Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

Kreft er verdens verste lotteri

– Kroppen er seig, den verker, jeg kjenner den ikke lenger igjen, blogger kreftsyke Thea Steen (25).

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Fjorten og sytti. Samtidig. Midlertidig. Jeg innser at jeg krever mye omsorg, mer enn jeg strengt tatt burde, og blir daglig gitt mer. Trappene er blitt så mange og tunge, kroppen er seig, den verker, jeg kjenner den ikke lenger igjen.

Jeg er hudløs, nærmest, og i perioder ute av stand til å kontrollere egne reaksjoner. Forståelig, fascinerende og tidvis frustrerende.

Parallelt med tomme tanker – et mer eller mindre direkte resultat av at også hodet jobber påfallende treigere – finner jeg stadig mer mening i det meningsløse. Jeg slutter å tenke på hvorfor jeg er blitt syk, det er blitt lettere å ikke søke svar på de spørsmålene som nok aldri vil kunne besvares. Også spørsmålene svinner hen.

Meningen med dette? Med alt? Selvsagt finnes ingen fasit. Kanskje finnes det heller ingen mening, bare innbilte forestillinger og mental placeboeffekt. Likevel har disse fem første ukene på Haukeland fylt meg med pågangsmot, takknemlighet, ydmykhet og drivkraft. Takket være dere.

Det er viktig for meg å være åpen om mye av det som skjer rundt meg, og i hodet mitt. Selvsagt deler jeg ikke alt, grenser er viktig, men det er også åpenheten og kampen mot tabutema. Også hva sykdom gjelder, enda det er fare for å bedrive sosialpornografi på bloggplattform.

Jeg har fortsatt til gode å finne et konkretisert svar på hvorfor jeg velger å publisere alle disse tankene, disse ordene, på internett. Det korte svaret er at det kjennes riktig. Trolig er det også en kombinasjon av mitt virke som journalist, gleden, nødvendigheten og terapien jeg finner i skrivingen, behovet for å bryte med glansbildegenerasjonen og stadig å utvide egen komfortsone, samt troen på at den åpenhetskampen og det opplysningsprosjektet dette jo er, er viktig, og vil lønne seg – for andre enn meg.

At det finnes en viktighet i det jeg gjør, har jeg i grunnen fått verifisert flere ganger. Det er også det som betyr mest for meg, i denne perioden. Jeg vil høre at dere forstår. Jeg vil høre at dere skjønner at kreft er verdens verste lotteri, der ingen er fritatt og ingen egentlig vinner, men alle deltar, mot egen vilje.

Jeg trenger å høre at dere tar egen kropp og helse på alvor. At dere følger opp, passer på og gjør det dere kan for at kreften ikke skal finne dere. Det er for mange fine mennesker i verden til at kreften skal få kreve så stor boltreplass.

Hver eneste tilbakemelding jeg har fått i løpet av de to månedene jeg har levd vel vitende om kreften inni meg, har styrket meg. Hver eneste omtanke, hver eneste oppmuntrende hilsen, og hvert eneste ønske om at jeg skal vinne denne kampen jeg aldri meldte meg på, gjør meg sikrere.

Hver eneste gang jeg hører at mine ord har ført til at en annen kvinne har sjekket seg for celleforandringer, vinner jeg litt. På vegne av dere. Mot kreften.

Jeg blir glad, fordi dere forstår. Og fordi det kanskje finnes en mening med alt dette.