PEKER I NY RETNING: Claudio Ranieri, her fra Monaco-tiden, er tilbake i engelsk fotball. Han skal lede Leicester. Foto: Valery Hace, AFP
PEKER I NY RETNING: Claudio Ranieri, her fra Monaco-tiden, er tilbake i engelsk fotball. Han skal lede Leicester. Foto: Valery Hace, AFP

Tabelltips: Sparket av Roman, ydmyket av Færøyene, tilbake i manesjen

Tabelltips Premier League: Nigel Pearson beholdt jobben gjennom sesongen mot alle odds. Så fikk han sparken. Nå erstattes han av en gammel kjenning.

17. plass: Leicester

Nigel Pearson er sparket. Lenge leve Nigel Pearson. Forrige sesongs mest spesielle lag var uten tvil Leicester City, som klarte kunsten å overraske både positivt og negativt i forskjellige deler av sesongen, både på og utenfor banen.

Det startet som en drøm etter opprykket fra Championship, og kun Chelsea ble for sterke i løpet av de første fem kampene. Imponerende uavgjortresultater både mot Everton og Arsenal, samt seier borte mot Stoke og 5-3 hjemme mot Manchester United i det som kanskje var forrige sesongs mektigste kamp, betydde at Nigel Pearsons mannskap lå komfortabelt plassert på tabellen etter det tøffe åpningsprogrammet.

Nyervervelsen Leonardo Ulloa hadde virkelig slått til, og stod med fem mål på fem kamper, mens ringreven Esteban Cambiasso var i ferd med å finne godformen etter den meget overraskende overgangen fra Inter. Argentineren briljerte i sin første kamp fra start i Leicester-trøyen i den nevnte 5-3-kampen mot selveste Manchester United, men etter denne kampen sa det fullstendig stopp for de nyopprykkede.

En utrolig rekke med 13 kamper uten seier fulgte, og samtidig stormet det rundt manager Nigel Pearson. I desember havnet han i en åpenlys krangel med en av sine egne supporter, brukte ord som absolutt ikke bør brukes, og fikk én kamps karantene av FA.

Med sju poeng på tre kamper rundt nyttår fikk Pearson et lite pusterom, men var fremdeles på 20. plass på tabellen, og da fem nye nederlag fulgte trodde nok de fleste at managers tid i klubben var over. De utrolige scenene der han tok kvelertak på Crystal Palaces James McArthur i februar var heller ikke med på å styrke hans aksjer, men manageren beholdt jobben - mot alle odds.

Da februar ble til mars var man fremdeles naglet til tabellbunnen, tross hederlige 2-2 mot Everton, men 0-2 mot Manchester City, 0-0 hjemme mot Hull og 3-4 mot Tottenham betød at Leicester stod med 19 poeng da ni kamper gjenstod. Ingenting tydet på at de blå kom til å befinne seg i Premier League 2015/16, før det plutselig skjedde noe.

West Ham ble slått 2-1 4. april, og helgen etter slo man til med sesongens tredje borteseier da WBA ble overvunnet 3-2 på The Hawthorns. I tur og orden ble også Swansea og Burnley slått, noe som betød at man for første gang siden november hadde karret seg over nedrykksstreken.

Stormen rundt Pearson var i ferd med å legge seg, før han responderte på verst tenkelige vis da seiersrekken ble brutt i 1-3-oppgjøret hjemme mot Chelsea 30. april. Da man ikke trodde at Leicester-sjefen kunne toppet seg selv, gikk han hen og kalte en journalist for struts (!) på en av de mest oppsiktsvekkende pressekonferansene i nyere fotballhistorie.

«Nå har han mistet det, nå er han ferdig og nå rykker de ned allikevel» tenkte mange, men igjen overrasket både klubb og manager. På de fire siste kampene tok man ikke færre enn ti poeng, med imponerende 3-0 over Newcastle, 2-0 over Southampton, 0-0 borte mot Sunderland i kampen som sikret plassen i divisjonen og 5-1 over QPR i sesongavslutningen.

Pearson hadde motkjempet alle som var mot ham, stått sterkt i stormen og virket uovervinnelig. For hvem sparker vel en manager som først rykker opp, deretter blir avskrevet, så redder klubben mot alle odds etter å ha vært under streken i 140 dager (rekordmange i Premier League-sammenheng for et lag som ikke rykket ned) og attpåtil er blitt «månedens manager» i Premier League i april måned?

Svar: Leicester City. 30. juni kom offentliggjøringen om at de thailandske eierne hadde bestemt seg for at nok var nok og at klubben måtte ut på leting etter ny sjef.

– Etter å ha fått LCFC til å rykke opp og så den største snuoperasjonen noensinne så får Pearson sparken? Er folkene som styrer fotball idioter? Ja, skrev den engelske fotballegenden og tidligere Leicester-spiller Gary Lineker på Twitter.

Trolig er det de utenomsportslige delene av jobben han har gjort som kostet Pearson jobben, og det hele toppet seg da Pearsons egen sønn og to andre Leicester-unggutter ble innblandet i en ny utenomsportslig hendelse på en klubbtur til Thailand etter sesongen. I klubbeiernes eget hjemland valgte de tre ungguttene nemlig å filme seg selv mens de hadde sex med tre lokale jenter, og i videoen (som selvsagt ble lekket i engelske medier) kom det også fram at spillerne kom med rasistiske kommentarer til jentene.

Under to uker etter at James Pearson, Nigels 22 årige sønn, fikk sparken som spiller, fulgte altså far etter ut portene på King Power Stadium. Ny mann inn dørene er Claudio Ranieri, som i hvert fall er kjent for å tenke litt mer gjennom tingene han sier enn sin forgjenger i sjefsstolen på King Power Stadium.

Keeper:
Det skal i hvert fall ikke stå på keeperplassen for italieneren, der Ranieri kan velge mellom det som kanskje er nederste halvdel av Premier Leagues sterkeste keeperduo. For da førstevalget Kasper Schmeichel ble skadet forrige sesong, og Ben Hamers kamper som vikar ikke ble ansett som gode nok, hentet Leicester rutinerte Mark Schwarzer fra Chelsea.

Australieren er solid backup for fremadstormende Schmeichel, til tross for sine 42 år på baken. Det var ikke hans skyld at Leicester kun to to poeng på de seks kampene han fikk i Premier League forrige sesong, og selv om Hamer i sine åtte kamper hadde et betraktelig bedre poengsnitt (faktisk hele 1,25), er nok Schwarzer andrevalg ved sesongstart.

Førstevalget Schmeichel er nok allikevel urokkelig. Før han brakk metatarsalbeinet i foten i desember i fjor hadde han vært soleklart førstevalg gjennom hele sin Leicester-karriere. Dansken spilte samtlige kamper i både 2011/12, 2012/13 og 2013/14-sesongen, og kom med på årets lag i Championship i begge de to siste sesongene. Endelig er han i ferd med å ta steget ut av pappa Peters skygge, og den kommende sesongen kan bli et nytt steg i den retning for 28-åringen.

Se video: Han var alltid «Peters sønn» - nå er han Kasper Schmeichel

Forsvar:
Foran dansken ser det for andre sesong på rad ut til å bli to betonggutter som skal danne midtstopperpar. Kaptein Wes Morgans plass er ubestridt, og mannen som ble kåret til sesongens beste spiller av klubbens egne supportere i 2012/13-sesongen brukte debutsesongen på øverste nivå til å bevise for alle hvilken koloss han faktisk er.

Da Robert Huth ankom på en låneavtale i januar, skjønte man at det ville bli vondt å møte Leicester den siste halvdelen av sesongen, og tyskeren signerte permanent i sommer. Den tidligere Stoke,- Middlesbrough,- og Chelsea-giganten fikk sitt gjennombrudd i Premier League under nettopp den nye Leicester-sjefen Claudio Ranieri, og vil dersom han holder seg skadefri bli viktig også den kommende sesongen.

Forrige sesongs startpartner til Morgan i midtforsvaret, Liam Moore, og polske Marcin Wasilewski er også alternativer i denne lagdelen. Når vi vet at polakken med sine 88 kilo og 1,86 på strømpelesten er smågutten i Leicesters bakre rekker så skjønner vi at det igjen skal bli vondt å spille spiss på motstanderlaget på King Power Stadium denne sesongen.

Backene kan ikles av Ritchie De Laet, Paul Konchesky, Danny Simpson eller nyervervelsen Christian Fuchs. Østerrikeren kommer fra Schalke, og det skal nok ikke så mye til for at de engelske tabloidavisene klarer å skrape sammen noen overskrifter som dreier seg rundt hans navn dersom muligheten byr seg i den kommende sesongen.

Midtbane:
Litt lengre framme på banen er det foreløpig den samme gjengen som forrige sesong som skal dra lasset, med et viktig unntak. Esteban Cambiassos ettårskontrakt gikk ut etter sesongslutt, og en nysignering av denne lot vente på seg. Tirsdag bekreftet han via sin egen Faceboook-side at han ikke fortsetter i klubben, og Leicester fulgte selv opp med en «Takk, Esteban»-melding på sine egne hjemmesider. Dermed ble det altså ingen reunion for ham og Claudio Ranieri, en manager argentineren spilte under i Inter.

Resten av den sentrale midtbanen som bet seg fast i Premier League i fjor er dog den samme. Danny Drinkwater, Matty James og Andy King er ikke nødvendigvis navn som får fotballsupportere til å få vann i munnen, men med artister som Riyad Mahrez og Jeff Schlupp på kantene blir det allikevel nok av artisteri i Leicester-laget også kommende sesong.

Tar vi med Marc Albrighton, mannen som scoret Premier League-mål nummer 20'000 da han som Aston Villa-spiller dunket inn 1-1-målet i et oppgjør mellom Villa og Arsenal i desember 2011, og Jamie Vardy, mannen som i juni debuterte på det engelske landslaget kun fire år etter at han som 24-åring spilte på åttende nivå i engelsk fotball, så skjønner vi at det er mange gode historier å ta av også i Leicesters spillerrekker.

Angrep:
Helt på topp er det også variasjon, internasjonalt snitt og spennende ting på gang. Forrige sesongs toppscorer Leonardo Ulloa scoret elleve Premier League-mål i debutsesongen etter overgangen fra Brighton, og argentineren er en garantist for flere mål også denne sesongen.

Ved siden av seg fikk han fra januar av selskap av Andrej Kramaric, den kroatiske landslagsspissen som vraket Chelsea til fordel for nettopp Leicester og signerte for klubbrekordsummen ni millioner pund (snaut 120 millioner kroner). Det ble kun to mål på de 13 kampene han fikk forrige sesong, men nye muligheter venter nok for mannen som av landslagssjef Niko Kovac er blitt sammenlignet med VM 98-toppscorer Davor Suker.

En annen som faktisk har landslagserfaring er David Nugent. 30-åringen kom innpå som innbytter for England i en EM-kvalifiseringskamp mot Andorra i 2008, og var ikke snauere enn at han satte inn 3-0-målet på overtid i oppgjøret. Den daværende Portsmouth-angriperen står fremdeles med det frekke målsnittet «ett mål per kamp» på det engelske landslaget, og vil trolig stå med det resten av livet.

Sistemann i Leicesters internasjonale angrepsrekke er nyervervelsen Shinji Okazaki. Japaneren har ikke det samme målsnittet som Nugent, men har levert solide 43 mål på 93 landskamper og er den tredje mestscorende på det japanske landslaget gjennom tidene. Han har også scoringer i to VM på samvittigheten, etter mål i 1-3-tapet mot Danmark i Sør-Afrika-VM i 2010 og ny putting i 1-4-tapet mot Colombia i Brasil-VM i fjor. Etter henholdsvis 15 og tolv mål på de to foregående Bundesliga-sesongene for Mainz blir det nå spennende å se hva Okazaki kan levere på engelsk fotballs øverste nivå.

Trener (NB! En grundigere presentasjon enn hos de fleste andre):
Claudio Ranieri er altså ny mann i stolen på King Power Stadium, og italieneren er vant til å stå i sterke stormer. 63-åringen har ledet noen av de mest innflytelsesrike klubbene i tre av Europas største land, og når han nå overtar Leicester er det første gang på over 20 år at han overtar en klubb som trolig vil være fornøyd med en plass midt på tabellen.

Derfor vier vi også litt ekstra oppmerksomhet til nettopp Ranieris trenerkarriere, for deg som kun kjenner han som Chelsea-manager og gjerne ønsker å vite mer om hva han har gjort i andre klubber enn laget han trolig ønsker å slå mer enn noen andre den kommende sesongen.

Etter oppstarten i småklubbene Vigor Lamezia og Campania Puteolana tok Ranieri mellom 1988 og 1991 Cagliari fra Serie C1 til 14. plass i Serie A i løpet av tre sesonger, og ble belønnet med trenerjobben i storklubben Napoli sommern 1991. Tidligere samme år hadde Diego Maradona feilet i en dopingprøve, noe som betød at Ranieri aldri fikk lede det som av mange regnes som tidenes beste fotballspiller. I stedet introduserte han en ung Gianfranco Zola til laget, og ledet klubben til 4. plass i sin første sesong.

Året etter ble det 11. plass, og da fortsatte turen til Fiorentina hvor det ble opprykk i første sesong. Her skapte han et storlag bygget rundt superstjernen Gabriel Batistuta, ispedd blant andre elegante Rui Costa og svenske Stefan Schwarz. 10. plass i første sesong etter opprykket ble fulgt opp av 4. og 9. plass, samt seier i både den italienske cupen og supercupen, før det ble en første opplevelse av spansk suksess for den standhaftige italiener.

I Valencia fikk han nemlig muligheten til å lede et lag utenfor hjemlandet for første gang, og etter 9. plass i debutsesongen ble det full klaff i år nummer to. Med spillere som Gaizka Mendieta, Claudio López og svenskeduoen Stefan Schwarz og Joachim Björklund i laget ble det både seier i den spanske cupen og Mesterliga-kvalifikasjon på Valencia. 4.plassen i serien ble nemlig belønnet med en plass i Europas gjeveste klubbturnering, for første gang på 30 år for deres vedkommende.

De to påfølgende årene gikk Valencia hele veien til Mesterliga-finalen, men da var Ranieri allerede forsvunnet. Atlético Madrid lokket ham nemlig nordvestover i Spania i juli 1999, men for første gang skulle italieneren oppleve motgang som manager. Storkjøpet Jimmy Floyd Hasselbaink fra Leeds slo til og scoret 24 ganger i ligaen, men ellers var sesongen preget av økonomiske problemer kombinert med sportslig nedtur og Ranieri trakk seg i mars - to sesonger før nedrykket var et faktum.

Allerede et halvt år senere hadde dog Ranieri blitt forent med Hasselbaink, som ble hentet til engelsk fotball og Chelsea av Gianluca Vialli sommeren 2000. Til tross for at han ikke snakket et ord engelsk, ble nemlig Ranieri ansatt som sjef for de blå i september 2000. Tilnavnet «clownio» kom raskt på plass, og den sesongen ble det kun 6. plass, og med kjøp av spillere som Frank Lampard, Emmanuel Petit, Boudewijn Zenden, William Gallas og Jesper Grønkjær neste sommer var forventningene høyere enn en ny 6. plass fra et Stamford Bridge-publikum sulteforet på suksess i hjemlig liga.

Salg av publikumsfavoritten Dennis Wise og en stadig trang til å gjøre noe så uengelsk som å rotere på laget talte heller ikke i italienerens favør, og han fikk kallenavnet «Tinkerman» av den engelske pressen. Chelsea-manageren tenkte rett og slett for mye, mente de som selv mente å vite riktig. Ranieri motbeviste dog kritikerne, og i det som av mange regnes som Chelseas viktigste kamp i moderne tid overvant de Liverpool 2-1 på sesongens siste dag i 2002/03. Seieren betydde at de kvalifiserte seg for Mesterligaen, og det etter en sesong der de økonomiske innstrammingene var enorme og kun Bosman-spilleren Enrique de Lucas hadde kommet inn dørene i Vest-London. I stedet hadde unge spillere som John Terry blitt tvunget til å ta mer ansvar, noe som viste seg suksessfullt.

Fansen og media var vunnet over, og en annen som lot seg overvinne av Chelsea-sjefens stil var Roman Abramovitsj. Det er nemlig den gjengse oppfatning at den russiske mangemilliardæren aldri ville kjøpt opp Chelsea hadde det ikke vært for at de kvalifiserte seg for Mesterligaen nettopp det året. Det gjorde han dog, noe som betød at Ranieri fikk fritt spillerom til å hente forsterkninger sommeren 2003. Og han lot seg ikke be to ganger.

Glen Johnson, Geremi, Wayne Bridge, Damien Duff, Joe Cole, Juan Sebastián Veron, Adrian Mutu, Alexei Smertin, Hernán Crespo og Claude Makélélé ble alle hentet til Stamford Bridge i løpet av to hektiske sommermåneder, og Abramovitsj' krav foran sitt eget debutår i engelsk fotball var krystallklart: Ligagullet skulle hjem, for første gang på 49 år.

Dessverre for Ranieri møtte hans lag det uovervinnelige Arsenal-laget, som ble det første laget på et århundre som gikk gjennom en sesong ubeseiret, og dermed ble det ikke mer enn 2. plass på Chelsea i Abramovitjs første sesong. Til tross for ryktene om at Sven Göran Eriksson skulle erstatte ham og stadige møter mellom den nye styreformannen Peter Kenyon og aktuelle managerkandidater, ledet Ranieri også laget til semifinalen i Msterligaen. Der ble det tap mot Monaco, og Ranieri har i ettertid uttalt at han allerede før sesongen var over visste at hans tid som Chelsea-sjef var over. 31. mai 2004 måtte han forlate sin fram til nå siste trenerjobb i engelsk fotball.

Et nytt opphold i gamleklubben Valencia ble ikke like suksessfullt, for selv om han vant den europeiske supercupen fikk han sparken i februar da laget lå på 6. plass på tabellen. Denne gangen gikk det to år før Ranieri returnerte til trenergjerningen, da storklubben Parma trengte hans tjenester. De lå i bunnen av Serie A, men takket være kløkt og rutine på trenersiden ble det 12. plass til slutt.

Ranieri hadde gjenfunnet seg selv, fikset på ryktet sitt og ble sterkt lenket til en retur til engelsk fotball. Lenge så det ut til at Manchester City skulle bli hans nye klubb, og bookingselskaper stoppet faktisk spill på nettopp det utfallet, men i stedet var det en ny italiensk storklubb som ønsket hans tjenester.

Juventus var nemlig tilbake i Serie A etter en sesong på nest øverste nivå grunnet sine involveringer i dommerskandalen Calciopoli, men trengte ny trener etter avskjeden med Didier Deschamps. Den treneren ble Ranieri, som ledet dem til 3. plass i comebacket på øverste nivå. Året etter ble det enda en plass opp, men José Mourinho - mannen som overtok jobben hans i Chelsea - og hans Inter var det intet å gjøre med.

Ranieri måtte gå, men var ikke lenge uten jobb. I september 2009 tok han over Roma, klubben han hadde heiet på siden barndommen. En ny feide med Mourinho var under anmarsj, for selv om sesongen hadde startet svakt ledet Ranieri dem stødig mot toppen. Inter ble slått 2-1 i mars, og da kalenderen viste april og fem kamper gjenstod, toppet Ranieris lag ligaen.

Dessverre for dem med hjertet i Roma skulle Ranieri nok en gang ende sesongen som nummer to. 2-1-seieren borte mot Lazio ble nemlig fulgt opp av 1-2-tap hjemme for Sampdoria, og da hjalp det ikke med tre seirer på de tre siste kampene. Mourinhos Inter vant alle sine fem siste kamper og sikret seg tittelen med to poengs margin. De blå og sorte vant også cupfinalen mot Ranieris lag 1-0 (og for å gni det inn tok de også Mesterliga-tittelen samme sesong).

At Ranieri kun et drøyt år senere skulle lede Inter, hadde nok ingen trodd. Roma-sesong nummer to ble nemlig ingen suksess, Ranieri trakk seg i februar, og i Milano var post José Mourinho-æraen i ferd med å bli en farse. I løpet av ett år hadde både Rafa Benitez, Leonardo og Gian Piero Gasperini forsøkt seg i sjefsstolen, og Ranieri overtok etter at Gasperini hadde tapt fire av fem kamper.

Under Ranieri snudde det dog kjapt, og sju strake seirer i desember og januar fikk sågar enkelte til å snakke om at det kunne bli ligatittel på ny i Milano. Det var dog for godt til å være sant, og ny hjemlig nedtur kombinert med Mesterliga-exit mot Marseille fikk klubben til å kvitte seg med Ranieri i mars 2012.

Deretter fulgte et eventyr i fransk fotball, da storklubben Monaco trengte rutinert hjelp for å komme seg opp fra nest øverste divisjon. Det lyktes Ranieri relativt enkelt med, og ledet også klubben til 2. plass i returen i fransk fotballs øverste divisjon. Allikevel fikk han sparken i mai i fjor, og overtok det greske landslaget etter VM i Brasil.

Det første forsøket på landslagsfotball skulle dog bli en gedigen nedtur for den rutinerte treneren. I det som var regnet for en overkommelig kvalifiseringsgruppe til EM 2016 kom 2004-mesterne Hellas skjevt ut med 0-1 mot gruppens antatt tøffeste motstander Romania i åpningskampen.

Kampene i oktober 2014 skulle få kvalifiseringen på rett kjøl, men da 1-1 i Finland 11. november ble fulgt opp av nytt hjemmetap og 0-2 mot Nord-Irland tre dager senere begynte det å ulme rundt Ranieri. Nøyaktig én måned etter - 14. november i fjor - skulle så den ultimate ydmykelse bli et faktum.

På hjemmebanen Karaiskakis Stadium i Pireus, kun drøyt ti år etter å ha vunnet EM-gull, tapte Hellas 0-1 mot Færøyene. Jóan Símun Edmundsson sørget for at miniputten vant sin første bortekamp siden 2001. Skjebnen var forseglet. Hellas er ikke bare i økonomisk ruin, men også i fotballmessig ruin. Ranieri måtte gå.

Men nå er han tilbake, garantert revansjesugen i engelsk fotball. For første gang siden tidlig 90-tall overtar han en klubb som ikke stiller krav om topplasseringer, og dersom man skal dømme utifra starten i de fleste andre klubber kan det gå veldig bra. De to oppgjørene mot Chelsea blir garantert begivenhetsrike, med historien både til klubben og motstandernes manager i bakhodet.

Ekspertenes vurdering:
Flere av ekspertene trekker fram Pearsons exit som grunn til at Leicester går mot en ny tøff sesong.

– Leicester tror jeg er et lag som trenger Nigel Pearson-tilnærmingen, og nå har de gått helt motsatt vei med Ranieri. I utgangspunktet er det en rar ansettelse, og jeg tror det blir tungt for dem. Det at de holdt seg var et lite mirakel forrige sesong, og nå tror jeg de ryker. Ranieri er en kjekk mann og mange vil si en mye mer behagelig person enn Pearson, men jeg tror den råskapen han stod for passet det laget, sier Thorstvedt.

Den tidligere Premier League-keeperen plasserer Leicester på 19.plass, noe som er det nest nederste av eksperttipsene. Kasper Wikestad plasserer nemlig de blå helt nederst på sitt tips.

– Det de hadde under Nigel Pearson var en enorm lojalitet mellom managere og spillere. Hadde de ikke hatt det, så kunne de aldri gjort en slik helomvending. Det at de klarte å snu ting i vår viste i veldig stor grad den dynamikken som var mellom managere og spillere, og nå er den vekke. Spillermateriellet er ikke helt godt nok, og det er et veldig stort spørsmålstegn ved Ranieri. Kontrasten mellom Pearson og Ranieri er enorm. Man vet ikke hvor mye han kommer til å endre, sier kommentatoren.

Han peker på det faktum at klubben tok flere poeng på de siste ni kampene enn de første 28, og minner om at man verken offensivt eller defensivt i store deler av sesongen så ut til å mangle det som trengtes på øverste nivå.

– Vardy er hurtig, men brenner for mye sjanser. Nugent er aldrende. Ulloa gikk store deler av sesongen uten å score mål. Kramaric viste at han hadde en del ved seg, men han fikk det ikke helt ut. Ser vi på de bakre rekker så mangler de mye tempo i forsvaret sitt, sier han.

Wikestad lar seg heller ikke imponere av Ranieris CV, og påpeker at Leicesters eneste forsterkninger til nå er Prödl og Okazaki, i tillegg til at Robert Huths lån er gjort permanent.

– De har nesten gått en hel sommer uten manager, noe som betyr at de er på etterskudd når det gjelder rekruttering. Claudio Ranieri har gjort mye rart siden han var i England sist, og har vel stort sett fått sparken her og der. Man sier at han har så god CV, men hvor lenge varte han i de forskjellige klubbene? Han hadde vel ikke all verdens suksess noen av de stedene, sier han.

Grunnen til at Leicester allikevel havner over streken på det endelige tabelltipset er at alle de nyopprykkede tippes lavt, samt at Jørgen Klem har Ranieris lag helt oppe på 14. plass på sitt tips.

– De vant sju av de siste ni kampene, og spilte med en entusiasme og spilleglede som ga en rekke gode resultater. Tar de med seg dette inn til 15/16-sesongen tror jeg ikke dette laget rykker ned. Pearson måtte gå, men inn har rutinerte Ranieri kommet, sier han.

Klem innrømmer dog at det er vanskelig å spå eksakte plasseringer og at det er mange lag som kan rykke ned fra Premier League denne sesongen.

– Stallen er fylt på med Shinji Okazaki fra Mainz, Robert Huth fra Stoke og Christian Fuchs fra Schalke, og laget har en rekke gode spillere som José Ulloa, Jamie Vardy, Jeffrey Schlupp og Kasper Schmeichel fra før. Samtidig så er det vanskelig å tippe en eksakt plassering på dette laget. Det er så mange lag som kan rykke ned denne sesongen, sier han.

Hva tror du? Ta diskusjonen i kommentarfeltet under!