DET ENESTE TROFÉET, ELLER DET FØRSTE AV FLERE: Arsenal-spillerne jublet for Community Shield-triumf i helgen. Det er dog større og viktigere pokaler og troféer som skal kjempes om den kommende sesongen. Foto: Ian Kington/AFP
DET ENESTE TROFÉET, ELLER DET FØRSTE AV FLERE: Arsenal-spillerne jublet for Community Shield-triumf i helgen. Det er dog større og viktigere pokaler og troféer som skal kjempes om den kommende sesongen. Foto: Ian Kington/AFP

Tabelltips: Kun to mann tror på ligatittel: – Historikken er mot dem

Tabelltips Premier League: Arsenal har tatt to troféer på to sesonger. Nå tror enkelte at de kan ta det store troféet, men flertallet spår fremdeles noe annet.

2. plass: Arsenal * (Justert fra 3. plass tidligere denne uken)

To troféer på to år etter åtte sesonger uten. Det er fasiten for Arsenal forut for den sesongen i nyere tid der det absolutt stilles størst forventninger til Arsène Wengers lag.

For etter at de etter 3283 dager endelig fikk satt en stopper for trofétørken i FA Cup-finalen mot Hull forrige sommer, var det ingen som var overrasket da det ble ny tittel i mai i år.

Og selv om man i ligaen forrige sesong endte som nr tre, tolv poeng bak suverene Chelsea, er det verdt å merke seg at dette først og fremst skyldtes en svak start. Etter sju kamper var man allerede ni poeng bak og etter tolv kamper var man 15 poeng bak byrivalene.

For selv om 2014/15 ble avsluttet på perfekt vis med FA Cup-pokal i mai, startet den desto tyngre for Arsène Wengers menn. I løpet av de første sju rundene ble det kun to seirer, og konkurrentene Manchester City og Tottenham tok begge med seg poeng fra Emirates i løpet av de første seks. Da man så i tillegg tapte 0-2 mot Chelsea i den sjuende runden, var avstanden opp til de blå på hele ni poeng allerede.

Videoen av Arsène Wenger og José Mourinho i basketak på Stamford Bridge-sidelinjen vil ikke bli glemt med det første, og selv om det muligens var portugiseren som var smågutt her, ble det tidlig klart at det var Arsenal som var småguttene i tittelracet forrige sesong.

Chelsea-nederlaget ble nemlig fulgt opp med 2-2 hjemme mot Hull, og selv om de deretter tok seg greit av Sunderland og Burnley så var det noe som skurret. 1-2-tap i Swansea var langt ifra ideell oppladning til toppkampen mot Manchester United i slutten av november, og da Louis van Gaals mannskap dro fra Emirates med 2-1-triumf, var avstanden opp skremmende lang.

Wengers lag lå helt nede på 8. plass, og hadde det ikke vært for at ligastartene til Liverpool og Tottenham (11. og 12. plass) var desto svakere, ville enkelte kanskje gått så langt som å lansere teorier om at Arsenal kunne komme til å havne utenfor de fire Mesterliga-plassene ved sesongstart.

Se også: Så dårlig har sesongstarten vært for Arsenal

I den siste kampen i november ble det så 1-0-seier borte mot WBA, og selv om det ikke var vakkert så var det ekstremt viktig. Og fra og med denne datoen, 29. november og ut, var heller ingen lag bedre enn Arsenal i Premier League.

Kun bortemøtet med Stoke bød på nederlag i desember, i en åned som blant annet inneholdt tøffe borteturer til Anfield og Boleyn Ground, og selv om Southampton slo dem 2-0 1. nyttårsdag, så ikke Wengers lag seg tilbake.

Borteoppgjøret mot Manchester City 18. januar viste at Wenger kanskje har utviklet sitt register i tøffe toppkamper, da måten Arsenal fremstod på på Etihad i en uhyre sterk 2-0-seier var noe «uarsenalsk». Forut for kampen hadde Wengers lag kun plukket fire av tolv mulige poeng mot topp fire-lagene, men med en i utgangspunktet urutinert startoppstilling viste spillere som Francis Coquelin og Héctor Bellerín at de kom til å spille sentrale roller utover i sesongen.

Bellerín, i det som var kun hans sjette ligakamp i Arsenal-drakt, så ut som om han ikke hadde gjort annet enn å spille høyreback i toppkamper hele karrieren, mens Coquelin, som så sent som i desember hadde vært på utlån til Charlton, plutselig var lagets viktigste mann. Helgen etter ble det 5-0-seier over Aston Villa, og selv om vårens store nedtur kom i 1-2-nederlaget mot Harry Kane og Tottenham på White Hart Lane i den neste runden, var Arsenal inne i sesongens beste periode.

Les også: Tabelltips: – Kane kommer ikke til å gå på vannet en sesong til

Responsen etter derbynederlaget kunne nemlig ikke vært bedre. Det faktum at Tottenham plutselig lå foran dem på tabellen, og begynte å snakke om at man for første gang på 18 sesonger kunne havne over dem også til slutt, så ut til å virkelig tenne en ekstra gnist i Wenger-laget. De åtte neste kampene ble nemlig vunnet, inkludert 4-1-seieren mot Liverpool i april

Oppgjøret som stoppet seiersrekken var 0-0-kampen mot Chelsea 26. april, og selv om man også avga poeng i tre av de fem siste kampene - blant annet 1-1-kampen mot Manchester United der man i 1. omgang ikke hadde et eneste skudd på mål for første gang i en Premier League-omgang siden november 2004 - var den direkte Mesterliga-plassen i realiteten aldri truet. I denne perioden brukte man også, for første gang siden 1994, den samme startoppstillingen i seks kamper på rad. (Ospina-Bellerín, Mertesacker, Koscielny, Monreal - Coquelin, Cazorla - Ramsey, Özil, Sánchez - Giroud)

Mot slutten av sesongen var også både Jack Wilshere og Theo Walcott helt skadefrie, og herjet da WBA ble slått 4-1 på sesongens siste dag i oppgjøret som også en gang for alle befestet 3. plassen på tabellen. Lengre oppe på en Premier League-tabell har ikke Arsenal havnet siden 2004/2005.

Keeper:
Den sesongen ble Arsenal nummer to, men også den gangen var man tolv poeng bak suverene Chelsea. En av hovedgrunnene til Chelseas suverenitet var keeperen, Petr Cech. Tsjekkeren, som da spilte sin første sesong i engelsk fotball, beviste gjennom ti sesonger som førstekeeper og en som reservekeeper på Stamford Bridge, at han er en av engelsk fotballs absolutt beste burvoktere.

Når han nå kommer til Arsenal etter fire Premier League-titler, fire FA-cuppokaler, tre ligacuptriumfer, en Mesterliga-tittel og en Europaliga-seier, skjønner man at Arsenal har fått inn noe av det mest rutinerte og solide man kan få tak i på en keeperplass som har vært et problemområde helt siden Jens Lehmann forlot klubben første gang. 

I tur og orden har Manuel Almunia, Lukasz Fabianski og Wojciech Szczesny fått forsøke seg, men felles for dem alle har vært at stabiliteten ikke har vært god nok. Forrige sesong tok David Ospina etter hvert over ansvaret, og klarte seg fint, men sommerens Cech-signering er uten tvil en oppgradering man ikke har sett i Arsenal-buret på over ti år. Ekspertisen var i hvert fall tidlig ute med å si at tsjekkeren gjør Arsenal til en tittelkandidat.

333 Premier League-kamper for Chelsea er det tredje meste noen Premier League-keeper har hatt for en og samme klubb (bak Jussi Jääskelainens 379 for Bolton og Shay Givens 354 for Newcastle), og 33-åringen ser nok for seg å bunkre opp et solid antall kamper også i sin nye klubb. Han har i hvert fall tatt draktnummer 33, med begurnnelsen at en ryggrad har 33 ryggvirvler og at han ønsker å være en del av ryggraden til et mesterlag.

Forrige sesongs keeperkjøp, Ospina, er fremdeles også i klubben, men colombianeren må nok tilbake i backup-rollen han også spilte bak Wojciech Szczesny forrige sesong. Colombianeren stod et godt VM for hjemlandet, og ble hentet til Emirates etter seks sesonger i franske Nice. 26-åringen måtte sitte på benken fra start av, før en skade ødela deler av høsten. Da han så fikk spille sin første Premier League-kamp 11. januar så han seg så aldri tilbake, og var førstevalg resten av sesongen.

Szczesny måtte dermed vike, og polakken har tydeligvis innsett at denne sesongen neppe er den mest aktuelle å bli førstekeeper på Emirates i. Han er dermed utlånt til Roma, noe som betyr at Damián Martínez igjen er tredjekeeper i den røde delen av Nord-London denne sesongen. Den 22 år gamle argentineren fikk fire ligakamper i fjor høst da begge de to foran ham i køen var skadet, men tilbrakte de siste månedene av sesongen på utlån i Rotherham.

Forsvar:
Foran Cech blir det tøff kamp om plassene i et Arsenal-forsvar som for første gang på mange år tilsynelatende ser ut til å ha reell dobbel dekning i alle posisjoner. Forrige sesongs komet på høyrebacken, Héctor Bellerín, kommer i hvert fall til å gjøre sitt for å beholde høyrebacken. Den lynkjappe spanjolen fikk i utgangspunktet muligheten utover høsten som et resultat av skader på tre mann foran ham i køen, men viste at han absolutt hadde det som skulle til for å ta nivået.

20-åringen startet igjen i Community Shield-oppgjøret mot Chelsea i helgen, og ser ut til å ha passert Mathieu Debuchy i førstevalgskøen på Emirates. Franske Debuchy kom til klubben fra Newcastle forrige sommer, men røk noen bånd i ankelen i september og mistet da tre måneder av debutsesongen. Etter nyttår satte så en skulderskade ham ytterligere tre måneder ute, noe som betød at han kun fikk ti ligakamper i sin første Arsenal-sesong.

På motsatt siden blir det en spansk-engelsk duell, i form av Nacho Monreal mot Kieran Gibbs. Monreal var den som etter hvert bet seg fast på venstresiden, og fikk også tillit mot Chelsea i helgen. 29-åringen med fortid i Osasuna og Málaga ble hentet til England i januarvinduet 2013, og spilte også en del stopper forrige sesong etter at Laurent Koscielny ble skadet.

Skader har også preget hans konkurrent Gibbs de siste sesongene. 25-åringen fikk Arsenal-debuten så tidlig som i 2007/08-sesongen, men har kun 109 ligakamper totalt og fikk kun 20 forrige sesong. Ifølge TransferMarkt har han mistet nærmere 100 kamper pga skader i løpet av sin relativt korte karriere, og når vi vet at han er en spiller som er avhengig av fart for å være god, så skjønner vi hvor mye skadene hemmer ham.

Førstevalgene i midtforsvaret blir nok en gang Per Mertesacker og Laurent Koscielny. Mertesacker, som kom innpå som innbytter i VM-finalen da Tyskland sikret seg sin fjerde VM-triumf i fjor sommer, var lagets kaptein store deler av forrige sesong. 30-åringen tar fatt på sin femte sesong på Emirates, og «den store, vennlige kjempen» blir ekstremt viktig på ny. Det blir også Koscielny, som forrige sesong mistet sju uker på høsten med en akillesskade. Han og Mertesacker sammen er dog dynamitt, og forrige sesongs oppsving i form kan i stor grad også tilskrives at «Mertescielny» var på plass sammen.

Les også: Denne duoen er Arsenals suksessoppskrift

Backupene til duoen er Calum Chambers, som selvsagt også er et alternativ på høyrebacken, og Gabriel. Førstnevnte kom til klubben forrige sommer fra Southampton, og startet 13 av de første 17 kampene, men mistet plassen i laget etter hvert som suksessen kom. 20-åringen fikk også sin debut på landslaget i løpet av høsten, og det er forventet at han vil ta nye steg etter hvert som den nye sesongen skrider fram. 

24 år gamle Gabriel, eller Gabriel Armando de Abreu, fra Brasil er den siste mannen i Wengers bakre rekker. Midtstopperen ble hentet fra Villarreal i januarvinduet, men fikk kun seks ligakamper og to i FA Cupen i sin debutsesong. Brasilianeren var som kjent ikke i klubben da Koscielny var ute med skade, og i et forsvar som fungerte var det liten grunn til å benytte seg av stopperen utover våren.

Midtbane:
Midtbanen til Arsenal er trolig lagets sterkeste lagdel, og kanskje også den sterkeste i Premier League. Det sier i hvert fall litt når verken Tomás Rosicky, Mikel Arteta eller Jack Wilshere er førstevalg, mens både Alex Oxlade-Chamberlain, Theo Walcott og Aaron Ramsey må finne seg i å spille rulleringsroller.

På de fem plassene bak spissen, skal det nemlig i hvert fall være rom for ankeret Francis Coquelin, i tillegg til Santi Cazorla og Mesut Özil. Dermed er det større kamp om plassene i denne lagdelen enn i noen annen, og ingen av de nevnte ni spillerne er i utgangspunktet folk man setter på benken uten betenkningstid.

Forrige sesong var det Santi Cazorla som fikk flest kamper av denne gjengen, da spanjolen var på banen i hele 37 Premier League-kamper. I løpet av disse scoret 30-åringen sju ganger, og var i tillegg klubbens assist-konge med elleve i ligaen. Assists har han faktisk levert 30 av på de tre sesongene han har i Arsenal-trøyen, og er en av ligaens ypperste når det kommer til pasningskvalitet.

Faktisk var det Cazorla som forrige sesong stod for den enkeltmannsprestasjonen som inneholdt flest suksessfulle pasninger, da han i hjememkampen mot Sunderland i mai spilte 154 riktige pasninger. Ingen annen i Premier League hadde flere i 2014/15.

Nest flest kamper i lagdelen fikk Aaron Ramsey, men han spilte kun 29. Skjønt, det er gjerne ikke lov til å bruke ordet «kun» når man nevner Ramsey og nærmere 30 ligakamper på en sesong i ett og samme åndedrag. 24-åringen har nemlig de siste sesongene for alvor fått utløp for sitt potensial, fem og et halvt år etter det grusomme beinbruddet mot Stoke. 

Les saken fra 2010 (Advarsel: Sterke bilder!): Sjokkskade for Arsenal-talent

Det da 19-årige stortalentet var i ferd med for alvor å spille seg inn på Arsenal-laget, men etter å ha røket leggbeinet tvers av ventet et langt skadeavbrekk. Da han kom tilbake var han heller ikke seg selv, og utlån til både Nottingham og gamleklubben Cardiff fulgte. Til tross for at han var på banen igjen i store deler av Arsenal-sesongene 2011/12- og 12/13 var det ikke før i 13/14-sesongen at det virkelig løsnet på ny. Da scoret han ti ligamål og ble kåret til årets spiller i Arsenal. Forrige sesong bidro han med seks mål og seks målgivende, en «målpoengsstatistikk» som kun tre mann i laget gjorde det bedre enn.

Mannen man gjerne skulle tro at ville toppe en slik statistikk, Mesut Özil, var nemlig ikke like ivrig forrige sesong som i debutsesongen i Arsenal-trøyen. Det å gå fra ni målgivende og fem mål i 13/14 til fire mål og fem målgivende forrige sesong er kanskje ingen radikal forverring, men den tyske stjernen som kom fra Real Madrid sommeren 2013 hadde i hvert fall ikke sin beste sesong.

Enkelte slaktet 400 millionersmannen, og mente at han var bortkommen og lat, mens andre dro fram statistikk som kunne vise til at han var den spilleren i Arsenal-laget som løp mest. Mot slutten av sesongen gjenvant han uansett noe av formen som hadde fått ham til å bli en Arsenal-yndling i utgangspunktet, og flikken mot Hull i mai er det ingen som glemmer.

Tomas Rosickys opptreden mot Brighton i januar er det heller ikke lett å glemme med det første. Tsjekkeren, som dessverre har slitt med store skadeproblemer siden overgangen fra Borussia Dortmund i 2006, viser nemlig til stadighet glimt av gammel storhet. 34-åringens volleyscoring i FA Cup-oppgjøret mot Championship-klubben var vakker, og det samme var pasningen han slo i forarbeidet til scoringen.

I løpet av de små sekundene på American Express Community Stadium viste «Lille Mozart» noe av finessen, elegansen, klassen og talentet som gjør at han i skadefri tilstand fremdeles er noe av det ypperste Premier League har å by på i rollen som kreativ midtbanespiller. Ballgeniet ble kåret til årets spiller i hjemlandet i 2001, 2002 og 2006, vant Bundesligaen med Borussia Dortmund som 22-åring i 2002 og har spilt 100 landskamper. I løpet av ni sesonger i England er det dessverre kun blitt 170 ligakamper, et snitt på under 20 i sesongen, som resultat av stadige problemer med knær, lysker, hamstring, akilles og lår.

Dessverre for Arsenal er Rosicky langt ifra den eneste som har slitt med skadeproblemer i denne lagdelen. Kaptein Mikel Arteta mistet over 30 kamper forrige sesong på grunn av diverse skader, og 33-åringen er dessverre også så altfor godt kjent med dette fenomenet. Etter å ha briljert for Everton i tre hele og to halve sesonger mellom 2005 og 2009, og blitt tatt ut på det spanske landslaget for første gang, røk han korsbåndet mot Newcastle i februar 2009.

Det tok nesten ett år før han var tilbake på banen, men det lette steget han viste i sine tidlige Premier League-år har han aldri funnet tilbake til. Etter overgangen til Arsenal sommeren 2011 er det blitt en mer stabiliserende rolle, og selv om han har vært viktig i «maskinrommet» for Arsène Wengers lag, er det trist å tenke på hvilken spiller han fremdeles kunne vært dersom kroppen hadde spilt på lag. Fra og med forrige sommer var hans klubbens permanente kaptein, men en leggskade i Mesterliga-kampen mot Borussia Dortmund i november satte ham utenfor til sesongslutt.

Arteta gjorde sitt comeback mot Chelsea i Community Shield i helgen, i et oppgjør Jack Wilshere ikke spilte. 23-åringen ble hvilt, og er en annen spiller som har slitt med store skadeproblemer siden den virkelige gjennombruddssesongen i Premier League i 2009/10. Den kom på utlån i Bolton, der han briljerte såpass at han fra 2010/11-sesongen var tilnærmet fast på Arsenal-midtbanen ved siden av Alex Song i en alder av 18 år.

49 kamper var litt av en tillitserklæring for en så ung gutt, men dessverre skulle 2011/12 ikke lede til nye steg mot stjernehimmelen, men i stedet bli karrierens største nedtur. Et tretthetsbrudd i ankelen i oppkjøringen til ny sesong så i utgangspunktet ut til kun å sette ham utenfor i noen måneder, men etter hvert som sesongen utviklet seg ble det klart at ungguttens helse langt ifra var god. 

Operasjon fulgte i september, og det ble klart at fraværet ble betraktelig lengre enn man hadde spådd. Hele 14 måneder måtte han vente før han var tilbake igjen på banen, og Arsène Wenger har i ettertid uttalt at han fryktet at stortalentet måtte legge opp. 524 dager etter at han sist hadde startet en Premier League-kamp var han på ny i startoppstillingen mot QPR i oktober 2012. Da ble han også banens beste. I sin nye drakt nummer ti, overtatt etter Robin van Persie, fortsatte han å være del av laget og bar også kapteinsbåndet da Thomas Vermaelen ble skadet.

Wilshere er sett på som Arsenals framtid, men foreløpig er det altså blitt for mange store skadeproblemer til at man virkelig har kunnet se potensialet slå ut i full blomst. I 2013/14-sesongen ble det nytt opphold på sidelinjen etter beinbrudd i landskamp, mens han forrige sesong måtte gjennomgå ny operasjon i ankelen og var ute av laget fra november til mai. Dermed ble det kun ni kamper forrige sesong, men i den siste av dem - siste serierunde - viste både han og en annen skadeplaget juvel hvor gode de kan være når de har dagen.

Sammen med Theo Walcott herjet nemlig Wilshere da WBA ble slått 4-1 i siste serierunde, i et oppgjør som sikret Mesterliga-plassen. Det var kun Wilsheres andre kamp fra start i Premier League siden november, og Walcotts første siden mars. Allikevel scoret de alle fire målene, og viste at de begge ønsker å være med når sesongen nå tiltrer igjen. Torsdag kom dog beskjeden om at Wilshere lørdag - på trening før Community Shield-oppgjøret pådro seg et nytt tretthetsbrudd i foten, og at han dermed kommer til å miste alt fra seks uker til over tre måneder av den kommende sesongen.

Dermed er det foreløpig kun Walcott av de to heltene fra siste serierunde som blir tilgjengelig inn mot den første runden av den nye sesongen. Walcott har blitt brukt både som kant og spiss de siste sesongene, og tar fatt på sin tiende Arsenal-sesong i en alder av kun 26. På de ni foregående er det blitt 16, 25, 22, 23, 28, 35, 32, 13 og 14 kamper, og spesielt de to siste har altså vært preget av store skadeproblemer. I januar i fjor røk han korsbåndet mot Tottenham og mistet både resten av sesongen og forrige sommers VM. 

Lynvingen kom fra Southampton som 16-åring i januar 2006, og fem år senere var det en annen hurtig spiller som skulle dra samme vei. Alex Oxlade-Chamberlain hadde nemlig briljert såpass for The Saints i League One, og kommet på sesongens lag i divisjonen som 17-åring. Det fikk Arsenal til å bla opp over 150 millioner kroner sommeren 2011, og Oxlade-Chamberlain fikk Premier League-debuten i 2-8-tapet mot Manchester United i august - 13 dager etter sin 18-årsdag.

I debutsesongen ble han nominert til årets unge spiller i Premier League, og selv om han også mistet store deler av 2013/14-sesongen var han med i VM-troppen til England forrige sommer. Der ble han også vurdert som sentral midtbanespiller, ettersom han i løpet av de fire sesongene som er gått siden overgangen til Arsenal, har gått fra å være kun et alternativ i en av kantrollene til å bli brukt mer og mer sentralt i banen.

Det har han blitt både fordi han har utviklet spillet sitt og fordi alternativene lenge var få. Mathieu Flaminis comeback i klubben, etter fem sesonger i Milan, fra og med sommeren 2013 var nemlig ingen enorm suksess, og den franske hardhausen har kun startet 33 kamper i ligaen i sin andre periode i klubben. 31-åringen var etter hvert en stor suksess i sin første periode i Nord-London, mellom 2004 og 2008, men en alvorlig kneskade i Milan-perioden har tatt vekk noe av aggressiviteten, tempoet og forflytningsevnen i de normalt sett så løpsvillige franske beina.

Da skal Arsenal i stedet prise seg lykkelige over at de ikke avskiltet Francis Coquelin, som siste halvdel av forrige sesong virkelig gjorde beslag på en sentral midtbaneplass. 24-åringens franske bein er betydelig mer forflytningsdyktige enn Flaminis, og han gjorde virkelig «vaktbikkjerollen» til sin egen utover våren. Allerede så tidlig som i en ligacupkamp mot Sheffield United i 2008 debuterte han for klubben, da som høyreback, men brukte lang tid på å spille seg inn i noen som helst førstelagsdiskusjon.

Verken i 2008/09 eller 2009/10 ble det seriekamper, og kun fire cupkamper totalt, så i 2010/11-sesongen ble han derfor utlånt til franske Lorient. Der gjorde han sakene sine såpass greit at han de to neste sesongene fikk være med i førstelagsdiskusjonen på Emirates, og det ble ni kamper fra start og tolv som innbytter i Premier League totalt mellom 2011 og 2013. Både som back og midtbanespiller var han et alternativ, men ble allikevel lånt ut til Eintracht Frankfurt i 2013/14-sesongen.

Da han så ikke fikk spilletid i Arsenal i starten av forrige sesong og det ble nytt utlån til Charlton i november, regnet de fleste med at hans dager som reellt førstelagsalternativ hos Premier League-giganten var over. «Heldigvis» for Arsenal ble de i desember, i skadefraværene til både Aaron Ramsey, Jack Wilshere, Mesut Ozil, Mikel Arteta, Abou Diaby og Tomas Rosicky, tvunget til å tilbakekalle Coquelin fra sitt Charlton-opphold.

Etter å ha kommet innpå som innbytter i de tre første kampene etter returen, fikk han for første gang på 23 måneder starte en Premier League-kamp i 2-1-seieren mot West Ham 28. desember. Resten av sesongen var han fast innslag sentralt på midten, og viste både duellstyrke, taklinger og arbeidsinnsats som en defensiv midtbanespiller i Arsenal ikke hadde vist siden Gilberto Silvas glansdager. I enkelte av kampene lå han rundt 90 i treffsikkerhet på pasningene, og manager Wenger måtte innrømme at selv han var overrasket over hvor positive bidrag Coquelin kom med.

Les også: Francis Coquelin: Wengers genistrek eller bare flaks?

Det er derfor enorme forventninger til franskmannen kommende sesong, i det som blir den virkelige ilddåpen for hvorvidt han kan være ankeret i et tittelmannskap. En annen det også er forventninger til er 18-åringen Gedion Zelalem. Den sentrale midtbanespilleren som er født i Tyskland av etiopiske foreldre flyttet til USA med sin far etter at moren døde da han var åtte år, og ble Arsenal-spiller for drøyt to år siden.

Allerede sommeren 2013 ble han inkludert i treningskamper og sammenlignet med Cesc Fàbregas etter å ha vist frem finslepen teknikk og strålende pasninger i treningskamper mot Indonesia Dream Team, det vietnamesiske landslaget og Nagoya Grampus, men skader ødela det som skulle bli debutsesongen i Premier League. I stedet måtte han nøye seg med 19 minutter som innbytter i en FA Cup-kamp, og heller ikke forrige sesong ble det særlig med. Ett innhopp i Mesterligaen var alt for unggutten, som denne sesongen trolig må ta nye steg dersom profetien om «den nye Fàbregas» skal oppfylles.

Angrep:
Helt på topp skulle nok Arsène Wenger ønske at han hadde «en ny Thierry Henry» i sine rekker, og Alexis Sánchez gjorde i det minste mye for å trå i de fotsporene allerede i debutsesongen. Chileneren ble den første Arsenal-spilleren som scoret 20 mål i sin første sesong i klubben siden nettopp Henry, da han endte på 16 i ligaen og 25 totalt. 26-åringen er kun 1,69 på strømpelesten, men var dominerende i flere av kampene i sin debutsesong i Premier League.

Han ble også belønnet med en plass på sesongens lag, før hans fantastiske 2015 ble toppet med Copa America-triumf i hjemlandet i sommer. Den kom ett år etter gigangovergangen fra Barcelona, som gjorde ham til Arsenals største signering forut for forrige sesong. I løpet av sesongen ble han blant annet sammenlignet med Luis Suárez, fraløpt av Andy Carroll (!), omtalt som ligaens beste spiller og målscorer i FA Cup-finalen.

Les mer om Sánchez: Arsenal-stjerne vasket biler for småpenger og kunne endt opp i gruvene

Forrige sommers andre store angrepssignering, Danny Welbeck, opplevde ikke like stor suksess. Hurtigtoget scoret riktignok hat-trick i Mesterligaen, men nettet kun fire ganger på 26 ligakamper i sin nye klubb. Dermed opprettholdt han imaget som en spiss som ikke scorer nok mål, etter 20 ligamål totalt på tre sesonger i Manchester United med spilletid som skulle tilsi at han burde scoret flere for et topplag.

Foreløpig er det kun landskamper som har gjort Welback til et potensielt matchvinner-emne, for på 33 kamper på England har han funnet veien til nettmaskene hele 14 ganger. 24-åringen skaper stadig problemer for motstanderens forsvar med sin ekstreme fart og uortodokse stil, men har altså store problemer med å levere mål over tid.

Det problemet hadde plutselig ikke Olivier Giroud forrige sesong, da han i perioden februar til april ble den første Arsenal-spilleren siden 2008 til å score i seks strake Premier League-kamper. Franskmannen endte sesongen på 14 ligamål, og nådde med det tosifret for tredje sesong på rad i Arsenal-drakten, til tross for at han mistet første delen av den med skaden.

28-åringen på 1,92 har til stadighet måttet tåle kritikk for at han ikke er den toppspissen Arsenal trenger, men ti mål på 39 landskamper for Frankrike, toppscorertittelen i Frankrike i 2011/12-sesongen og 41 mål på sine tre første Premier League-sesonger vitner i det minste om at han vet hvor målet står. Forut for sesongstart er han dermed foreløpig klubbens eneste rene spiss, fram til eventuelt Wenger lurer ut et storkjøp mot slutten av vinduet.

Joel Campbell (utlånt til både Lorient, Real Betis, Olympiakos og Villarreal etter overgangen i 2011) ser ikke ut til å bli den spissen man hadde håpet på, mens 20 år gamle Serge Gnabry mistet store deler av forrige sesong med skade. Den tyske U-landslagsspilleren har ti ligakamper for klubben, men har til gode å få sitt virkelige gjennombrudd. For Chuba Akpom gjelder det samme, men nye scoringer i treningskamper i sommer gjorde at enkelte trodde 19-åringen igjen kunne få sjanser til å spille mer enn de ni kampene han har bunkret opp i alle turneringer de to siste sesongene. Dagen før dette tipset ble ferdigstilt ble han dog utlånt til Hull hele sesongen.

En annen unggutt i Arsenals angrepsrekker er Alex Iwobi, som også fikk kamper for klubben i sommerens treningskamper. 19-åringen fra Nigeria er nevøen til tidligere Premier League-stjerne Jay-Jay Okocha, og signerte profesjonell kontrakt med The Gunners i mai 2014. Han har spilt U-landskamper for England, men blitt påvirket av både onkel Okocha og tidligere Arsenal-spiller Nwankwo Kanu og har valgt å representere Nigeria på seniornivå.

Trener:
Arsène Wenger er Premier Leagues lengstlevende manager, og har med sine 714 kamper som manager i divisjonen over en tredel av det de andre 19 managerne har til sammen å vise til. (De 19 andre har totalt 2079 kamper i Premier League som managere). I løpet av hans 19 år i Nord-London har samtlige lag i det engelske ligasystemet skiftet manager, og selv om Wenger har fått kritikk i noen av de senere år er han allikevel regnet for å være en av Premier League-historiens definitivt største managere.

Hans inntog til engelsk fotball i 1996 revolusjonerte ikke bare Arsenal, men også hele den engelske strukturen, og måten han stilte krav til sine spillere på - både på og utenfor banen - var noe som ikke var erfart i engelsk fotball tidligere. Suksessen kom raskt, da Wenger allerede i sin første hele sesong ledet Arsenal til The Double - klubbens første siden 1971. Med en bunnsolid backfemmer bestående av Lee Dixon, Steve Bould, Tony Adams, Martin Keown og Nigel Winterburn, samt David Seaman i mål, arvet Wenger en base han kunne bygge laget sitt på som var uvurderlig i de første årenes suksess.

Da han så fikk det beste ut av Dennis Bergkamp, og supplerte med etablerte Marc Overmars og Emmanuel Petit, samt fant gull i Patrick Vieira og Nicolas Anelka, bygget han etter hvert et mesterlag som få andre i Premier League-historien har matchet. Allikevel ble det tre andreplasser etter tittelsesongen i 1998, bak et suverent Manchester United-lag, men forut for 2001/02-sesongen ble det rustet opp for å gjenvinne ligatittelen i den røde delen av Nord-London.

Erkerivalen Tottenhams kaptein Sol Campbell kom til Arsenal som Bosman-spiller, og i tillegg brukte man store summer på Richard Wright, Giovanni van Bronckhorst og Francis Jeffers. Ingen av de tre siste ble Highbury-suksesser, men med giganten Campbell i midtforsvaret og Thierry Henry på topp var Wengers lag allikevel tilnærmet uslåelige. Kun tre tap og 36 baklengsmål på 38 kamper var fasiten, og man vant ligaen med sju poeng.

Det er allikevel det som skjedde to sesonger senere som virkelig står som både Wengers og Arsenals idealsesong. 2003/04 var nemlig sesongen da Arsenal gikk ubeseiret gjennom sesongen, fikk tilnavnet «The Invincibles» etter 26 seirer og tolv uavgjorte og gjennomførte ett av engelsk fotballs sterkeste år noensinne. Suksessfaktor nummer én var Thierry Henry, som scoret 30 ligamål, men også Robert Pires (14 mål og ti målgivende), Dennis Bergkamp (fire mål og ni målgivende) må nevnes. Både Henry, Pires, Lauren, Campbell, Ashley Cole og Patrick Vieira kom med på sesongens lag i Premier League, og Henry ble valgt til sesongens spiller av både journalistene og spillerne selv.

Dersom man ved sesongslutt hadde sagt at Wenger ikke skulle vinne flere ligatitler, etter tre 1.plasser og fire 2.plasser i løpet av sju sesonger, ville man trolig blitt ledd av. Faktum er uansett nå - elleve år senere - at han ikke har vært i nærheten. Oppfølgersesongen i 2004/05 havnet de riktignok som nummer to, men var hele tolv poeng bak suverene Chelsea, og siden det har det kun blitt 3. og 4. plasser. 

Byggingen av et nytt stadionanlegg og flyttingen til Emirates i 2006 førte til at klubben strammet noe inn på innkjøpspolitikken, og selv om Wenger i en årrekke har forsøkt å egenutvikle spillere til å bygge et nytt mesterlag har han ennå ikke lyktes. Hele åtte sesonger uten et trofé ble det også, fra FA Cup-tittelen i 2005 til den tilsvarende pokalen ble vunnet i fjor vår, men etter triumfer både i 2014 og 2015 er nå de fleste av supporterne tilbake på Wengers side etter flere sesonger der man var sett seg lei av kun å konkurrere om «pokalen som gir 4. plass i Premier League».

Fast deltakelse i Mesterligaen har vært en garanti under Wenger, og selv om det begynner å bli en stund siden man her gikk hele veien til finaletap mot Barcelona i 2006, har deltakelsene vært ekstremt viktige med tanke på å økonomi og status for klubben som nå også globalt er en av verdens største. Anlegget på Emirates står ikke tilbake for noen i engelsk fotball, og ettersom man de to siste sommerne har klart å lokke til seg stjerner som Mesut Özil og Alexis Sánchez fra Real Madrid og Barcelona er det muligens bare et tidsspørsmål før Wenger kan løfte sin fjerde Premier League-pokal over hodet.

Ekspertenes vurdering:
To av ekspertene i TV 2s panel tror den muligheten kommer allerede denne sesongen, og plasserer Wengers menn helt øverst på sitt tabelltips.

– Nå er tiden kommet for Arsenal, og det finnes flere grunner til det. Den beste signeringen gjorde de forrige sesong og det er nå vi ser resultatene av det - det handler om Shad Forsythe. Fitnessguruen som endelig klarte å banke ned Arsenals evinnelige skadeliste til et minimum. Med så og si skadefri tropp og ikke det vanlige stresset med å måtte kvalifisere seg inn til Mesterligaen så tror jeg Arsenal kommer godt ut av startblokkene, sier Per-Jarle Heggelund.

TV 2s kommentator mener klubbens nye keeper og lagets engelske stamme er viktige årsaker til den kommende sesongens spådde suksess.

– Petr Cech er en poengspiller og kan vise seg være gull verdt for klubben. De evige unge spillerne er blitt enda ett år eldre og nå skal det leveres på et jevnt nivå av den britiske stammen med blant andre Walcott, Ramsey, Wilshere og Oxlade-Chamberlain. Det er en fin miks av rutine og unge spillere med god dekning på de aller fleste posisjoner. Dessuten oser det harmoni av troppen og de to FA-cuptitlene har fått senket skuldrene til hele klubben, sier Heggelund.

Også TV 2s nye Premier League-kommentator Simen Stamsø Møller tror Wenger kan juble høyest etter endt sesong.

– Nå begynner omsider denne gjengen med meget talentfulle fotballspillere å ligne en enhet. Pilen peker rett oppover for Arsenal, som nå både kan begeistre og spille smart. Selvsagt finnes det noen posisjoner de kunne hatt bedre spillere i, men jeg tenker at Arsenal har mest kvalitet akkurat nå. Sulten er det heller ingenting å si på, sier han.

Han poengterer at to FA Cup-pokaler på rad har gitt både klubben og spillergruppen den mentaliteten som skal til.

– To sesonger med pokaler har også gjort ett og annet med hodene til Wengers menn. Nå vet de at de er helt der oppe. De vet at de faktisk kan vinne ting, inkludert ligaen. Og jeg tror at de klarer det, sier Stamsø Møller.

Kollega Øyvind Alsaker, som også kommenterte Premier League-fotball de årene Wengers lag herjet som verst, er meget spent på årets Arsenal-utgave.

– Ett av sesongens store spørsmål er om Wengers Arsenal har modnet i en slik grad at det første seriegullet siden «Invincibles» kan finne veien til troféskapene på Emirates, og det ser lovende ut. Cech er enda en brikke på plass, laget har usedvanlig god dekning over hele banen, og dersom skadeplagede spillere som Wilshere, Ramsey, Walcott og Oxlade-Chamberlain leverer stabilt, må Arsenal regnes med i gullkampen, sier han.

Alsaker lot seg imponerte av 1-0-seieren over Chelsea i Community Shield-kampen forrige helg.

– De så veldig klare ut på Wembley i Community Shield. De virket godt trent og skarpe nok til å fly ut av startblokkene. Laget tok et stort steg forrige sesong med en mindre naiv inngang til storkampene, og fulgte opp med en etterlengtet seier over nemesis Chelsea nå. De har alltid hatt stil, men manglet stål - nå virker balansen så god at det er lov å håpe for Gunners-fansen, sier han.

Allikevel spår Alsaker ikke bedre enn 2. plass for laget, og retter igjen en usikkerhet mot spissplassen. I tillegg nevner han hvor viktig det vil være at det klaffer hele sesongen.

– Spørsmålstegnet over Giroud er der ennå, men med Walcott tilbake har laget veldig mange offensive varianter å spille på. De har ingen goalgetter i verdensklasse à la Aguero, men et enormt batteri av talent offensivt som i sum kan skaffe de nødvendige målene. De sprakk etter jul for to sesonger siden, og var parkert i oktober sist sesong. Nå er det på tide å levere fra august til mai, og klarer de det, kommer de til å være helt der oppe, sier Alsaker.

Verken Kasper Wikestad eller Trevor Morley tror dog at Arsenal blir bedre enn nummer tre.

– Arsenal ser veldig sterke ut, men historikken er ikke på deres side. De har falt gjennom altfor mange ganger de siste årene, men det kan bli Arsenals år. Det tror jeg imidlertid ikke helt på før jeg ser det, sier Wikestad.

Trevor Morley lot seg imponere av det laget viste på Wembley mot Chelsea, og flyttet dem derfor fra 4. plass og forbi Manchester United til en 3. plass på sitt tips. 

– Petr Cech inn er en solid forsterkning, de fremstod veldig positivt på Wembley og de er bedre enn de har vært på veldig lenge, men jeg kan ikke se for meg at Arsenal skal vinne serien Det er noe med mentaliteten deres. I tillegg ser jeg ikke for meg at Wenger skal ta innersvingen på Mourinho, sier ekspert Morley.

Hans ekspertkollega Erik Thorstvedt tror sågar at det blir et lite hakk ned fra forrige sesong, og at Arsenal faktisk må nøye seg med 4. plassen i sesongen som kommer.

– Jeg er veldig i tvil, siden alternativet mitt til Arsenal på 4. plass i grunn er Arsenal på 1. plass. Jeg tror det blir litt «enten eller». Forrige sesong kom de på 3. plass, og alt ser nesten bedre ut i år. Men Chelsea holder samme nivå, Manchester United forsterker og Manchester City er topp to de fire siste årene, og så er det et eller annet med at Arsenal har snublet gjennom ti år, sier han.

Han plasserer dermed Arsenal som nummer fire, men utelukker på ingen som helst måte at de er ligamesteren når kalenderen viser mai 2016.

– Akkurat nå er det slik at de ikke har greid å ta steget opp, og det er nesten litt «du tror det ikke før du får se det» at de skal greie en topp to-plassering. Men det ser mye bedre ut denne sesongen med tanke på å utfordre om ligatittelen. Allikevel må jeg velge mellom 1.- og 4. plass, og ta tar jeg 4, sier han.

Thorstvedt nevner flere årsaker til at Arsenal kan klare det, men holder på at de andre lagene dessverre for nordlondonerne er litt for gode.

– Det er slik at på de fire første så kan man trikse og mikse og hive dem litt rundt, vi blir jo aldri enige og jeg forstår dem som har dem på 1. plass. Arsenal er i flytsonen, de har vært best fra andre del av forrige sesong og til nå, de hadde en strålende cupfinale der de bygget enda mer selvtillit og viste at de kan vinne pokaler, de har færre skader, de har bedre keeper og det er mange ting som ser bra ut for Arsenal. Men så er det bare det at de andre lagene oppi der er dritgode, sier han.

Jørgen Klem bruker samme argumentasjon, og holder derfor Manchester City som favoritt og ser seg nødt til å plassere Arsenal på 4. plass.

– Topp fire er nesten umulig å tippe, og får Arsenal inn en spiss kan det være nøkkelen til at de tar tittelen. De har vært solide i oppkjøringen, men de andre er også så gode. Topp fire er nesten umulig, men jeg holder på City som mester. Det er en magefølelse jeg har, og de er sugne på revansje, sier han. 

Hva tror du? Kan Arsenal klare å vinne ligatittelen på ny? Ta diskusjonen!