Djupedal har forlatt regjeringen, mens Bård Vegar Solhjell og Tora Aasland er utnevnt som nye statsråder for partiet i løpet av perioden.

Ved stortingsvalget i 2009 gikk SV tilbake til 6,2 prosent og fikk 11 mandater på Stortinget.

Kommunevalget i 2011 var SVs dårligste på 32 år med 4,1 prosent. Kristin Halvorsen varlset at hun fikk av som partileder. Etter en kort maktkamp mot Heikki Holmås ble Audun Lysbakken valgt til ny partileder i mars 2012. Valget av ny partileder skjedde få dager etter at Lysbakken måtte trekke seg som statsråd.