SKLIENDE JUBEL: Dean Windass feirer opprykket. FOTO: NTB scanpix
SKLIENDE JUBEL: Dean Windass feirer opprykket. FOTO: NTB scanpix

Dette er tidenes play off-finaler

Play off-finalene er ikke som andre finaler. De er mer lidelse enn opplevelse.

Middlesbrough-Norwich (16.00) | TV 2 Sport Premium og tv2sumo.no.

Wembley. En av verdens mest berømte arenaer. Det å få en finale der, et avbrekk fra hverdagen som supporter, en tur til London. Det er spesielt. Og det er noe de aller fleste nyter. Både opptakten og kampen.

De reiser til Wembley med en billett i hånden og et smil om munnen. Det er rett og slett en fantastisk opplevelse, med strek under «opplevelse».

Slik er ikke en play off-finale. Jeg har selv vært på de fire siste play off-finalene til Premier League. Og det er noe annerledes. De smilende ansiktsuttrykkene har noe forvrengt over seg. Det er ikke bare en flott tur ut og en opplevelse.

Det er så ekstremt mye å tape. Og der ligger den store forskjellen.

Det var selvsagt enormt for Hull å spille FA-cupfinale i fjor, som det er for Aston Villa i år, og som det har vært for alle som har kommet til finale i verdens eldste fotballturnering. Samme med Ligacup-finalen, eller Champions League-finalen.

Og det betyr enormt å vinne. Skuffelsen ved tap vil være tilsvarende tung å svelge.

Men om Aston Villa skulle tapte mot Arsenal om en drøy uke, vil de fortsatt kunne klappe seg på skulderen over et herlig cupeventyr, med en flott opplevelse på Wembley, og sette seg ned for å glede seg til en ny sesong, med nye muligheter, i Premier League.

Slik er det ikke i play off-finalen. Taperen mister alt. De har kun en nesten endeløs lang Championship-sesong å se frem til, etter en sommer der lagets beste spillere sannsynligvis tar turen til Premier League likevel – med andre klubber.

Det er en bakrus så tung, at lag som taper i play off, oppsiktsvekkende ofte gjør det dårlig sesongen etter.

Derfor er det vanskelig for mange å glede seg til en play off-finale. Det er nesten umulig for en del å nyte øyeblikket på Wembley. Det handler i større grad om å grue seg. Håpe og grue seg. Det er mest vondt.

Men når det er så mye å tape, så er det også tilsvarende mye å vinne.

Premier League. Det forgjettede land. £130 millioner pund. 1,5 milliarder norske kroner.

Folk har omtalt det å se laget sitt vinne en play off-finale på Wembley som det aller største. En kollega av meg beskrev følelsen som bedre enn da han sto på tribunen i Marseille og så Norge slå Brasil.

Resultatene forteller også om hvor mye som står på spill. Det har nærmest vært første mål vinner. I 19 av 25 finaler siden 1990 har laget som har scoret først, vunnet. Seks av de ti siste finalene har endt 1-0.

Legender har blitt skapt. Kamper har gått ned i klubbhistorien og noen huskes for alltid.

Her er de mest minneverdige play off-finalene

Hull - Bristol City 1-0 (2008)
Hull hadde aldri vært i den øverste divisjonen. Og da de først skulle ta steget, var det ingenting som var mer passende enn at den lokale helten Dean Windass på 39 avgjorde kampen. En volley for evigheten i det som har blitt kåret til Englands styggeste by. Michael Turner reddet siden på streken helt mot slutten av kampen, og etter 104 år skulle endelig også Hull City få være med i Premier League.

JUBEL: Hull feirer opprykket i 2008. FOTO: NTB scanpix
JUBEL: Hull feirer opprykket i 2008. FOTO: NTB scanpix

Bolton – Reading 4-3, etter ekstraomganger (1995)
Reading var favoritter, og ledet tidlig 2-0. En ledelse de holdt til pause, og det kunne blitt mer, men straffesparket de fikk ble brent. Senere Bolton-manager Owen Coyle skapte spenning da han reduserte et kvarter før slutt, og innbytter Fabian de Freitas tvang frem ekstraomganger fire minutter før full tid. De Freitas scoret enda ett, og det samme gjorde den finske legende Mixu Paatelainen, og Jimmy Quinns redusering ble kun et trøstemål.

Swindon – Leicester 4-3 (1993)
Swindon ledet 1-0 til pause, og i løpet av åtte minutter av den andre omgangen hadde de scoret to til, og cruiset med 3-0. Så våknet Leicester. Julian Joachim, Steve Walsh og Steve Thompson sørget for 3-3 i løpet av tolv fantastiske Leicester-minutter. Kampen sto og vippet til Swindons Steve White ble tatt av keeper Kevin Poole, og Paul Bodin satte inn det avgjørende straffesparket. For andre år på rad tapte Leicester en play off-finale med et omdiskutert straffespark i mot på slutten.

Charltons Neil Redfearn i duell med Dennis Bergkamp etter opprykket i 1998. FOTO: AP Photo/Danielle Smith
Charltons Neil Redfearn i duell med Dennis Bergkamp etter opprykket i 1998. FOTO: AP Photo/Danielle Smith

Sunderland – Charlton 4-4, Charlton videre etter straffer (1998)
Clive Mendonca scoret tidenes første hat-trick i en play off-finale, men det var ikke nok til å avgjøre kampen etter 120 minutter. Charlton ledet to ganger, så tok Sunderland ledelsen både 3-2 i ordinær tid og 4-3 i ekstraomgangene, men det måtte straffer til. Det ble et drama der begge lagene scoret på sine seks første straffer, før Michael Gray ble syndebukken da hans relativt svake straffe ble reddet av Charlton-keeper Sasa Ilic.

Det har vært mange andre også, som egentlig fortjener å nevnes. Watfords knusende seier mot Leeds, Blackpools 3-2-seier mot Cardiff, Scott Sinclairs hat-trick da Swansea rykket opp mot Reading (min første play off-finale live), David Hopkins seiersmål på overtid for Crystal Palace mot Sheffield United, og slik kunne man fortsatt.

På mandag skal en ny historie skrives. En historie som blir til et eventyr man vil huske for alltid for det ene laget.

For det andre…

Hvertfall ikke noe man vil huske, men minst like vanskelig å glemme.